Celia

Kapittel 21

Simon har handlet søndagsmat

 

Celia visste ikke helt hvorfor hun ble stående og se etter dem. Laura var borte allerede, og øverst i trappa – like før hun forsvant bak hjørnet, snudde Sonia seg og vinket.

 

Litt lenger oppe i gangveien tok Celia av – et lite tråkk førte over til stien opp til tjernet. Hun trakk høstjakka – fremdeles den fra i fjor – tettere inntil kroppen. Selv om hun hadde tilløp til småjogging her og der, var runden hennes ikke ment som en treningstur.

 

Det er deilig å stå ved tjernet og se utover vannet. Fredfullt. Noen få på søndagstur, men mye stillere enn det vil bli utpå ettermiddagen. Skal jeg gå innom og snakke med pappa? -- jeg får se om beina mine tar meg dit.

 

Det var ikke i skrinet. Hvilket skrin? Medisinskrin kanskje. De har minst ett stående der inne. Med bandasjer, plaster, tabletter og litt av hvert.

 

Celia hadde vært i seniorgarderoben. I vår trente hun noen få ganger med førstelaget. Men ennå ikke etter sommerferien. Hun kunne ikke få tid til alt, og – har jeg egentlig lyst til det?

 

Hva var det som ikke var i et medisinskrin? Laura spiller ikke med A-laget lenger. Kanskje hun mangler noe til juniorene våre og ville sjekke om hun kunne låne det fra gamlelaget sitt. Men det er litt rart – tidlig en søndag. Og garderobene har vært avsperret hele uka.

 

Hvorfor sa hun fra til Sonia at det ikke var i skrinet? Sonia har ingen ting med seniorlaget å gjøre. Tror jeg da. Og ikke med laget vårt.

 

Det virket som hun ville forte seg bort fra oss. Jo - det kan hende hun skulle rekke noe.

 

Pengeskrin? De har kanskje en gammeldags lagkasse? Med litt penger og annet skrot i.

 

Laura og Linda i intens prat borte ved gjerdet i treningspausen. På en av treningene rett før cupen. Pausen var blitt litt lang. Og det ligner henne ikke – hun er veldig nøye med å ha korte pauser.

 

-Jeg ble sendt avgårde for å kjøpe noen småting.

 

Simon kom gående på stien langs tjernkanten. Han var kommet nesten helt bort til henne før hun oppdaget han. Den slunkne handleposen var tredd opp til venstre albuen.

 

-Du vet – nærbutikken nede i gata der borte har åpent på søndag. Og mamma … Han stoppet for å rette. -… moren min … fant ut at det var noe hun måtte ha.

 

Hun måtte smile litt. Du kan gjerne kalle henne mamma, tenkte hun. Men hun sa det ikke.

 

-Skal du hjemover? Vi kan slå følge – det er samme vei, iallfall et stykke. Han sa det litt forsiktig mens han så utover tjernet. Et andepar var på vei mot dem med håp om litt formiddagsmat.

 

Turen innom kirkegården. Praten med pappa der – i hodet mitt, og av og til høyt. Men jeg kan la det være i dag.

 

Pappa går ingen steder.

 

Plutselig verket det inne i henne. Simon var nær nok til å merke det.

 

-Er det ok? -- jeg vet du var like ved … da det skjedde ... på cupen. Han tok en liten pause. -Jeg så det også. Men jeg var lenger unna. Borte ved utsalgsboden.

 

-Det var fint av deg å hente pappaen, sa han etter enda et par sekunder.

 

Alle vet visst det. Men jeg setter pris på at han sier det likevel.

 

-Ja, jeg er på vei hjem. Vi kan gå sammen.

 

-Vet du at de har planlagt markautflukten – langt til skogs – samme dag som vi har høstfesten? Vi kommer til å være utslitte.

 

Celia hadde fått med seg diskusjonen på skolen. -De vil vel at vi ikke skal være for ville på kvelden.

 

De var kommet til enden av tjernet. Over den lille demningen var det bare så vidt de kunne gå to sammen. På andre siden gikk stien over i en gangvei bort fra vannet.

 

-Skal du dit? Han tittet bort på henne denne gangen, men fikk ikke noe svar. -Du var ikke der i fjor.

 

Han angret med det samme – det hørtes ut som en anklage.

 

Det var Celias tur til å se bort på Simon, men nå så han ned i bakken.

 

Hvordan kan han vite det? Jeg husker det nesten ikke selv. Men han har nok rett – det var ikke lenge etter pappa.

 

-På lørdag – kan du huske om Linda bar på en kaffekopp? – litt før …

 

Simon satte pris på skiftet av tema. Han skjønte hva spørsmålet kunne bety, selv om det overrasket han litt.

 

-Jeg gikk litt til og fra, sa han. -Jeg gikk rundt for å sjekke at dommerne kom til kampene, og jeg var også et par ganger inne på kontoret for å se på oppsettet. Men jeg stod også i utsalgsboden mye av tida.

 

-Ikke kaffekopp, fortsatte han etter den lille introduksjonen. -Men hun fikk et annet drikke borte hos oss. Samme slags kopp – vi hadde bare pappkrusene. Jeg tror det var Samir som helte det opp fra en flaske – han var i boden sammen med meg. Solbærsaft. Samme som toddy – bare kald.

 

De var kommet til krysset der Simon skulle bort en liten gate med bjørketrær langs hele det ene fortauet. 

 

-Jeg er sikker på at hun fikk det. Men jeg husker ikke helt når – det var så mye fram og tilbake – om det var mens du dømte, eller om det var tidligere.

 

-Solbærflasken. Celia var usikker på om hun skulle stille spørsmålet. -Hadde den stått i utsalgsboden hele formiddagen?

 

Hun merket at han tenkte – noen smårynker over øynene. -Kanskje. Kanskje ikke. De kom fra kafeteriaen med påfyll av varer. Og tok også med ting tilbake. Du skjønner – vi skulle ikke lage egne salgsoversikter for hvert av stedene.

 

-Hvordan synes du det var å dømme? Selv om du ikke fikk dømt ferdig? Igjen angret han. Selvsagt var det ingen god opplevelse for henne. Med det som skjedde.

 

-Tror det var ok. Selv om …

 

-Jeg vet, Celia. Det var ikke meningen å … Han avbrøt henne uten å fullføre selv.

 

-Jeg må gå. Frysevarer i posen. Men Celia …

 

Han klarte å fange blikket hennes. -Jeg skjønner at du er nysgjerrig. Og du var så tett på. Men pass på deg selv – dette er ikke normalt – det kan være …

 

Hun merket de små rykningene mellom øyebrynene hans. -… farlig.

 

Han snudde seg brått og gikk nedover bjørkegata.

 

Celia så på ryggen som ble mindre og mindre. Han snudde seg ikke. Et snaut minutt senere rundet han et gatehjørne og var ute av syne.

 

Enda flere tanker å holde styr på. Og ikke bare tanker. Det er noe annet også.

 

Men det finnes vel ikke noe annet?

 

Så hvorfor kjenner jeg det da?

 

Lille Simon.

 

Gi deg nå - han er et hode høyere enn deg.

Kapittel 22

Kattungen

 

-Det var du som gjorde at den døde.

 

Jeg satte meg brått opp i senga. Hadde jeg drømt? Eller hadde setningen bare ramlet ned i hodet mitt?

 

Stemmen. Det var hennes stemme. Da var det en drøm. De pleier heldigvis å flyte bort ganske fort.

 

Det var et sjokk. Hun kunne ikke vite det. Ingen kunne vite det. Jeg er sikker på det. Ingen så meg. Ikke da jeg tok giften. Ikke da jeg blandet den i skålen.

 

Så hun gjettet.

 

Men det var dumt at det var hun som fant den. Liggende livløs på trappekanten – en gulaktig væske hadde rent ut av den halvåpne munnen.

 

Hun gråt hele ettermiddagen.

 

Pappas rottegift. Jeg visste ikke riktig hvor mye jeg måtte bruke, så jeg tok mye. Jeg var litt redd for at den skulle merke smaken. Kanskje gjorde den det også – men den var tørst og drakk opp melken.

 

Hvorfor skulle den ødelegge tingene mine? Som jeg er glad i. Det jeg er glad i, vil jeg beholde som det er. Ingen får lov til å ødelegge det.

 

-Det var du som gjorde at den døde.

 

Uttrykket i ansiktet hennes. Jeg husker ikke om jeg prøvde å svare. Jeg fikk uansett ikke tid til det. Hun var ute av rommet på et par sekunder.

 

Kattungen. Hvorfor drømmer jeg om den? Dette har ingen ting med kattungen å gjøre. Dette er noe helt annet.

Kapittel 23

Et spørsmål til Laura

 

Pappaen som hadde kjørt dem fra kamp, tilbød seg å kjøre henne til døra. Men Celia hadde lyst til å gå bakken og veien hjem, så hun avslo og takket for skyssen da han stoppet på plassen utenfor klubbhuset. Selv om det så smått begynte å bli mørkt, var det ennå ganske tidlig på kvelden.

 

Beatrice – som satt ved siden av henne i det litt trange baksetet – var rask til å slå følge.

 

Etter en ukes pause var juniorjentene tilbake i seriespill. Tirsdag kveld – den vanlige kampdagen. En bortekamp, men ikke så langt unna – motstanderen var en av naboklubbene.

 

Jeg slo pasningen til Mayouri da hun utlignet. Like før slutt. En presis pasning som satte forsvarerne hos motstanderen helt ut av spill. Den beste pasningen jeg har fått til i år.

 

Jentene var strålende fornøyde da de samlet seg ved benken rett etter kampen. Og mange av dem kommenterte pasningen hennes.

 

Men ikke Laura. Hun hadde nesten ikke sagt noe. Takket dem for innsatsen og ønsket dem vel hjem. Før hun tok kampbaggen og startet å gå over gresset mot utgangen.

 

Det var ulikt henne.

 

-Hvorfor var Laura så rar i dag? Beatrice gikk først inn på tråkket som førte over til tjernstien. -Hun kunne ha sagt at det var bra. De ligger nesten øverst på tabellen – og vi fikk uavgjort borte.

 

Celia svarte ikke. Så Beatrice hadde også reagert på det.

 

Det er min feil. Jeg skulle ikke ha spurt. Iallfall ikke der og da. Det var fryktelig dumt.

 

Men spørsmålet hadde gnaget i henne en stund. Spesielt etter søndag formiddag. Utenfor A-lagsgarderoben.

 

-Jeg så at du snakket med Linda på en trening før … før cupen. Kjente … dere hverandre?

 

Tanken var å spørre henne hva de pratet om, men hun klarte ikke ta det så direkte.

 

Det var noen minutter ut i 2.omgang. Celia satt på benken i innbytterbåsen, og Laura – vanligvis stod hun tett ved sidelinja og ropte til jentene – kom og satte seg ved siden av henne. Beatrice og Mayouri var satt i oppvarming og jogget opp og ned langs linja litt lenger bort – de skulle snart byttes inn. Så Celia og Laura var alene i båsen.

 

Hun hadde spilt hele førsteomgangen, og meningen var å hvile et kvarter i begynnelsen av andre og så spille resten av kampen.

 

Hun rakk knapt å fullføre spørsmålet - Laura reiste seg brått fra benken og gikk raskt bort til sidelinja igjen. Celia angret allerede. Men så snudde Laura seg og tok et par skritt mot henne.

 

-Hun bare gjettet. Hun kunne ikke vite det. Og det er ikke sant. Iallfall ... ikke slik som hun sa det.

 

Så hun skjønte hva jeg egentlig spurte om.

 

Laura hadde gått tilbake til kampen. Og snudd på hodet. -Celia – du skal inn. Sentral midtbane. Jeg tar ut Hagia.

 

-Men – Beatrice og Mayouri? De to lagvenninnene var nettopp kommet bort til båsen etter oppvarmingen sin.

 

-De kommer inn senere.

 

Hun kjente seg uvel resten av kampen. Magen. Hodet. Alt.

 

Jeg aner ikke hvordan jeg spilte. Kanskje på automatikk. Jeg spiller ofte best slik. Den siste pasningen til Mayouri var iallfall bra.

 

Hvorfor svarte hun meg slik? Ærlig – for det er det ingen tvil om at det var. Hun kunne svart hva som helst.  Eller ikke sagt noe i det hele tatt.

 

Kanskje traff jeg henne direkte likevel – og så ble det bare slik.

 

-Hvorfor byttet hun deg inn? – det var min eller Mayouris tur. Beatrice og Celia nærmet seg tjernet og gikk side om side oppover den bredere stien.

 

-Jeg så dere pratet sammen på benken. Du smisker med henne! Det kom brått og hardt.

 

-Gi deg – du vet at det er tull.

 

Beatrice skjønte med det samme at hun hadde gått for langt. -Unnskyld, Celia – jeg mente det ikke slik. Du er en av de beste vi har. Det er bare det at … jeg synes jeg får spille for lite.

 

En liten pause. -Jeg tror jeg skal slutte. Beatrice hadde saknet farten – hun gikk og så ned i bakken.

 

Jeg må oppmuntre henne. Og vi har ikke råd til å miste noen.

 

-Ikke gjør det, Beatrice. Det går litt opp og ned. Husker du at du avgjorde den finalen for oss?

 

Beatrice så opp, og et lite smil bredte seg i ansiktet.

 

Det skal ikke så mye til.

 

-Men du har rett i at Laura oppførte seg litt underlig i dag.

 

Beatrice tok med glede imot skiftet av tema og grep sjansen med det samme.

 

-Jeg tror det var hun som gjorde det … med Linda, mener jeg.

 

Celia måtte smile litt for seg selv. Den riktige Beatrice var tilbake.

 

-Hvorfor skulle Laura forgifte Linda? – det er helt meningsløst.

 

-Jeg så dem snakke lenge sammen i pausen i treningen vår for et par uker siden.

 

Hun legger merke til mer enn jeg tror.

 

-Jeg har tenkt på det. Det var ikke vanlig skravling. Det var … alvor.

 

Jeg lar henne prate. Hun er flink til det. Og plutselig treffer hun. Selv om det er på måfå.

 

En isende følelse gjennom kroppen. Som når jeg blir bråredd. Simons siste ord på søndag – «dette er ikke normalt – det kan være farlig». Plutselig treffer hun.

 

Hun skulle til å gripe Beatrice i armen. Men lagvenninnen holdt på.

 

-Kanskje de drev med noe ulovlig sammen. Jeg mener noe veldig ulovlig. Og så ville Linda trekke seg ut. Avsløre det. Og så måtte Laura …

 

Celia avbrøt henne. – Stopp nå, Beatrice – det høres ikke særlig sannsynlig ut.

 

Men hvor sannsynlig var det at Linda skulle bli forgiftet?

 

Det var stillere resten av veien. Beatrice holdt de andre teoriene sine for seg selv – for denne gang.

 

Og det virket som hun var i godt humør igjen da hun sa «ha det» for å ta veien opp mot bakketoppen.

 

-Ikke vær sur på meg, Celia. Og det var en strålende pasning!

 

Hun småløp over veien og startet på bakken sin.

 

Celia begynte å gå sakte innover rekkehusgata. Hun merket at blikket trakk opp mot høyre – mot rekkehuset til Linda. Lyset var på inne. Så det var folk der.

 

-Det er ikke sant … iallfall ikke slik som hun sa det. Ordene til Laura i reprise inne i hodet.

 

Men da var det sant. Eller nesten sant. Eller noe som lignet.

 

Hun byttet meg inn for å bli kvitt meg. Hun angret på at hun svarte meg slik – og ville ikke ha meg der lenger.

 

Hva var det Linda visste som Laura ikke forstod hvordan hun kunne vite?

Kapittel 24

En krangel i rekkehusgata

 

Ettersom gata endte i en snuplass, var det aldri mye trafikk her. En mørkfarget bil var på vei ut mot krysset, og en gutt syklet forbi. Ellers var det stille. Men selv om Celia registrerte det som skjedde rundt henne, var hodet opptatt med andre ting.

 

Jeg må få orden på tankene mine. Eller kanskje kutte dem ut. Simon har rett.

 

En ringetone i treningsbaggen hun hadde hengende over den venstre skulderen. Sikkert mamma som lurte på hvor hun ble av – hun var slett ikke voksen ennå i hennes øyne.

 

Best jeg svarer – selv om jeg straks er hjemme.

 

Celia satte seg på huk med baggen i fanget og skulle til å finne fram mobilen. Hun ble overrasket av en krass høy stemme og så raskt i retning av lyden. Hun var rett utenfor rekkehuset til Linda – bare den lille hageflekken skilte henne fra huset. Et vindu stod på gløtt, og rett innenfor stod en mann med ryggen til i den opplyste stua. Det måtte være den nye kjæresten hennes – faren til «stesønnen», som Peter hadde kalt sekstenåringen.

 

-Du har ikke noe her å gjøre – hvorfor kommer du hit? Du tok tingene dine og dro for mange måneder siden.

 

-Hva vet du om tingene mine? Du bor ikke her en gang.

 

Denne stemmen kjente Celia. Det var pappaen til Mariam – ingen tvil. Hun kunne ikke se han, så han måtte være i andre enden av rommet.

 

Hvis stesønnfaren snur seg nå, ser han meg. Celia reiste seg fra huk-stillingen og gikk noen meter framover til hun kom på høyde med skuret med søppeldunker. Her var hun såpass i skyggen at de ikke ville se henne fra huset.

 

-Linda og jeg planla å bo sammen her med ungene. Michael har begynt på videregående nå i høst. Jeg skal bo her med han. Ta jentungen med dit du vil – dette er huset vårt nå.

 

Han hadde dempet tonen litt. Men det stagget på ingen måte den andre der inne.

 

-Du vet ikke hva du snakker om. Halvparten av dette huset er mitt – Linda hadde ikke løst meg ut. Og jeg tviler på at hun har gitt deg sin andel i løpet av noen få måneder. Vi er … var fortsatt gift. Så hvis du har ting her, tror jeg det er du som bør pakke og dra.

 

Det var bevegelse inne i huset, og nå kunne Celia se dem begge to – stående vendt mot hverandre, kanskje på hver sin side av stuebordet.

 

Jeg må gå. Det er galt av meg å høre på dette. Dette er ikke noe jeg har noe med. Og jeg vil ikke høre det heller.

 

Men Celia ble stående i skyggen av søppeldunk-skuret og se oppover mot det halvåpne vinduet i stua.

 

Ingen sier noe – de står bare der. Jeg tror han ble overrasket over det siste pappaen til Mariam sa. Han trodde at han var ute av det.

 

Faren til Michael bøyde seg plutselig framover – støtte armene på det som trolig var stuebordet, men som var for lavt til at Celia kunne se det gjennom vinduet. Bevegelsen gjorde at ansiktene deres bare var en drøy halvmeter fra hverandre.

 

Herregud – bare de ikke begynner å slåss.

 

-Det var du som gjorde det. Stemmen var lavere nå – nesten på gråten? – og Celia merket at hun skjerpet konsentrasjonen sin for å høre det han sa. -Du drepte henne slik at du kan få dette huset for deg selv og bo her sammen med jentungen din!

 

Ordene traff henne som en knyttneve. Treningsbaggen skled ned fra skuldrene og deiset i fortauet.

 

Men hun fikk med seg reaksjonen inne.

 

-Hadde jeg vært en annen slags kar, ville du fått et slag midt i ansiktet. Du finner sikkert et annet sted å bo her med deg og gutten din - hvis du ikke har noe annet å komme med. Og finn det så fort du kan.

 

Celia løftet baggen fra bakken, dro den opp på venstreskulderen og begynte å gå raskt oppover gata. Hun hørte ytterdøra bli åpnet og lukket og skrittene på vei bort fra huset. Hun hadde ikke lyst til å se seg tilbake, men hodet snudde seg som på instinkt.

 

Han så henne, selv om hun var kommet en fem-til-ti meter unna.

 

-Å – hei Celia!

 

Han stoppet ikke, og Celia – som nå hadde snudd seg helt rundt – så at han gikk med raske skritt, nesten småløp, mot krysset ved inngangen til rekkehusgata.

 

Det er ikke sant. Han er ikke i stand til noe sånt. Han er en god mann.

 

Hun var igjen på vei innover langs rekkehus-inngangene, men denne gangen var det bare så vidt det gikk framover med henne.

 

Stesønnfaren har rett. Kanskje var det han som ville bort - ikke Linda som kastet han ut. Og nå får han alt tilbake – uten Linda.

 

Dette er ikke noe jeg har noe med.

 

Men Mariam må ikke miste pappaen sin også.

 

Celia ble var at ytterdøra åpnet seg. Kelvin stod i døråpningen – uten sko eller flapper, kun sokker.

 

Hun var kommet fram til trappa hjemme.

 

-Celia – hva er det? Du må komme inn – det begynner å bli kaldt.

 

Jeg må ha stått her en stund. Han har sett meg gjennom vinduet på rommet sitt.

 

Da Celia ikke svarte, tok Kelvin skrittene ned de tre trappetrinnene. Han så på henne. -Hva er det som er galt? Du ser … rar ut. Sett et spøkelse?

 

-Mamma ringte forresten etter deg for noen minutter siden, fortsatte han etter en liten pause. -Hun ble litt engstelig da du ikke svarte. Men du vet hvordan hun er.

 

Han smøg høyrehånda inn på innsiden av venstrearmen hennes og dro henne sakte opp trappa og inn i gangen. 

 

Først da de var helt inne, merket Celia at hun var kald. Hun ristet på kroppen og skjønte at hun var til stede igjen.

 

-Unnskyld, Kelvin – det er bare det at … jeg hørte noe jeg ikke ville høre.

 

Han snudde på hodet, og Celia så smilet som kom fram i ansiktet hans. Så lot han armen forsiktig skli ut av armbuen hennes. Han vendte seg helt mot lillesøsteren sin, la hendene på skuldrene hennes og så henne i øynene.

 

-Celia – du grubler for mye. Det er egentlig fantastisk at du er slik, men likevel – noe må du skyve bort. Det er ikke alt som er ditt.

 

En slags godfølelse startet øverst i hodet og sank ned gjennom kroppen. Hun hørte at hun svarte han med en forsiktig latter. Hun var på nippet til å spørre hvordan ute-maten hadde vært, men tok seg i det.

 

Ikke nå. Jeg skal terge han en annen gang. Hva skulle jeg gjort uten storebror?

 

-Det er godt å se deg le, Celia. Kelvin tok hendene forsiktig bort fra skuldrene hennes og gikk opp trappa til rommet sitt.

Kapittel 25

Tre små ord

 

Stikkene i brystet var tilbake.

 

Jeg trodde jeg var kvitt dem. Jo – jeg var litt bekymret de første dagene. Men det gikk over. Det hadde gått bra. Jeg kunne leve videre – livet mitt.

 

Kattungen – javel. Men den ødela ikke for meg nå. Det var noe helt annet. Og stemmen hennes – det var bare en drøm.

 

Hodet mitt pleier å gjøre som jeg vil. Det er jeg som bestemmer.

 

-Jeg vet det.

 

Tre små ord. Helt direkte.

 

Hadde jeg bare fått et forvarsel. Men han kom for brått på. Rundet hjørnet og gikk nesten rett inn i meg der jeg stod. Det var planlagt. Han visste at jeg var der.

 

Han kan ikke vite. Han kan ikke ha sett. Jeg er sikker på at ingen så meg.

 

Og giften – jeg hadde ikke kjøpt noe – ikke på apoteket, ikke i butikken – jeg laget alt selv.

 

Men hva visste han da? Det andre? – nei, det er umulig.

 

Jeg hadde klart å gjengjelde smilet hans etter hvert – kanskje sa jeg «hei». Eller noe annet hverdagslig. Jeg tror det var da han fortsatte.

 

-Jeg trodde ikke det skulle bli slik, men det skjedde noe jeg ikke … hadde kontroll over. Så jeg sitter litt dårlig i det akkurat nå.

 

Før han gikk videre langs husveggen.

 

Det var ikke bare stikkene nå. Det var noe mer.

 

Jeg klarte å snu det forrige gang – snu det til å gjøre noe. Jeg er flink til å gjøre noe med ting.

 

Men hvor kommer denne djevelske tanken fra? -- at jeg ikke kan det? – ikke denne gangen?

 

Tull. Jeg klarer alltid å gjøre det som skal til.

 

Og kanskje vet han ingen ting. Han gjetter. Et blindskudd.

 

Ingen tar fra meg det jeg har. Noensinne.

 

Jeg må snakke med han. Jeg spør han rett ut. Jeg ber han treffe meg – for et eller annet. Da er jeg forberedt. Og kan forklare.

 

Det var deilig å kjenne brisen mot ansiktet. Fra tjernet. I høstmørket. Jeg har det fint her – jeg har alt her. Jeg skal alltid være her.