Kapittel 1
Stikk i brystet
Stikk i brystet. De ble ikke borte. Jeg pustet dypt for å få dem bort. Koble tankene over på noe annet. Jeg pleier å være flink til det.
Men de kom igjen – uten forvarsel - som om de hadde sin egen logikk. Som en fysisk lidelse.
Urolighet. Ja – redsel. For at alt skal rase sammen. For det vil gjøre det. Jeg kan ikke leve med det. Ikke her – og jeg har ingen andre steder.
Jeg oppfattet det ikke med det samme. Ikke med engang hun begynte å prate. Men da hun sa stedet kom stikket første gang. Og det første stikket var voldsomt. Da må hun ha sett det i øynene mine. Og visst at hun hadde rett. Hun smilte til meg. Som hun pleier å gjøre. Men dette var annerledes.
Hun sa ikke alt. Jeg klarer ikke å huske hva jeg svarte henne. Eller om jeg klarte å svare. Juniorgutta som nettopp var ferdige med treningen sin, var på vei mot oss – vi hadde stoppet midt i trappa ned mot klubbhuset. Så hun sa «vi ses i morgen» og gikk. Jeg tror ikke jeg svarte på det heller. Hun snudde på hodet og smilte til meg igjen da hun var noen meter borte. Hun så at jeg ikke hadde rørt meg.
Jeg hadde kommet opp til bakketoppen ovenfor banen. Det var full treningsaktivitet – som vanlig på en ettermiddag midt i uka. En sensommerbris tok sats fra tjernet bak meg og blåste gjennom håret mitt – for å roe meg ned, tenkte jeg. Det blåste alltid her oppe. Men der kom stikket igjen. Det er ikke mulig å slippe unna.
Det har gått et døgn. Jeg tror ikke det finnes en tanke som ikke har vært i hodet mitt dette døgnet. Mellom stikkene.
Jeg klarer ikke dette. Jeg vil ikke dette. Jeg vil tilbake til i går. Før jeg traff henne i trappa.
Kapittel 2
På trening med Peter
Hun stilte seg litt skrått bak Peter mens han tok en round-up etter treningen. Jentenes fokus skulle være på han nå. Og de satt stille på gresset og lyttet. Og så på han. Nesten alle tolv. Hun kjente at det irriterte litt. Hodene hadde vært mindre med da hun holdt på forrige gang. Men det var bare andre gangen min, skjøt hun inn til seg selv. Og jeg er ikke Peter. Iallfall ikke for disse femtenåringene.
Det var første sesongen hennes som hjelpetrener for jentene. Hun hadde vært litt usikker. Men det var mest etterpå. Hun svarte ja med det samme han spurte. Nå var hun med to ganger i uka. Peter var uansett sjefen. Og hun gledet seg til treningene.
Peter var ferdig. Hun ble stående å se på jentene mens de pakket sammen. Nå var det slutt på stillheten. Hun smilte litt av praten. Tre år er en evighet, tenkte hun. Iallfall for dem. For dem er jeg gammel.
Hun tok opp sin egen ryggsekk. Peter snudde seg mot henne. -Herlig jobbet i dag, Celia. Du passer skikkelig bra inn her.
Celia merket at ansiktet hennes brøt opp i et stort smil. -Takk, Peter. Skal du oppover?
-Nei, jeg må ta en prat med Samir om dressene våre. Han gikk nettopp inn i garderoben. Ses.
-Ok. Takk for i dag.
Samir hadde med alt utstyret å gjøre. Peter var litt sur for at det tok for lang tid.
Celia snudde på hodet litt oppe i bakken. Peter kom ut garderobedøra bak Samir – det lot til å være en ganske heftig diskusjon på vei ned trappa til plassen.
Litt lenger bort så hun at døra til kafeteriaen ble åpnet. Hun kjente han som kom først ut. Han bestemmer over banen, visste hun. Johnny – hun likte han. En koselig gammel mann. Han hilser alltid - selv om vi aldri riktig har pratet sammen. Like etter kom en voksen dame ut. Celia visste også hvem hun var – men var ikke sikker på navnet. Hun var mye her oppe. Var med i mange ting i klubben. Og ofte i kafeteriaen. Nå var det tydelig at hun hadde et ærend med Johnny. Jeg lurer på om han prøvde å slippe unna, tenkte Celia. Han lyktes ikke med det.
Samir og Peter hadde stoppet midt i trappa. Celia gikk sakte baklengs oppover nå. Hun fortsatte å følge dem. Men det var Samir som vinket til henne. Hun vinket forsiktig tilbake.
Er det derfor jeg gleder meg til disse treningene?
Hun ristet det av seg, snudde seg igjen og økte farten oppover bakken. Hjem til lekser. To egne treninger og to som trener ble mye i uka. Iallfall mente mamma det. Selv om storebror støttet henne. Uansett – jeg ligger litt etter nå. Jeg har litt å gjøre utover kvelden.
Kapittel 3
Fryseren må fikses
Ingen som var med rundt klubben i dag hadde opplevd en tid uten Johnny. Han hadde alltid vært her. Styrt og tatt vare på banen. Og huset. Nå som pensjonist var han nesten alltid å se her oppe. Var det noe praktisk som måtte ordnes, gikk man alltid først til Johnny. Og man trengte så godt som aldri å gå lenger.
Han satte seg på en av benkene utenfor kafeteriaen. Emma tok raskt plassen på andre siden av det småslitte trebordet.
-Både jentene og gutta har A-kamp på søndag. Og så cupen neste helg. Vi må ordne fryseren.
Johnny så på henne og smilte litt mellom de grå skjeggstubbene. Emma var litt yngre enn han selv, og nesten like mye på klubbhuset. Så de kjente hverandre godt nok. Likevel slo det han igjen - hun må ha vært veldig pen som ung jente. Nja – han kunne fortsatt se henne for seg – første gangen hun kom til klubben. Og han husket bildene fra hennes tid som ung turnmester i hjembyen.
-Jeg ser på det, sa han. Og tenkte at han kunne like godt ta jobben med det samme, for hun kom ikke til å gi seg. Og så hadde hun rett – ting må være i orden bak skranken i kafeteriaen. Det er bare en halv uke til A-lagskampen – det kan bli mye salg da.
Emma pustet ut og gjengjeldte smilet hans. Han trengte ikke si mer. Når Johnny så på noe, ble det i orden. Alle visste det.
Hun reiste seg opp og gikk mot kafeteriadøra igjen. Like før inngangen snudde hun raskt på hodet og så mot klubbtrappa. Hun var bare tre-fire meter unna, og han hadde fulgt henne med øynene, så han la merke til at hun stoppet opp et øyeblikk. Han rynket på brynene og betraktet henne. Men det var ingen i trappa.
Klubbtrappa var et begrep. Folk avtalte å møtes der.
Emma er ok. Mer enn ok. Jeg liker Emma. Selv om hun maser.
Han reiste seg og gikk rundt kafeteriahjørnet mot A-lagsgarderoben.
Det er kanskje en løs ledning. Jeg får hente verktøykassa.
Kapittel 4
Planlegging av cupen
Sonia brukte scrolleren og lot lista over lag gli langsomt over skjermen. De kommer fra hele byen. Noen også fra nabokommunen. Cupen hadde alltid vært populær. Etter det de fortalte – hun var selv for fersk til å huske langt tilbake. Hun hadde hørt snakk om årene med over 200 lag. I år satset de som i fjor – omtrent halvparten. Det er mer enn nok å holde styr på, tenkte hun og småsukket litt.
Det var bare andre året hennes som cupsjef. Hun visste nok ikke helt hva hun sa ja til i fjor. Det var mer jobb enn hun hadde trodd. Men hun klarte det – sammen med de andre. Hun var ordentlig glad etterpå. Godord og ros fra de som sa noe. Så da hun ble spurt igjen tidlig i vår, svarte hun ja med det samme. Faktisk før hun spurte Armin.
Ville jeg ha sagt det fra meg dersom han hadde sagt nei?
Ja – jeg ville det. Armin og Sara er det som teller for meg nå. Og når jeg sitter her, må han ordne med Sara hjemme.
Og det er for henne jeg gjør dette. Selv om det betyr mye for meg også. Armin var helt enig i det. Laget og lagvenninnene var det viktigste for Sara ved siden av skolen – det var de enige om.
Hun er like gammel nå som jeg var da jeg kom hit. Sonia merket at tankene streifet bort fra skjermen og de andre i rommet. Jeg kommer ikke til å glemme en eneste av de dagene. Reisen. Mottaket. Den første læringen med det nye språket. Moskeen i det islamske senteret. Men en 10-årig jente tar til seg verden rundt seg. Og lærer fort. Det hadde vært tøffere for mor og far.
Sonia ble med ett trist. Hun ville ikke at det skulle bli slik mellom dem. Men Armin og jeg kommer aldri til å gå til fredagsbønnen igjen.
Hun klikket for å sortere etter aldersklasser – fra 8 til 12 år. Tidligere var også de aller minste med, men de siste årene hadde klubben hatt en egen minicup for dem på vårparten.
-Vi må ha noen flere jentelag. Sonia så opp. -Helst to niårslag og ett på elleve. For å få fulle grupper. Noen vi kan prøve å ringe til?
Det var bare en uke igjen, og påmeldingsfristen hadde gått ut for lengst.
-Verst med niåringene. Det var Linda som svarte. -For elleve tror jeg kanskje vi kan klare å dytte inn et eget lag til. Jeg tar en sjekkrunde.
Linda hadde en datter på elleve og var lagleder. Da ville det iallfall løse seg med den klassen.
-Selv om det ville vært bedre med et lag utenfra. Vi var på cup forrige helg. Med gutta på seksten. Langt ut på bondelandet. Vi spilte mot to arrangørlag. Og de brukte flere av de samme spillerne.
-Har du en gutt på seksten?
-Nei.
Sonia kikket bort på henne. Ventet på en fortsettelse. Men Linda hadde snudd på hodet og så ut til å ha fått øye på noe eller noen gjennom det ene lille vinduet i rommet.
Hun er litt spesiell. Det gikk et par sekunder. Men jeg kjenner henne jo ikke. Sonia fokuserte på den litt utdaterte skjermen igjen. -Ellers begynner det å gå seg til med grupper. Jeg skal bare sjekke litt nærmere om det er noen lag vi vet ikke passer sammen. Dommere, Simon?
Simon var tredjemann i det trange klubbkontoret. Han var fremdeles juniorspiller, men hadde likevel fått oppgaven med å koordinere dommerne under cupen. Så godt som alle var spillere på eldre klubblag – det de gjerne kalte klubbdommere. Det var et stort ansvar for en ung gutt, men Sonia stolte på han som han skulle vært 10 år eldre. Simon var fantastisk.
-Jeg tror jeg har kontroll. Eller kanskje … Ayan har trukket seg.
Han så ut i lufta et øyeblikk. -Jeg kan spørre Celia – hun gikk på dommerkurset i vår. Sonia så smilet som kom fram i ansiktet hans, og hun fanget blikket hans et øyblikk. Det er noe der. Hun måtte smile selv.
-Ok. Det er fredag i dag. Vi må ut med kampprogram på tirsdag. Da må vi også ha et endelig dommeroppsett. Jeg skal ta en prat med Samir om utstyr nå etterpå. Så ber jeg hele dugnadsgruppa samles tirsdag kveld.
Sonia kikket raskt på mobilen som lå på bordet. Halv sju. Samir burde ikke ta mer enn en snau halvtime. Jeg er hjemme hos Sara og Armin om en time. Armin har laget kveldsmat – han er strålende til det.
Hun kjente at hun gledet seg. Men jeg ringer ikke mamma eller pappa i dag. Ikke på en fredag.
Kapittel 5
Dommer på cupen?
Det var en ganske varm fredagskveld til å være litt ut i september. Så vinden fra tjernet som tok tak i håret hennes kjentes behagelig. Den bryr seg om meg, tenkte hun. Hun ble plutselig glad. Så måtte hun le. Og så straks rundt seg – hadde noen hørt det? Men det var ingen i nærheten.
Celia rundet de siste trærne der stien gjorde en sving. Klubbhuset kom til syne langt der nede. Et lag trente på den borterste halvdelen av banen – halvstore gutter. Ellers var det litt mindre aktivitet enn vanlig.
-Hvorfor må du trene på en fredagskveld? Mamma hadde sagt det før hun gikk hjemmefra i dag også.
-Hun må det hvis hun skal bli god. Storebror svarte for henne inne fra rommet sitt. Så hun stakk hodet inn av døra til rommet hans og sa ha det. Det så ut som han satt og jobbet med studiene sine. Men kanskje så det bare slik ut.
-Er hjemme litt over ni. Ytterdøra smalt igjen etter henne. Det var egentlig ikke meningen, tenkte hun brått.
Celia ble var at hun hadde satt seg på storsteinen. Det var en lang flat stein som lå på høyde med klubbhustaket på andre siden av banen. Folk pleide å sitte her og se på kamper nede på banen. Det var plass til ganske mange. Men nå var det bare henne her.
Tanker og følelser. Det skifter så fort. Gleden fra vinden og tjernet var borte. Er jeg for tøff med mamma? Over trærne på bortsiden av banen kunne hun så vidt se kirkespiret. Det raget ikke veldig høyt, for det var av det slaget som var plassert ved siden av selve kirkebygningen. Jeg går innom graven på vei hjem.
Nei – jeg vil ikke komme hjem senere enn jeg sa. Hun merket at høyrehånda var oppe i ansiktet og prøvde å tørke bort tårer som hadde begynt å gli nedover det ene kinnet. Jeg går dit i morgen.
Det var gått et år siden pappa ble borte. De fleste dagene klarte hun å la være å tenke på det. Men så kom øyeblikkene. Alt kom samtidig. Jeg savner pappa. Jeg vil at han skal være der når jeg kommer hjem fra trening. Sammen med mamma og storebror.
Det var pappa som hadde begynt å trene med henne. Her nede på banen. Jeg husker alt fra den første treningen. Sammen med de andre jentene. Mer enn ti år siden. Og da jeg ble stor nok til å bestemme selv, var det fortsatt på grunn av pappa at jeg fortsatte å være med. Nå vet jeg ikke lenger.
Jeg går dit i morgen.
-Celia!
Hun tok seg raskt sammen og reiste seg opp fra steinen. Hun snudde seg et øyeblikk mens begge hendene prøvde å tørke bort det som var igjen av tårer. Så gikk hun nedover stien.
-Celia – jeg må spørre deg om noe. Simon ventet på henne der stien gikk over i gangveien langs banen. -Kan du være dommer på cupen?
-Er ... er det noe galt? Han tok et skritt mot henne.
-Nei – nei, svarte hun fort. Helvete heller. Han har merket det.
-Jeg … tror det. Jeg kan ikke svare nå. Treningen begynner.
Celia var på vei inn på banen.
-Jeg må ha svar i morgen.
-Ok. Hun snudde på hodet i det hun halvt ropte det tilbake.
Betyr det at jeg sa ja? Hun likte dommerkurset. Så det kunne vært gøy.
Men jeg har aldri dømt en ordentlig kamp før. Og rett inn i selve cupen. Men ungene er jo små da.
Hvorfor spurte han meg? Dommerkurset hadde vært populært – og mange ønsket å være cupdommere. Litt penger var det også.
Så merket hun at hun smilte. Simon gikk i parallellklassen. På tech. Men de hadde noen timer sammen. Lille Simon. Hvorfor tenker jeg på han som det?
Jo - det skifter. En følelse av lettelse – og tilfredshet? Ti minutter til trening. De fleste jentene var kommet allerede. Og der var Laura – den nye treneren hennes nå i høst.
