Celia

Kapittel 46

Hold deg unna meg, Celia

 

Emma holdt på å skli i det hun skulle åpne døra til kafeteriaen og kunne fort ha falt overende om hun ikke hadde klart å gripe tak i dørklinka. Den lille vannpytten rett på utsiden var frosset til og gjorde det småfarlig.

 

Jeg må få Johnny til å strø litt. Så ingen ramler og slår seg her.

 

Kuldegradene holdt seg, og selv om det nå var tidlig ettermiddag og sola til og med hadde vært oppe og småskint litt tidligere på dagen, var fortsatt både grus og asfalt smått isete.

 

Ikke at vi skal holde på her så mye lenger – det er snart slutt på sesongen.

 

De fleste lagene var ferdige med kampene sine for året. Så vidt hun visste – og hun pleide å skryte for seg selv av å ha full oversikt over aktivitetene på banen – var det bare en kamp som gjenstod - seniorlaget for herrene skulle spille nå til helgen.

 

Men de fleste ungdomslagene trente fortsatt her, selv om noen var gått ned på antall treninger i uka. Og de aller minste var gått inn – de trente nå inne i gymsalene på barneskolene som klubben hadde avtale med.

 

Jeg trenger egentlig ikke ha kafeteriaen åpen nå. Når det bare er treninger her. Men jeg har tenkt å ordne og rydde litt på lageret, og da kan jeg like godt holde det åpent om noen vil stikke innom og ha noe.

 

Emma lot øynene gli over banen og området rundt i det hun fikk fotfeste på dørstokken. Noen jenter satt på kunstgresset – det er femtenåringene som skal ha trening. De bør ikke sitte lenge slik nå, tenkte hun – det blir fort kaldt.

 

Femtenårsjentene. Peters lag. Som Laura hadde svart ja til å overta ansvaret for – etter praten vår ved bordet her ute.  Sammen med juniorjenta. Celia – som flere snakket så pent om. Som hentet faren til datteren til Linda. Cupdagen.

 

Blikket festet seg på en ung jente som kom gående ned stien fra tjernet. Der er hun. I tide som vanlig. Men hun kunne ikke se Laura ennå.

 

Laura. Nok en gang måtte hun tenke tilbake på cupdagen. Like før … På vei inn i kafeteriaen. Laura var opprørt.

 

Men hun har ikke tatt opp temaet igjen etter det. Iallfall ikke med meg. Selv om vi har møtt hverandre en god del ganger. Det er litt underlig. Eller kanskje ikke?

 

Emma lukket døra og gikk rundt disken. Med en liten godfølelse innvendig. Vi er i ferd med å legge det bak oss. Ting begynner å bli normale igjen.

 

Seks-sju jenter hadde slått seg ned like ved porten inn til banen. Celia sa «hei» og satte den litt slunkne ryggsekken på gresset. Ikke at hun strengt tatt måtte ha den med. Laura skulle ta med utstyret, og Celia skiftet alltid hjemme.

 

Hun fikk et par automatiske «hei» tilbake, men ellers lurte hun på om de merket at hun var kommet. De var opptatt med sin egen prat.

 

-Celia – kan vi trene litt kortere i dag? – det er kaldt.

 

-Du må høre med Laura. Det er hun som er sjefen.

 

Der kom hun. Øverst i trappa. Med utstyrsbaggen over venstre skulderen.

 

Dette var tredje treningen de skulle ha sammen for femtenårsjentene. Celia hadde vært spent foran den første av dem.

 

Vi går greit sammen. Hun er flink. Og hun gir meg klare oppgaver. Klarere enn det Peter gjorde. Men det er litt … på overflaten mellom oss. Har vært slik siden spørsmålet mitt – og det uventede svaret hennes - på innbytterbenken i den kampen. Hun prøver å ikke møte blikket mitt. Og sier raskt «ha det» når vi er ferdige.

 

Og jeg savner fortsatt treningene med Peter.

 

«Vi kan jo rett og slett spørre henne?» Celia husket Sonias lett spørrende forslag da de satt i kafeteriaen – etter at Mai var gått. Hun avslo det da. Og Sonia aksepterte det. «Sikkert noe helt trivielt uansett», var konklusjonen hennes.

 

Men Sonia vet ikke alt. Det er ikke bare pengeskrinet – og noe som ikke var i det. Praten ved gjerdet – som gjorde at pausen ble for lang. Og jeg kan fortsatt høre Lauras stemme i hodet mitt – fra kampen. -Hun bare gjettet – hun kunne ikke vite det.  

 

Så Celia hadde landet på Sonias enkle forslag. Selv om det ikke gikk så bra forrige gang.

 

For jeg må vite. Hva det er snakk om. Om det har med … Linda og Peter … å gjøre. Kanskje dette er hele løsningen. Sett at det er Laura som er …

 

Jeg er ikke så flink til å si ting rett ut som Beatrice er.

 

Om det kan være farlig? Skal jeg få med meg Sonia – ta det sammen med henne?

 

Nå ja – jeg gikk jo rett inn i stua til en mann som politiet mistenker. Nei – jeg må gjøre dette selv. Og … hun får ikke gjort meg noe her ute på banen.

 

Hele veien hjemmefra var gått med til å tenke gjennom hvordan hun skulle gjøre det. Tidspunktet. Og ordene. Hvor direkte hun skulle være.

 

Jeg vil ikke ødelegge treningen. Så det må bli rett etter. Må bare sørge for at hun ikke stikker av med det samme.

 

Det var begynt å mørkne, og banelyset – seks høye master som lyste svært godt opp – ble tent tidlig under oppvarmingen. Celia hadde aldri blitt klok på hvem som slo lysene på – de kom liksom av seg selv.

 

Det er godt at lyset vet at det skal på – når det blir mørkt. Celia smilte plutselig litt av tankene sine i det hun gikk bort og snakket til et par av jentene som skravlet litt for mye mens de slo pasninger til hverandre.

 

Da jentene gikk mot gjerdet for å ta pause etter hovedøvelsen, ble kafeteriadøra åpnet innenfra.  Kafeteriadamen – jeg tenker fortsatt på henne som det, falt det Celia inn – kom mot dem. Hun holdt en kopp i hånda – det var tydelig at det var noe varmt, for de kunne se røyken fra den i den kalde luften.

 

-Jeg har masse av dette der inne. Varm sjokolade. Laura – la jentene komme inn og få en kopp hver i pausen. Det er kaldt, og sesongen er nesten over.

 

Laura tenkte seg om et kort øyeblikk. -Det var snilt, Emma – det er litt imot vanlig rutine, men ok. Bli med henne inn, jenter – men bare en kopp hver – vi skal spille etterpå, og dere har ikke godt av mer.

 

Til tross for sjokoladepausen midtveis, avsluttet Laura den småkjølige treningen noen minutter tidligere enn vanlig.

 

-Kan du vente litt, Laura? --- jeg slår følge ned på plassen.

 

Celia hadde på vei til treningen tenkt gjennom mange setninger å starte med, men dette var ingen av dem.

 

Hun somlet med vilje slik at de jentene som skulle samme vei, var vel avgårde da de to trenerne gikk ut gjennom baneporten og fortsatte side om side mot trappa. Celia merket at Laura kikket på henne et par ganger – nysgjerrig? – nervøst?

 

Hun kjente dunkene fra hjertet som slo raskere i brystet. Men hun kunne ikke vente lenger. Det fikk gå som det ville. Hun stoppet.

 

-Laura – kan du fortelle meg dette? Hun forsøkte å ikke nøle, men klarte det ikke helt. -Søndagen her nede. Jeg vet du så i et pengeskrin. Hva var det som ikke var der?

 

Laura snudde seg brått og ble stående og stirre på trenerkollegaen et par skritt bak henne.

 

Celia fortsatte. -Og det du sa til meg på kampen. At hun gjettet. At hun ikke …

 

Utstyrsbaggen gled ned fra skulderen til Laura og traff bakken samtidig som hun tok et par ustø skritt bakover. Selv gjennom den kalde høstlufta kunne Celia se ansiktet hennes endre seg i flomlyset. Fargen – rynkene – øynene. Og vissheten om at hun hadde gjort en stor tabbe slo innover Celia. Men det var for sent.

 

-Hvem tror du at du er? Hvorfor bryr du deg? La meg være i fred! Laura forsøkte ikke å kontrollere stemmen sin – det var mer et skrik enn et svar.

 

Noen små sekunder var det stille. Et slags «unnskyld» var i ferd med å danne seg i hodet til Celia, men hun fikk det ikke ut.

 

-Skjønner dere ikke at jeg måtte si noe? Finne på noe … Stemmen var blitt aningen lavere – og litt annerledes. Mer fortvilelse enn sinne.

 

-Pengeskrinet. Og hvordan hun visste … Laura kikket ned på grusen.  Så løftet hun plutselig hodet igjen, tok et skritt mot Celia og snakket rett inn i ansiktet hennes.

 

-Hold deg unna meg, Celia. Det er forbannet uansett … du aner ikke hvordan det er …

 

Utstyrsbaggen ble liggende igjen på bakken i det Laura bråsnudde og småløp mot klubbtrappa. Et par baller snek seg ut og trillet inntil gjerdet. Bak seg kunne Celia høre at kafeteriadøra ble åpnet – stemmen til Laura hadde trengt inn til Emma.

 

Øverst i trappa måtte Sonia ta et raskt skritt til side for ikke å bli løpt ned. Hun så forundret på Laura som fortsatte nedover – og som neppe hadde lagt merke til henne. Så oppdaget hun Celia noen meter foran seg – og fortvilelsen i ansiktet hennes da hun gikk mot henne.

 

-Sonia – jeg dummet meg ut. Jeg prøvde å spørre. Men jeg skulle tatt deg med meg. Jeg har ødelagt alt. Nå får vi aldri vite … Og treningene – hvordan skal vi …

 

Sonia kom helt inntil og la forsiktig hendene sine på skuldrene til den unge jenta. Samtidig kunne hun gjennom øyekroken skimte Laura som nå stod nede på plassen og kikket rundt seg – og som ikke så ut til å vite hvor hun skulle ta veien.

Kapittel 47

Bekjennelsen

 

-Da har vi ingen tid å miste, Celia.

 

Sonia løftet høyrehånda bort fra skulderen til Celia, grep i stedet tak i armen hennes og nærmest dro henne med seg i det hun snudde og begynte å gå tilbake mot trappa.

 

-Det nytter ikke, Sonia, prøvde Celia seg med, men taket i armen fortsatte å være fast, så det var ingen annen mulighet enn å bli med. Først midt i trappa ble armen fri.

 

-Laura, vent litt – vi må få ordnet dette. Sonia fortsatte ned på plassen uten å vente på svar.

 

Laura hadde begynt å gå langs nedsiden av klubbhuset. Hun nærmet seg garderobeinngangene – om hun gikk i den retningen med hensikt eller om hun ikke var klar over hvor hun var på vei, var Sonia usikker på. Hun så at døra til damegarderoben var åpen.

 

-La oss gå inn, Laura – det er kaldt. Sonia var kommet helt bort til henne, og forsiktig la hun armen på skulderen hennes og skjøv henne sakte foran seg mot damegarderoben.

 

Celia fulgte et par meter bak. Nærmest med automatikk hun også – hun klarte ikke å ha kontroll på det som raste omkring inne i hodet – det var Sonia som hadde styringen nå. Hun kjente et lite ekstra stikk i det hun var rett innenfor døra og så benken på høyre side – ansiktet hans med det størknede blodet dukket opp foran øynene hennes. Men hun ristet det bort og fortsatte etter de to andre.

 

Sonia fikk satt Laura ned ved et lite bord litt lenger inne i garderoben. Det var synlig fra inngangsdøra, der Emma plutselig dukket opp – hun hadde fulgt dem på litt avstand. Sonia fikk øye på henne.

 

-Emma – gå opp og hent noe å drikke. Gjerne noe varmt, hvis du har.

 

Så henvendte hun seg igjen til den noen år yngre treneren som hadde lagt begge armene på bordet og nå var opptatt med å se ned på dem. -Ta deg den tiden du trenger, Laura. Men hvis du tror du har noe du bør fortelle, så kan vi høre på det du sier.

 

Det var stille en lang stund. Sonia ventet, og Celia ville for all del ikke si eller gjøre noe uten at Sonia tok initiativet. Men det var Celia som Laura rettet blikket mot da hun løftet hodet.

 

-Unnskyld, Celia – for alt jeg sa. Jeg håper … jeg ikke mente det.

 

Øynene hennes er blanke – hun prøver å ikke grine. Men så er det også noe mer i ansiktet hennes … er det sorg? --- fortvilelse?

 

-Men det var så håpløst. En ny liten pause. -Og det er fortsatt håpløst. For når hun visste, er det flere som vet. Og uansett – jeg vil ikke være et slikt menneske.

 

-Jeg forstår ikke hvordan akkurat hun kunne vite det. Men hun gjorde det. Jeg ønsket å ordne det. Men jeg trengte tid – jeg trenger fortsatt tid.

 

Stemmen hennes begynte å skjelve, og plutselig kom alt hun hadde forsøkt å holde tilbake – det strirant nedover kinnene. -Skjønner dere ikke? – jeg var sjeleglad da hun var død! – tenk dere det – jeg var glad. Og så da Peter … helvete heller … Peter!

 

Hun sank sammen, og hodet ble liggende på bordet – midt mellom de to armene.

 

Emma dukket opp i døråpningen med en kopp varm sjokolade i høyrehånda. Sonia vinket henne til seg og satte seg ned ved bordet tvers overfor Laura – sjokoladekoppen stod midt mellom dem.

 

-Se på meg, Laura. Hun fikk respons – det tårefylte ansiktet løftet seg fra bordet.

 

-Du tok penger, ikke sant?

 

Et forsiktig nikk, samtidig som det kom et skjevt smil fram mellom tårene.

 

-Altfor mye. I ganske lang tid. Dere skjønner – jeg var kasserer for laget i flere år. Det var kontanter der – støtt og stadig – noen ganger mye. Og ofte var det bare jeg som visste hva som kom inn.

 

-Drikk litt av sjokoladen til Emma. Du har godt av det.

 

Laura gjorde som hun ble bedt om. Og sjokoladen så ut til å virke – stemmen var klarere da hun fortsatte. Hun var over det første utbruddet.

 

-Jeg har ikke oversikt over mye jeg tok til sammen. Men det kan ha vært flere titusen kroner.

 

-Jeg ville betale tilbake. Den søndagen dere traff på meg – jeg hadde med meg penger og la dem i skrinet – ikke så mye, men … jeg tenkte at jeg nå og da … Men det var dumt det også. Jeg er ikke kasserer lenger.

 

Laura så plutselig bort på Emma. -På cupdagen. Det jeg sa til deg. Jeg var fortvilet. Jeg nevnte ikke Linda – jeg vet ikke om du skjønte noe av det jeg sa … hva jeg ville.

 

-Jeg tror jeg oppfattet det som en slags bønn om hjelp. Stemmen til Emma var rolig - samtidig litt spørrende. -Men jeg visste ikke hva du trengte hjelp til. Så jeg regnet kanskje med at du ville komme tilbake til meg senere.

 

-Hun døde – det var det som skjedde – og da trodde jeg først at alt ordnet seg – at jeg fikk den tiden jeg trengte. Dere skjønner – hun hadde vært på meg to ganger.

 

Hun vendte seg mot Celia igjen. -Den siste gangen var i den treningspausen … som du la merke til.

 

-Og så skjedde … Peter … hvorfor? Linda ja – men Peter?

 

Roen fra de siste par minuttene var borte igjen. Hun kastet overkroppen fram og tilbake et par ganger, og fortvilelsen var tilbake i øynene.

 

Denne gangen var det rett mot Sonia.

 

-Dette er alt jeg har. Treningene – klubben. Jeg har mistet … Og nå mister jeg dette også. For når jeg går til Philip og forteller at jeg har stjålet … Jeg kan ikke … fortsette da.

 

Plutselig tok Sonia tak i begge hendene hennes og holdt dem fast. Det virket som det kom overraskende på Laura – uttrykket i ansiktet hennes endret seg litt.

 

-Verken du eller noen av oss skal gå til Philip. Nå skal vi finne ut hvordan vi kan løse dette på en ordentlig måte.

 

Stemmen til Sonia var like fast som grepet om hendene til Laura.

 

-Men først, Laura, vil jeg du skal se meg inn i øynene og fortelle meg rett ut at det ikke var du som …

 

Sonia kom ikke lenger. Laura reiste seg halvt fra stolen og lot blikket gå fra Sonia til Celia og Emma – og tilbake. Fortvilelsen hennes var blandet med forskrekkelse i utbruddet som fulgte.

 

-Dere tror jeg drepte henne! Er dere fra vettet? Jeg! – jeg klarer ikke å trampe i hjel en edderkopp engang – enda jeg hater edderkopper.

 

Hun sank ned på stolen igjen. Hendene hennes møtte ansiktet og begravde det helt.

 

-Og Peter – hvordan skulle jeg kunne gjøre han noe vondt? – hvordan skulle jeg kunne … Peter og jeg … han var alt for meg – jeg ville vi skulle bli et ordentlig par …

 

Hun løftet hodet og stirret rett på Sonia.

 

-Jeg elsket Peter. Peter og jeg var … vi … hverandre … vi var sammen … han var … 

 

Hun gjorde ikke noe forsøk på å kvele gråten i det hodet hennes igjen lå mellom de to armene på bordet.

 

Det var først da hun passerte døråpningen og ble var mørket utenfor Celia merket at hun var begynt å gå bort fra de andre. Like etter så hun stubbene foran seg og skjønte at det var hit Johnny tok henne med den ettermiddagen. Det var her Simon hadde stått rett ved siden av henne uten å si et ord.

 

En liten svarttrost la hodet på skrå og kikket opp fra den ene stubbekanten på skikkelsen som var kommet så stille mot den – mer undrende enn redd.

 

Laura og Peter. For noen få uker siden ville det vært et knyttneveslag i ansiktet. Nå er det noe annet. Som er like vondt. Og som fyller kroppen min.   

Hun snudde på hodet og kunne gjennom den åpne døra til damegarderoben skimte Sonia som hadde satt seg ved siden av Laura og lagt armen rundt skulderen hennes.

Kapittel 48

Kelvin ser på månen

 

Celia satt i favorittkroken sin i stuesofaen – med føttene krøllet så tett inntil kroppen som mulig – da telefonen ringte.

 

Hun hadde gått videre – fra stubbene og garderobene – oppover bakken og hjemover. Brukt tid. Brukt det kalde værdraget til å forsøke å få orden på tankene. Uten å lykkes noe særlig. De trengte henne uansett ikke der nede. De var to stykker til å ta hånd om Laura.

 

Hun så på tallene som dominerte mobilskjermen.

 

Jeg har ikke så mange kontakter lagret. Kelvin, mamma. Peter? Plutselig stakk det litt til igjen innvendig.

 

-Jeg ville ringe og fortelle at det går bedre med Laura. Jeg fulgte henne hjem. Stemmen til Sonia var like rolig som alltid.

 

Celia hadde ikke noe spesielt å si til det, så Sonia fortsatte.

 

-Døm henne ikke for hardt, Celia. Hun har det vondt nå. Men det kommer til å gå seg til. Og jeg er helt sikker på at hun ikke har noe med de to dødsfallene å gjøre - og jeg pleier å skryte for meg selv av at jeg er flink til å bedømme folk.

 

Jeg er ikke i noe særlig pratehumør. Er jeg noensinne det? Så det er Sonia som må gjøre jobben.

 

-Peter får du lov å dømme som du vil. Husk hva Mai fortalte.

 

En liten pause. -Hvem vet – kanskje han er nøkkelen til oppklaringen av hele denne saken.

 

Nå høres jeg ut som en politiinspektør, slo det Sonia. Jeg tenkte å si «greia». Men jeg er ingen tenåring lenger. Så det ble «saken». Denne siste tanken var uansett mer til meg selv enn til Celia.

 

Det var fortsatt taust i rekkehuset. I grunnen like greit, tenkte Sonia. Men det jeg skal si nå, er det viktig at jeg får sagt på riktig måte.

 

-Celia, hør på en gammel dame.

 

Smiler hun litt?

 

-Ja, det kan høres ut som han holdt på … med mange. Men han mente det da han roste deg. Han ønsket å ha deg med på treninger. Han ville ha deg på trenerkurs. Kanskje er forholdet han hadde til deg, det han opplevde best av dem alle.

 

Sonia la brått på. Celia ble sittende en stund og stirre på mobilen.

 

Jeg sa ikke et eneste ord i løpet av hele samtalen. Mon det er ny rekord?

 

Stuedøra ble åpnet og Kelvin gikk forbi henne med et muntert «hei». Mot kjøkkenet. Han snudde seg i det han var i ferd med å passere kjøkkendøra. -Gått tom for snacks.

 

Hun smilte tilbake, men var fortsatt tom for ord. Det var først en liten stund senere hun reagerte. For der kom han igjen. Inn gjennom stuedøra.

 

-Kom ikke du derfra for noen minutter siden?

 

-Det er utrolig hvor flink du er til å kjenne igjen folk. Kelvin ville aldri være i stand til å fornærme et menneske uansett hvor ironisk han ordla seg. -Vet du hva – jeg fikk øye på månen gjennom kjøkkenvinduet. Akkurat kommet opp over skogkanten. Så jeg måtte ut på kjøkkenverandaen og se litt nærmere. Den var fascinerende.

 

Det stemmer nok. Det er noen dager siden skolefesten, så nå nærmer den seg avtagende halvmåne – da kommer den opp litt sent på kvelden.

 

-Så jeg tok uteveien tilbake – til trappa og det kjære rommet mitt. Kaldværet klarnet tankene mine også – det er jo opptil en sju-åtte meter. Og nå kommer jeg her igjen – du vet vel hvorfor?

 

-Du glemte snacksen? Hun var på nippet til å småle.

 

Kelvin forsvant inn på kjøkkenet igjen.

 

Kom inn samme døra som for noen minutter siden. Uten å ha gått ut igjen. Herregud – Johnny. I kafeteriaen. Med Sonia og Mai. Hun kolliderte nesten med han på vei ut. Da han kom inn med verktøyskrinet. Men han hadde aldri gått ut av kafeteriaen.

 

Hun skjønte det med en gang.

 

Jeg har brutt gjennom til et av rommene her oppe. I hodet mitt. Funnet den ene labyrintveien inn.

 

Jeg vet det er mange slike rom. Det er flere veier å finne. Men nå har jeg funnet denne, og da …

 

Hvordan kunne Johnny komme inn igjen når han aldri var gått ut? Det kan bare bety en ting, men jeg må vite det sikkert.

 

Uten videre tanker trykket hun på det siste nummeret på mobilen.

 

-Sonia, jeg må stille deg et spørsmål. Jeg håper du vet svaret. Jeg tror det er viktig. Du vet – i kafeteriaen …

 

Hjernen var begynt å jobbe igjen.

 

En snau halvtime senere kastet hun bakhodet ned på den store myke puta i senga på rommet sitt. Hun elsket den. Hodet kunne synke nesten helt ned i den. Den var fantastisk å sovne på.

 

Men nå var hodet opptatt av alle andre tanker enn å sovne.

 

Damegarderoben. Vi kommer alltid tilbake til damegarderoben.

 

Et lite småspetakkel fra rommet til Kelvin rykket henne et øyeblikk ut av tankestrømmen. Han har ikke ramlet ned av stolen sin? Jeg vet han har sovnet foran PCen noen ganger. Jeg må sjekke – kanskje han slo seg.

 

Men så hørte hun føtter som småtrampet der inne og skjønte at det ikke var fare på ferde.

 

Kelvin. På kjøkkenet. Så månen gjennom vinduet. Som nettopp var kommet opp over skogkanten. Måtte ut på kjøkkenterrassen og beundre den.

 

Hva var det hun sa? Om månen. Du er nødt til å legge merke til den. Noe helt annet enn sola – den er der bare om dagen, og da er det jo lyst likevel.

 

Herlige Beatrice!

 

Celia slo av nattlampen og krøllet seg over mot venstre. Hun sovnet alltid best i denne stillingen.

 

Jeg skal ikke sove nå. Jeg tenker. Jeg finner åpninger. Tankene. Det jeg har sett. Det jeg har hørt.

 

Men hun merket at kroppen var trøtt. Dagen hadde vært lang. Og alt som var hendt.  Så tankene som kom, ble svømmende i den tyktflytende søvnstrømmen som var i ferd med å overta hodet og kroppen.

 

En tanke rev henne løs et øyeblikk. Beatrice igjen. Jo – det hadde med månen å gjøre det også. Og dansebandet som skulle i studio. Hvis du gjør noe ordentlig bra når du er ung – du kan leve på det … hele livet.

 

Men det varte bare noen sekunder. Hodet sank så langt ned i puta som det var mulig, og kroppen ble igjen helt slapp. Og tankene og hendelsene som var i ferd med å slippe løs, krøp langsomt tilbake til rommene sine og slo seg til ro.

Kapittel 49

Natt i rekkehuset

 

Hun var i ferd med å gjøre et ordentlig raid oppover banen. Med ballen tett inntil føttene.

 

Jeg liker det. Jeg er flink til det også. Jeg kan drible av motstanderen som kommer mot meg.

 

Det begynte helt nede i eget forsvar. Stor fart. Hun skimtet den første foran seg.

 

Må komme meg forbi. Det er Samir igjen. Med saftflaske i hånda. Hva har han i den andre? Det samme der. To solbærsaftflasker? --- og begge er åpnet – jeg ser det tydelig.

 

Forbi han. Der er Beatrice og Tanya. Holder hverandre i hendene. Det er mørkt, og fullmånen er kjempestor rett over Beatrice. Det er lett å gå forbi dem – de prøver ikke å ta ballen min engang. Men de roper til meg. -Han er ganske … fin. Gjøre det når du er ung. -Peter og jeg … du vet aldri … med gutter.

 

Kunstgresset har skiftet farge. Det er blågrått – som når himmelen speiler seg i tjernet. Og det ligger ikke stille. Der er andefamilien. Mammaen. Pappaen. Ungene.

 

Emma – henne kommer jeg vel enkelt forbi? Men hun er rask og smidig. Tar nesten ballen min. Selv med en sjokoladekopp i ene hånda. Og i venstrehånda – en nosugar-colaboks?

 

En dragning ekstra for å komme forbi. Jeg ser ned på det blå gresset og raskt opp igjen. Ansiktet er ikke Emmas lenger – det må være … Shakir. Og sjokoladen er borte. Bare cola. Og i begge hendene – to colabokser.

 

Jeg passerer Johnny lett – han er jo gammel? Han vifter med et verktøyskrin. Og han peker med høyrehånda – på noen? --- på noe? --- på et sted? Hus og trær. En stjerne. Julestjerne? Den myke stemmen i det jeg er oppe på siden av han – nesten hviskende. -Turnkongen.

 

Og det er noen bortenfor Johnny. Nesten i skyggen hans. Det må være Philp. Som ringte til Christine. Han ringer nå også. Kommer ikke mot meg. Enda en saftfalske. I andre hånda. Men denne ser full ut – den er ikke åpnet.

 

Jeg er over midtstreken nå – og banen er grønn igjen. Er det ikke pappaen til Mariam? Han gjør et lite forsøk på å ta fra meg ballen – han klarer det ikke. Men han bærer noe han også - et bilde – jeg ser ikke hva det forestiller – og en pokal – har han vært på cup?

 

Jeg nærmer meg – begynner å bli sliten, har gått forbi så mange. Men de gir seg ikke. Er det de siste forsvarerne? Det er Peter. Han blir tøff – han er god. Og han er ikke alene. En skikkelse i hver armkrok – jeg ser ikke tydelig – jo, det er Laura … og Linda. Hva er det de gjør - kysser han på hvert sitt kinn? De kommer rett mot meg – de er for mange, jeg klarer ikke å komme forbi. Og det er ikke ansiktet jeg kjenner – det er ikke den Peter jeg kjenner. Det er bare størknet blod. Nå er han helt innpå meg. Blodet i ansiktet – det renner plutselig bort. Jeg ser bare to tomme øyne – som stirrer rett på meg.

 

Denne gangen visste hun at hun ropte. Og hun tenkte ikke på å være redd for at Kelvin eller mamma hadde hørt henne. Hun klarte å fomle seg fram til nattlampen, lot hånda skli nedover langs lampeledningen og slo lyset på. Det var iskaldt i rommet. Hun likte å sove med vinduet på gløtt – selv når det var kuldegrader ute. Sakte svingte hun føttene ned på golvet. Isingen mot tærne gjorde at hun satte opp farten – hun kom seg så vidt forbi sengehjørnet uten å kollidere, bort til veggen ut mot den lille bakhagen og lukket vinduet.

 

Så reagerte hun.

 

Drømmen. Anelsen av et mareritt. Men hun kjente på seg at hun måtte ta vare på den – det var bilder, det var gjenstander, det var ord og setninger. Det var rommene i hodet hennes som hadde brutt seg ut og vist seg fram – på en forvrengt måte. Og nå var drømmen i ferd med å gli fra henne – renne bort.

 

Hun gikk raskt bort til den lille arbeidspulten, løftet på et par bøker ved siden av laptopen og fant en liten kladdeblokk. Penn? --- jo, i skuffen. Så dro hun opp døra, men snudde i det hun stod på terskelen og tok skrittene bort til nattbordet for å hente mobilen. Ute av rommet sitt småløp hun ned den halvsirklede trappa, gjennom gangen og inn i stua. Bort til stuebordet og sofakroken. Her var det varmere.

 

Mobilen. Notes. Alle andre ville ha brukt det. Men jeg må ha papir – jeg må skrible og krølle og tegne.

 

Det begynte å bli for sent. Snart bare bruddstykker igjen. Hun skrev. På fotballbanen. Alle hun kjente. Som hadde noe med dette å gjøre. De holdt ting i hendene. De ropte eller hvisket til henne. Pokaler – og et bilde? Colabokser. Var det Johnny som pekte? Andefamilien svømmer – på kunstgresset?

 

Hun fortsatte å skrive. Ord og korte setninger. Kruseduller og piler. Hun presset hjernen. Forsøkte å fortelle den at den måtte lagre drømmefilmen. Drømmebildene. Men den klarte ikke å gjøre som hun sa. Det fantes ingen faste rom å plassere det i. Sakte ble alt borte.

 

Med ett unntak. Herregud – Peter. Det størknede blodet som renner av ansiktet. Peter er ikke lenger Peter. Bare tomme øyne.

 

-Sitter du her? Jeg hørte deg i trappa.

 

Kelvin stod i døråpningen. Fremdeles samme klærne. Så da hadde han ikke sovet ennå.

 

-Syntes jeg hørte deg rope også? Nå smilte han litt. -Men jeg kan ha innbilt meg det – du vet, studieprogrammene mine kan av og til gi en del lyd. Går det bra med deg?

 

Celia kjente at hun slappet av. Øynene til Peter ble borte. Kelvin kom helt inn i stua og satte seg i en av sofastolene. Hun satte pris på at han var her. Denne gangen også.

 

-Jeg drømte. Og så måtte jeg skrive noe. Blir nok sittende her en stund.

 

-Noe jeg kan hjelpe deg med?

 

Hun tok blokka opp fra sofaen og så på det øverste arket. -Kan du finne sammenhengen mellom en andefamilie, to colabokser og et bilde?

 

Han så på henne noen sekunder. Så kom smilet – som det pleide å gjøre. -Jeg tror jeg går tilbake til studiene. Men jeg skal gi deg beskjed – når jeg har sammenhengen.

 

Det var først da han lukket døra etter seg, at Celia så bort på mobilen hun hadde lagt på stuebordet. Den var gått i dvale, så hun gav den et lite trykk. Kvart på to.

 

Hvorfor sitter jeg her? Hvorfor prøver jeg å skrive ned drømmen? Hvorfor sover jeg ikke slik det er meningen jeg skal gjøre? Er det noe spesielt med denne natten?

 

Noe begynte å skje i hodet mitt før jeg sovnet. Kanskje på grunn av alt som hendte i går. Med Laura. Og Sonia. Kelvin som så på månen - og gikk bakveien. Jeg tror jeg har det der inne alt sammen – alt jeg trenger. Drømmen prøvde å vise meg det på sin merkelige måte. Jeg føler jeg har sjansen nå – jeg kan finne de riktige veiene i labyrinten. Finne ut hvordan jeg skal sette alt sammen. 

 

Så dette blir ingen vanlig natt.

 

Jeg er temmelig sikker på hvor Linda ble forgiftet. Telefonen til Sonia i går kveld. Kelvin og månen. Det stemmer.

 

Hun rev av det første arket og la det ved siden av blokka på bordet. Nytt blankt ark. Men samtidig måtte hun se drømmenotatene.

 

Hun klarte ikke å bli kvitt Peter. Bildene av han rullet fram og tilbake i hodet hennes.

 

De tomme øynene. Peter var ikke den jeg trodde han var – han var en annen. Ikke slik jeg kjente han.

 

Nei – det gir ingen mening.

 

Dreier alt dette seg om Peter? Et bruddstykke fra drømmen for plutselig forbi – Laura og Linda i hver sin armkrok. Ble Linda drept på grunn av Peter, og ikke omvendt? – var rekkefølgen feil? Kanskje Laura likevel … Nei, Sonia hadde vært helt sikker. Og jeg klarte ikke tenke klart der nede i går ettermiddag.

 

Drømmebildet av Mariams pappa – han holdt en pokal … og et bilde? Da har han vel vært på cup?

 

Et lynglimt bak høyre øye. Nei – han har ikke vært på cup. Men to andre var på en cup sammen. To andre som … ikke er her lenger.

 

Linda hadde ringt fra cupen. De snakket om huset. Og penger. Linda ville ikke bo i huset med Michaels far likevel. Men hun snakket også om andre ting – litt usammenhengende – han nevnte pokaler … og bilder.

 

Jeg nærmer meg nå. Pokaler og bilder. Linda og Peter sammen. Alt dette har skjedd på grunn av overnattingscupen. Noe som skjedde på cupen.

 

Celia skrev på det nye arket.

 

Kan Peter og Linda ha hatt …? Var det derfor hun ikke ville bo i huset lenger?

 

Nei. Jeg tror i og for seg hva som helst om Peter nå, men likevel – det høres ikke rimelig ut. Og hvorfor skulle de bli drept av den grunn? Faren til Michael?

 

Hun reiste seg fra sofaen og begynte å gå rundt i stua. Håpet at aktiviteten skulle riste enda flere tanker på plass. Lengst bort fra sofakroken – ved enden av en av hyllene på stueseksjonen – ble hun stående og se på et innrammet bilde. Det hadde nok stått på samme plassen i mange år, men det var lenge siden hun hadde sett spesielt på det. Kelvin og henne – og mamma litt i bakgrunnen. Ved tjernet – Kelvin var i ferd med å kaste brødsmuler til noen ender – og et par gjess – ved vannkanten.

 

Celia smilte for seg selv. Jeg tror kanskje jeg husker det. Selv om det var før jeg begynte på skolen. Pappa tok bildet.

 

Et nytt glimt gjennom hodet, og hun stirret rett på endene på bildet.

 

Andefamilien i drømmen. Og ved tjernet. Hva var det Simon hadde sagt? Dyrefilosofen.

 

Hun småløp tilbake til sofakroken og så ned på det avrevede arket. Selvsagt. De var de eneste spesielle i drømmen. Hørte egentlig ikke til der. Men de måtte være med.

 

Fantastiske Simon. Hadde du vært her nå, skulle du fått et kyss på hvert kinn. Eller iallfall en klem. Eller iallfall … 

 

Hun satte seg ned i favorittkroken og krøllet føttene inntil seg som hun elsket å gjøre. Blokka lå på sofaen ved siden av henne. Men hun så ikke på blokka – øynene var fokusert på noe utenfor stua, huset og rekkehusgata.

 

Det er i ferd med å løsne. Jeg må la hjernen jobbe. Og gripe tak i det den kommer fram til. Når det er viktig.

 

Selvsagt er det to åpne solbærsaftflasker. Og colabokser. Jeg vet hvordan det ble gjort.

 

Men det mangler noe. Det aller viktigste. Jeg mangler det som får det til å henge sammen.

 

Blikket streifet bort mot døra til kjøkkenet, og Kelvins dobbelttur i går kveld svingte gjennom tankene hennes igjen. Som den hadde gjort før hun sovnet. Og straks var hun på tur hjem i måneskinnet – ved siden av Beatrice som trykket seg tett inn til Simons overarm. Planene hennes – drømmene hennes. Som kanskje ikke var oppnåelige. Men hvis hun ikke klarte å oppnå det hun ønsket, så …

 

Peter er ikke den jeg trodde han var.

Ikke den - en annen. Pokaler. Bilder.

 

Overnattingscupen igjen. Pappaen til Mariam fortalte hvor det var. Husker jeg det riktig? Det var den geografien da.

 

Celia grep mobilen. Google Chrome. Hun kjente en sitring i kroppen – den reagerte så hun ikke helt klarte å holde telefonen stille. En slags forventning – og frykt? Som når hun skulle sjekke et resultat hun var redd ikke var slik hun håpet. Hun tastet inn navnet slik hun husket det. Maps. Da den lille røde omvendt-dråpen kom opp, begynte hun å sveipe langsomt. Begge fingrene. Stadig flere detaljer kom fram – og flere navn. Den lille grønne flekken måtte være et idrettsanlegg. Og der …

 

Mobilen gled ut av hånda hennes og seilte ned i åpningen mellom to sofaputer. Hodet og overkroppen skled langsomt bakover og landet skrått på sofaryggen. Hun kunne ikke si om det som plutselig traff henne var opphisselse, lettelse, glede eller noe annet. Men hadde Kelvin kommet inn stuedøra akkurat da, ville han sett lillesøsteren sin halvt liggende på sofaen med et underfundig smil i ansiktet.

 

Det varte bare noen øyeblikk. Hun reiste seg brått opp, grep tak i mobilen fra åpningen mellom putene og la den så hardt på bordet at det hørtes ut som et lite slag.

 

Jeg tror noe jeg ikke er sikker på stemmer. Og alt avhenger av det jeg tror. Jeg vet jo ikke om det er slik. Jeg må ta en telefon. Sjekke. Men det må vente til det blir dag.

 

Og så? Skal jeg ringe Mai? Nå på natten? --- eller i morgen tidlig? Men det er bare mine egne spekulasjoner. Og hva vil politiet gjøre?

 

Med ett slo en ide ned i henne. En vill ide.

 

Og en farlig ide. Hun forstod det med det samme. Men da tanken først var kommet, tok hun den til seg.

 

Jeg må vite. Ellers roter jeg det bare til igjen. De vil le av meg. Bak ryggen min. Hvis jeg tar feil.

 

Så jeg må gjøre dette. Men denne gangen må jeg ha noen med meg. Sonia? Nei, hun vil bestemt frarå det. Rett fram nekte.

 

Det må bli Simon. Nå er det han og meg.

 

Celia så på mobilklokka oppe i venstre hjørnet. Men det var først etter at hun hadde tastet nummeret – hun husket det selv om det ikke var lagret som kontakt – og trykket den grønne sirkelknappen.

 

Halv tre. Jeg håper han ikke sover altfor tungt.

 

Det gikk en god del sekunder. Men han hadde tydeligvis ganske lang avbruddsinnstilling, for det fortsatte å ringe i andre enden.

 

-Hei. Det var enda spakere enn forrige gang. Men den kvelden var det han som ringte. -Celia? Ringer … du meg?

 

Hun var på nippet til å svare småironisk, men lot det ligge.

 

-Simon – jeg vet at det er natt. Men det er viktig. Kan du møte meg tidlig på skolen i morgen? … i dag? Slik vi gjorde da du kom med flasken og koppen?

 

Hun gjorde en pause og ventet på svar. Det drøyde litt, så hun var ikke sikker på om han var helt våken.

 

-Ja … jo – hva er det? Er det noe med solbærflasken igjen? 

 

-For så vidt. Men mye mer. Du må være med meg å planlegge. Jeg vet hvem det var.

 

-Eller, rettet hun, -jeg tror iallfall jeg vet det. Samme sted som sist – men enda tidligere. En halvtime.

 

-Og husk å endre alarmen så du kommer deg opp tidsnok. Lover du?

 

Han lovet. Og han virket litt mer våken nå. Hun sa raskt «god natt» - hva nå det skulle bety? – og la på.

 

Hun fant klokkesymbolet og endret alarmen hos seg selv også. Så grep hun tak i det røde pleddet som lå foldet sammen over sofaryggen og trakk det over seg.

 

Jeg ligger her de timene som er igjen av natten.

Kapittel 50

Sonia får en telefon

 

-Mamma, jeg er ferdig med engelsken.

 

Ettersom både kjøkkendøra ut til gangen og døra inn til det halvstore jenterommet noen meter lenger bort stod åpne, bar datterens stemme godt fram til henne. Der hun satt ved kjøkkenbordet og smådrakk av en kopp nytraktet kaffe.

 

Armin jobbet sent skift i dag, så hun hadde forberedt litt kveldsmat – den var klar, måtte bare varmes litt før de spiste. Hun var klar over at hun ikke helt kunne matche Armin i matlaging. Det skulle egentlig bare mangle – han var utdannet kokk, selv om han til slutt valgte en jobb der han ikke brukte utdannelsen sin. Det var greit nok – hun visste at han trivdes med arbeidet sitt.

 

Hun tittet opp på veggklokka ved siden av kjøkkenskapet. Snart ti over halv åtte – han er hjemme om en drøy halvtime.

 

Hun lot kaffekoppen stå, reiste seg og gikk de få meterne bort til jenterommet og stakk hodet inn.

 

-Kjempebra, Sara – har du noe mer igjen da?

 

Sara snudde på hodet da hun hørte moren. -Tre matte-oppgaver. Kanskje du må hjelpe meg.

 

-Det er ok, vennen min. Men du må prøve selv først. Du vet at det er regelen vi har – pappa og jeg hjelper deg gjerne med leksene, men du må alltid forsøke ordentlig før vi gjør det.

 

Sonia gikk langsomt tilbake til kjøkkenet og satte seg på nytt med den varme kaffen.

 

Hendelsene i går ettermiddag tok fremdeles mesteparten av plassen i hodet hennes.

 

Jeg håper det går bra med Laura.

 

Det var blitt minst halvtimen med Laura – og Emma – ved garderobebordet i går kveld. Laura fortalte mer om hva hun hadde gjort, hvor lenge det varte og prøvde å regne på hvor mye penger det dreide seg om. Emma tilbød seg å lage en oversikt – og sammen med Laura lage en plan for hvordan pengene kunne betales tilbake.

 

-Jeg kjenner de fleste her, hadde hun sagt – «alle» ville nok vært mer nøyaktig, falt det Sonia inn. -Dette skal vi klare uten at det ødelegger for deg i klubben.

 

Laura virket glad for å få følge hjem. Helt til døra. Det var ikke veldig langt, og det var heller ingen stor omvei i forhold til veien hjem til leiligheten her.

 

Gjorde vi det rette? Gjorde jeg det rette? Er det riktig å gi Laura denne sjansen? Noen ville si det er å dekke over en ulovlig handling.

 

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg tok beslutningen der og da. Med en gang. Og Emma var enig.

 

Men det henger også på at jeg er sikker på at hun ikke har noe å gjøre med det som skjedde med Linda og Peter.

 

Hvordan kan jeg være sikker på det? De fleste ville si at hun har motiv. Iallfall for Linda. Og Peter? --- hva om hun oppdaget at han hadde flere forhold?

 

-Jeg klarer ikke å trampe i hjel en edderkopp engang. Hun hørte utbruddet til Laura på nytt.

 

Brått var det en ny setning i hodet hennes. Det var en eldre mann på det muslimske senteret. For mange, mange år siden. Han var kommet fra et krigsherjet område. -Dere vil bli overrasket over hvor mange mennesker som er snille som lam – som ikke er i stand til å avlive en hund eller en katt – men som i krig plutselig blir umenneskelig rå og brutale.

 

Men jeg er sikker. Jeg var det også før det direkte spørsmålet mitt – og reaksjonen hennes. Derfor var jeg også helt klar da jeg ringte Celia senere på kvelden.

 

Celia. Det var gått noen minutter før hun oppdaget at den unge jenta ikke var i garderoben lenger. Hun gikk bort til inngangen og kikket rundt, men så ingen. Så hun antok at Celia hadde gått hjemover.

 

Reaksjonen til Celia var kanskje ingen overraskelse. Jeg fanget signalene da vi satt sammen og snakket med Mai i kafeteriaen. Men jeg håpet at hun på et vis var kommet over det – iallfall da hun innså hvordan Peter var.

 

Det var på vei hjem fra Laura at tanken dukket opp. Selvsagt var det slik.

 

Det gjør vondt for Celia at han involverte seg med så mange andre, men holdt seg borte fra henne.

 

Det er ikke alltid så lett å være atten år.

 

Derfor måtte jeg ringe henne i går kveld. På grunn av Peter. Det jeg sa om Peter var viktigere enn at jeg fortalte hva jeg trodde om Laura.

 

Men så – da hun ringte tilbake. Spørsmålet hennes. Ja – de satt i damegarderoben i går ettermiddag – trigget det henne? Men det var Johnny hun snakket om – som kom inn igjen etter å ha hentet verktøyskrinet. Johnny?

 

Det var opplagt at Celia ikke klarte å la saken ligge.

 

Vi må finne ut av dette. For å komme videre. Det tærer på oss – spiser oss opp. Det er noen tett på. Og når det ikke er Laura …

 

Politiet må løse det. Mai må løse det. De må vite det nå. Eller - er de sikre på at det er faren til Mariam? Selv om de ikke har han inne hos seg?

 

Kaffekoppen var nesten tom da mobilen på kjøkkenbenken ringte. Yndlingsmelodien hennes fra året hun traff Armin. Men hun trodde ikke han visste det.

 

Nummeret var i kontaktmappa. Så hun visste hvem det var da hun sveipet over det grønne «ta telefonen»-symbolet.

 

-Sonia – er det deg? Stemmen var forsiktig – og litt redd?

 

-Jeg vet ikke om det er riktig av meg å ringe. Du skjønner - jeg lovet … Eller jeg tror iallfall at jeg lovet …

 

Hun ventet selv om det ble en pause. Det ville komme mer. Og hun kjente på seg at det var viktig.

 

-Jeg har tenkt og tenkt. Men jeg måtte ringe … noen. Og det ble til deg – noen jeg kan stole på.

 

En kald redsel fylte henne langsomt etter hvert som hun fulgte setningene som kom – litt stokkete, men likevel ikke til å misforstå – fra andre enden av telefonforbindelsen.

 

-Når? Det var det eneste å spørre om.

 

-Nå – om noen minutter. Jeg er der snart.

 

Sonia brøt raskt forbindelsen og slo den aller vanligste kontakten sin i det hun reiste seg fra kjøkkenstolen. Jeg håper han er i stand til å ta den.

 

Han var det. Og han forstod. Som han pleide å gjøre.

 

Hun småløp ut i gangen bort til det lille skottet med ytterklærne. Først etter å ha tatt på seg genser og vinterjakke fortsatte hun inn på jenterommet.

 

-Sara, det er noe jeg er nødt til å gjøre. Nå med en gang. Du klarer deg, ikke sant? Jeg snakket med pappa – han kommer om ikke så lenge.

 

Hun var helt borte hos Sara nå. Tiåringen så opp og smilte – før hun reiste seg raskt opp og gav moren en brå klem.

 

-Så klart. Og mamma – jeg klarte de to første. Og pappa kan hjelpe meg med den siste.

 

Det var først et stykke borte i hovedgata Sonia stoppet og tok mobilen ut av jakkelomma.

 

Er det nødvendig?

 

Ja – jeg må ringe. Jeg mener jeg lagret nummeret til Mai. Da vi satt i kafeteriaen. Jeg håper jeg gjorde det.

 

Hun hadde gjort det. Og det svarte før første ringetonen var over.