Kapittel 51
Et møte er avtalt
Føttene tok meg oppover forbi storsteinen, rundt trærne der bakken sluttet og fram til kanten av tjernet.
Kuldegradene de siste par ukene hadde klart å starte isleggingen av tjernet. Men bare langs bredden. Noen meter ut lå vannet fremdeles fritt. Men en liten vind gjorde krusningene så store at himmelen ikke klarte å speile seg. Og ettersom sola var i ferd med å gå ned og derfor for lengst var skjult bak trærne på bortsiden, var det ingen små stjerner som blinket i de små bølgene. Som forrige gang.
Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk hit. Men jeg begynte å gå med det samme telefonlinjen var brutt.
Alt var i ferd med å falle på plass. Være som normalt. Kunne se framover. Bruke alle krefter på alt det positive. På det som må gjøres. Som skal gjøre oss enda sterkere.
Og jeg satte pris på besøket. Ettermiddagen etter begravelsen. Nå var alt i orden – med alle.
Helt til mobilen ringte. Ja – til et stykke inn i samtalen.
Jeg kom med de første setningene etter «hei»-ene. Satte pris på at hun ringte. Selv om jeg ikke visste hvorfor.
Men så - den rolige, nesten ordreaktige – setningen. -Jeg vil at du skal møte meg i kveld.
Uroen innvendig begynte da. Jeg er ikke sikker på hva jeg svarte med det samme – trolig noe «ja, jo …».
-Jeg vil snakke med deg om det du gjorde med Linda og Peter.
Jeg husker jeg sa at jeg ikke skjønte hva hun mente. Men vi ble enige om å møtes. Klokka åtte.
Nå er det fullt kaos. I hodet. I brystet. Hele kroppen.
Jeg må forsøke å snakke med henne. Forklare henne alt. Få henne til å forstå. Jeg prøvde med Peter. Han ville ikke skjønne. Og han var ute etter noe annet. Det kan gå denne gangen.
Men om hun ikke vil? Stikket er et tydelig signal. Det er det mest sannsynlige.
Jeg må gi henne en sjanse. Og hvis jeg gjør det, kan ikke jeg ta ansvaret for hva som vil skje videre.
Et par klukk-lyder fra tjernet rev meg ut av tankestrømmen. En hel andefamilie. To av dem – det må være moren og en av ungene – klatret opp på isen før de satte kursen rett mot meg. Faren og den andre ungen lå og duppet i vannet langs iskanten – det var som de hadde sendt de to første av gårde for å handle mat.
Men jeg har ingen brødsmuler. Ingen boller. Ingen småkuttede kjøttbiter. Jeg har ikke planlagt turen hit.
Skal jeg rett og slett la være å komme? Nei – det hjelper ikke. Da går hun til en av de andre. Kanskje politidamen.
Så jeg må forberede meg. Jeg rekker ikke gift. Jeg tar med hammeren. Den ligger på det lille loftet hjemme. Sammen med resten av verktøyet jeg har. Har ligget der siden ettermiddagen med Peter. Det var smart å ta den med hjem. Så ingen fant den. Jeg vasket den selvsagt. Det andre verktøyet også. Så ikke bare hammeren skulle være støvfri.
Men kan det fortsette slik? Blir det for mange kattunger?
En tanke slo ned i meg – den hadde aldri vært i hodet tidligere.
Jeg går hjem og bruker giften igjen. Drikker den selv – den kan passe sammen med te også. Går og legger meg. Hvis det rakner likevel … da er det eneste løsningen.
Men det varte bare et sekund eller to – en kraftig mottanke skjøv ideen brutalt til side.
Det er ikke slik jeg er. Jeg kjemper for det jeg har. Som jeg har oppnådd. For det som er mitt. Som er livet mitt. Ingen får lov å ta fra meg det.
Jeg kommer til møtet. Jeg tar med hammeren. Jeg vet jeg vil bruke den hvis jeg er nødt til det.
Jeg snudde og begynte å gå raskt tilbake langs tjernkanten. Fortsatte gangveien rett fram og videre hjemover forbi kirkegården. Jeg var allerede i ferd med å planlegge møtet med henne.
Det er fortsatt uro. Men besluttsomheten er sterkere. Så sterk at uroen vil forsvinne. Den eneste veien er framover.
Kapittel 52
Du tok livet av dem
Hun satte seg ved det lille garderobebordet på en av stolene mot veggen. I samme stolen som Laura satt i går ettermiddag, tenkte hun plutselig. Det overrasket henne nesten at det ikke var lenger siden.
Hun burde være skikkelig trøtt. Det kjentes som så mye var skjedd siste døgnet. Og hun hadde sovet lite.
Men det var ingen tegn til søvnighet. Ikke engang slapphet. Hodet var lys våkent. Tankene virket klarere enn på lenge. Alle de riktige veiene i labyrinten var åpnet. Eller iallfall mange av dem.
Det var riktignok noe i kroppen. Hun klarte ikke helt å sette ord på det. Forventning? --- Spenning? --- Nervøsitet? --- Frykt?
Nei – jeg er ikke redd. Hadde jeg vært det, ville jeg ikke ha sittet her. Kanskje jeg ikke ønsker å tillate noen tanker om at det ikke skal gå bra.
Simon hadde forsøkt å få ideen ut av hodet hennes. -Jeg liker det ikke, Celia. Det kan være farlig. Og – burde du ikke ringe politidamen i stedet?
De stod i det kalde halvmørket på skoleplassen tidlig i morges.
-Men hva kan politiet gjøre, Simon? Dette er tankene mine. Alt i meg sier at jeg har rett. Men tenk deg om – ingen ting av det jeg har fortalt deg nå, er ordentlige bevis. Så kanskje ville de ta en samtale – neppe noe mer.
-Derfor må vi møtes, fortsatte hun. -Ansikt til ansikt. Jeg må få en … reaksjon. Er du med? --- hjelper du meg?
Han innså at hun ikke ville gi seg. Og det kom et lite smil til slutt. -Du vet jeg er med, Celia. Men om jeg noen gang skal be deg være forsiktig …
Den viktige telefonsamtalen. Som skulle gi henne en endelig bekreftelse. Hun måtte forsøke tre ganger før hun fikk svar. Det nyttet ikke med kontor-nummeret, så tredje gangen forsøkte hun en mobil som stod oppført på klubbsiden. Det hørtes ut som en middelaldrende kar – i den grad en stemme kan si noe om alder. Han var pratsom og kjøpte årsaken hun gav han. Han kjente historien. Bekreftet navnene. Til og med årstallene.
Celia dro mobilen opp av jakkelommen og så på MMS-meldingen med bildet.
Så måtte hun være sikker på at hun kom seg inn i garderoben. For det var avgjørende at hun var her først. Hun kviet seg litt for å ringe Laura – etter det som skjedde dagen før. Men det var eneste muligheten hun kunne finne. Og Laura stilte ingen nysgjerrige spørsmål – hun var i bedre humør enn Celia hadde vært redd for da hun tidlig på ettermiddagen åpnet døra til leiligheten og leverte garderobenøkkelen til trenerkollegaen. Celia lovte å ta den med på neste trening.
Den siste telefonen. For å avtale møtet. Hun visste hun måtte si nok til at personen i den andre enden av linjen forstod hva møtet dreide seg om. Men ikke mer. De avtalte klokka åtte. Det var Celias forslag.
En rask melding til Simon rett etter. «Klokka åtte». Den var omtrent like kort som da hun bekreftet at hun kunne dømme på cupen. Hun fikk svar med det samme. «Ok».
Celia la mobilen på bordplaten uten å lukke MMS-meldingen.
Jeg kan komme til å trenge den. Og da må jeg få den fort fram. Selv om mobilen går i dvale.
Det var bare et par minutter igjen nå. Hun hørte en skrapende lyd inne fra selve garderoben, som når et bord eller en benk ble flyttet på. Et hjørne og dessuten en halvåpen dør skjulte garderoberommet fra inngangspartiet med det lille bordet. Celia småsmilte for seg selv.
Han er nervøs. Men han kom. Like etter meg. Han er her. Han er … jeg vet ikke hva han er … vitne? --- garanti?
Skrittene utenfor var ikke til å ta feil av – de var på vei hit. Hun hørte en nøkkel bli satt i låsen. Det kom nok som en liten overraskelse for eieren av nøkkelen at døra var ulåst.
Celia hadde slått av bryteren like innenfor døra etter at alt var på plass, så det var mørkt i garderoben. Telefonen lyste opp så vidt en liten stund, men nå var også det lille mobillyset forsvunnet. Hun konsentrerte seg om å ha øynene ordentlig åpne og se rett mot inngangen i det døra langsomt ble åpnet – og ei høyrehånd strakte seg fram mot lysbryteren.
-Så du er her alt.
Garderobelyset var skarpt, så Celia ble blendet et ørlite sekund, men hun gjorde det hun kunne for å fange ansiktet og øynene til den som nå var kommet innenfor døra. -Jeg trodde ikke du hadde nøkkel hit – derfor regnet jeg med at jeg måtte låse opp.
-Eller du kunne kommet ovenfra – ned trappa fra kafeteriaen – og låst opp innenfra.
Det var langt fra den setningen Celia hadde planlagt å starte med – men den ramlet nærmest inn i hodet hennes som svar på den lille forklaringen hun fikk.
Hun fulgte skikkelsen som gikk med langsomme, men faste skritt mot bordet og satte seg på en stol tvers overfor henne med begge armene mot bordplaten – uten å ta av seg vinterjakke eller hansker. Der Sonia satt i går – Celias tanker fløt på nytt tilbake til dagen før.
De fanget umiddelbart blikkene til hverandre – og ble sittende nesten urørlige i flere sekunder.
Det er som en stirrekonkurranse. Skal jeg ta utspillet? --- nei, jeg har bestemt meg for ikke å gjøre det.
-Jeg vet at du var tett på det som hendte her – og at du har … engasjert deg. Men de tankene du har … det du sa på telefonen … du må glemme dem – det er bare tøys …
Personen rett overfor henne hadde tatt initiativet. Stemmen var rolig – og som når man snakker til en venn.
Celia bestemte seg for å gå rett på sak. Alt annet ville vikle henne inn i en dialog der den andre ville få overtaket.
-Du tok livet av dem. Du gjorde det her nede – i garderoben – med begge to. Fordi de ville avsløre noe du ikke kunne la dem fortelle noen.
Hun gjorde en pause. Hun la merke til rykningene i ansiktet som betraktet henne.
Du var ikke forberedt på at jeg skulle si det så direkte.
-Du skapte deg et liv her – på noe som ikke er sant, fortsatte Celia.
Det var brått et annet uttrykk i ansiktet. Noe forpint – sorgfullt? --- men samtidig ærlig. Og det var en slags dirrende følsomhet i stemmen da svaret kom.
-Celia – du må forstå … de skulle ta fra meg livet mitt …
Det kom et lite slag med høyrehånda mot bordet.
-Og derfor må du glemme det – slik jeg sa. Alt er bra igjen nå. Vi skal bygge klubben vår videre. Du og jeg – alle vi som er her. Du skal trene sammen med Laura – jeg skal støtte deg … Du trenger meg. Alle trenger meg …
Plutselig holdt stemmen opp, og ansiktet ble mer uttrykksløst. Og det var en nesten nysgjerrig undring i spørsmålet som kom.
-Hvordan visste du? Linda og Peter, de …
Celia tok mobilen fra bordet, sveipet den ut av dvaletilstanden og brukte høyre tommel og pekefinger til å forstørre bildet i meldingen. Et bilde av et bilde – tatt med mobilen til den middelaldrende mannen – i kafeteriaen til klubben som rett etter sommerferien hadde arrangert overnattingscup. Celia holdt telefonen opp – den var under en halvmeter fra personen foran henne.
-Dette er bildet Linda fikk øye på. Og som du ser, så er du på bildet. Men det er ikke du som …
Celia kom ikke lenger. Telefonen ble dratt ut av hånda hennes. Stolen ble halvt sparket bakover i det den andre reiste seg halvveis opp og nistirret på mobilen bare et titalls centimeter fra øynene. Men Celia kom raskt over forskrekkelsen – det var en ting til hun var fast bestemt på å si.
-Jeg vil at du skal ringe politiet. Du kan få nummeret til politidamen av meg. Du må fortelle alt som det er, at du …
Lyden av mobilen som falt i golvet kom like før smerten i magen i det bordplaten ble skjøvet inn mot henne av full kraft. Celia ramlet bakover, og selv om hun forsøkte å ta seg for, klarte hun ikke å hindre hodet i å slå hardt inn mot veggen. Hun forsøkte å komme seg opp, men merket at alt ikke var helt som det skulle. Hun kjente bordet mot seg på nytt – mot ribbeina og brystet denne gangen – og hardere enn den første. Stolen gav etter - hun skled ned på golvet og ble liggende med overkroppen halvveis inntil veggen.
Personen foran henne hadde reist seg helt opp nå.
For første gang ble Celia var at hun var redd – og halvt i tåke så hun den andre dra noe opp fra den ene innerlommen i vinterjakken sin. En gjenstand – en avlang gjenstand. En … hammer!
Personen tok noen skritt rundt bordet og skjøv det så kraftig til side. De var helt inntil hverandre nå, men Celia så likevel som fra avstand at den høyre hånda ble løftet – med hammeren.
-Du aner ikke hva du snakker om. Peter prøvde seg – jeg forsøkte å snakke med han, men han ville ikke. Penger … som om det betyr noe. Så jeg ordnet med han. Og nå kommer du hit … alene – og tror at du skal …
Stemmen var ikke høy, men det var en dirrende kraft i den – som en blanding av fortvilelse og undertrykt raseri.
Noen lynraske skritt langs garderobekorridoren, og en skikkelse kastet seg bakfra og grep fatt i den hevede høyrearmen. Det kom så overraskende at grepet løsnet, og hammeren ramlet i golvet med et smell.
-Hun kom ikke alene. Simon gjorde det han kunne for å tilrive seg oppmerksomheten.
Han lyktes. Den andre bråsnudde og satte øynene i den unge gutten. Nå var ikke raseriet kontrollert lenger.
-Du også! Hva i all verden ...? Ikke innbill deg …
Simon kjente de to hendene som dyttet han fra seg. Den kraftige styrken kom overraskende, og han ramlet bakover – flere meter i retning garderoberommet. Han unngikk å slå hodet, men det gjorde vondt i venstrearmen da han forsøkte å skyve fra for å komme seg på beina igjen.
Personen mellom dem tok lynraskt de nødvendige skrittene bort dit hammeren hadde landet og grep tak i den på nytt.
Celia forsøkte å reise seg litt opp fra den halvt liggende stillingen, men kroppen ville ikke lystre slik hun ønsket. Så hun forsøkte i stedet å sparke i retning av føttene til den andre - som snudde seg mot henne igjen med hammeren i hånda. Men hun traff ikke.
Bildene av det som skjedde foran henne var uklare – et øyeblikk virket det langt unna, så var det med ett helt innpå.
Hun merket at hun forsøkte å løfte hendene for å ta imot slaget fra hammeren.
Men det kom ikke noe slag denne gangen heller. Celia hørte ropet i det Simon igjen ville ha oppmerksomhet. Hun oppfattet øyeblikket med nøling – bildet foran henne var plutselig nært og skarpt i det personen med hammeren fikk venstrearmen til Simon rundt halsen, mens høyrehånda grep tak i håndleddet som holdt våpenet.
Raseriet så ut til å gi styrke, og motstanderen holdt fast i hammeren. En rask vending og et litt hopp til siden. Filmen i hodet til Celia viste at Simon klarte å klore venstrearmen fast i nakken til personen som nå var vendt mot han, men han maktet ikke å hindre hånda med hammeren i å løfte seg til et slag mot hodet hans.
Celia hørte at hun ropte fortvilet, og med alt som var igjen av krefter skjøv hun seg opp på knærne og forsøkte å kaste seg framover mot de to leggene et par meter foran henne.
Kald vinterluft strømmet inn langs golvet og traff ansiktet til Celia i det inngangsdøra til garderoben ble slått opp.
-Slipp hammeren, Emma! Det er over nå!
Kafeteriadamen bråsnudde og så mot utgangen. Hun tok et par skritt bakover og ristet samtidig armen til Simon av seg.
Sonia stod i døråpningen. Hun begynte å gå mot garderobebordet.
Emma rygget enda noen meter – innover i korridoren. Nå hadde hun alle tre foran seg – Simon stående omtrent midt i det lille inngangsrommet, Celia halvt liggende på golvet og Sonia som kom rett mot henne. Hun holdt hammeren i skulderhøyde.
-Stopp! Ikke kom nærmere! – dere skal ikke ta meg. Raseriet var gått over i fortvilelse. -Jeg går opp – ikke følg etter meg!
Sonia stoppet – det var fremdeles noen skritt fram til bordet, som Emma hadde skjøvet ut på golvet i angrepet på Celia og nå delvis sperret veien fram til de andre.
-Ikke gjør noe dumt, Emma. Du kjenner meg – vi var sammen her senest i går.
Stemmen var den samme rolige. Men hun så at først blikket til Emma – så kroppen – vendte seg mot en liten hvitmalt dør litt borte i korridoren.
Celia var kommet seg opp på knærne, og øynene hennes sveipet fram og tilbake mellom Sonia og Emma.
Så skjedde noe helt uventet.
En plutselig forvandling hos Emma. Hun slapp hammeren og vaklet et par skritt framover. Men hun så verken Celia, Simon eller Sonia lenger. Hun stirret mot garderobeutgangen, og ansiktet endret seg fra raseri og fortvilelse til noe Celia ikke klarte å sette ord på.
Celia fulgte blikket hennes samtidig som hun kjente vinterkulda mot seg på nytt. I døråpningen stod karen med den dype rolige stemmen – som hadde oppmuntret henne og gitt henne trygghet før hun skulle dømme for første gang.
Emma fortsatte med ustøe skritt videre framover – forbi Simon og Celia. Det virket ikke som hun la merke til at hun kolliderte med bordet – det ble bare skjøvet videre framover og inn mot veggen. Sonia tok et skritt til siden og gjorde ikke noe forsøk på å stoppe henne.
To-tre skritt fra mannen i døråpningen falt hun ned på knærne. Hun krabbet de siste meterne – helt bort til beina med de litt småslitte arbeidsbuksene. Hendene grep tak i buksene hans, og hun klamret seg til dem mens hun vendte ansiktet oppover.
-Johnny – de ville ta fra meg dette – ta fra meg klubben – livet mitt! Alt jeg har … det eneste jeg har …
En liten pause, og stemmen ble svakere og enda litt mer forpint.
-Johnny! De skulle ta fra meg … deg …
Hun falt ned på golvet uten at hun slapp taket i bukseleggene hans. Den begynnende hulkingen økte i styrke og skar gjennom luften.
Celia klarte ikke ta blikket bort fra Johnny - taklyset skrått over hodet hans lyste opp det gamle ansiktet. Borte var all trygghet. Borte var all varme. Det var et ansikt i absolutt sjokk – et ansikt som aldri kunne romme smil eller en dyp rolig stemme. Øynene rørte seg knapt mens de stirret på kvinnen som lå foran han, og selv om munnen skalv, kom det ingen lyd.
Han er … helt hvit … i ansiktet. Det er … forferdelig. Det ser nesten ut som … da jeg fant … da jeg fant …
Det kom som en befrielse da hodet hennes med ett skiftet fokus til lyder utenfra. Lyder som ble sterkere i det de nærmet seg. Som ikke var til å ta feil av.
Politiet var på vei inn på klubbplassen.
Kapittel 53
Et kjede og et sjal
Det var en uvane hun hadde. Spise kveldsmat og jobbe på laptopen samtidig. Eller iallfall bruke den. Selv om det ikke alltid var jobb.
Men i kveld var det jobb. Faktisk to prosjekter. To Word-dokumenter åpne. I tillegg til en to-tre Google-sider.
Det største var ett hun kom til å jobbe med en stund. Og som var planlagt å skulle gi flere reportasjer – kanskje i en utgave per uke. Innvandrere i byen – i ulike yrker. Spesielt innvandrerkvinner.
Det var litt motstridig hun hadde akseptert oppdraget. Men redaktøren insisterte. -Jeg kan ikke tenke meg noen annen som kan få fram problemstillingene på en bedre måte enn deg.
Det er litt av det som er vanskelig. Hva er problemstillingene? Jeg ser egentlig ikke noe spesielt i det å ha bakgrunn som innvandrer. En innvandrerkvinne er akkurat som meg. En kvinne. Som sliter og strever med å få det beste ut av livet.
Men det var mange artikler å finne på Google.
Det andre prosjektet var mer nærstående. Og konkret. -Du må følge opp drapene.
-Klubbdrapene, presiserte hun selv om det var innlysende for Christine hvilke drap det var snakk om. -Det er et par uker siden vi hadde noe på det. Ikke siden eks-gubben ble arrestert. Politiet må ha noe nytt. Går han forresten fritt omkring?
Christine svarte at hun trodde det. Men fortsatt med status som mistenkt. Hun hadde ikke hørt noe annet.
-Du har kontakter både i klubben og hos politiet. Kanskje du har noen teorier? --- som du kan bake inn på en fin måte i en artikkel.
Christine tok en gaffelfull av noodle-boksen og småbannet da en stor del av den landet på tastaturet.
Og så klarte hun ikke la være å titte på mobilen igjen. Meldingen som dukket opp for en halvtimes tid siden.
«God mat sist – både gammel og ny. Prøve igjen på fredag? Kelvin».
Hva mener han med det? Men jeg har ikke noe spesielt på fredag. Så hvorfor ikke? Det gikk vel tålelig bra forrige gang.
Hun skvatt litt da mobilen gav et ordentlig ringesignal.
-Christine? Du vet sjefen har satt meg høyt opp på kontaktlisten på weben vår.
Hun smilte litt for seg selv. Det var en av de gamle gutta. Som hadde vært i avisen så lenge noen kunne huske. Men han var ok – hun likte å slå av en prat med han.
-Antakelig bare for å plage meg. Men nok om det – jeg fikk en merkelig telefon for et par minutter siden. En dame som sa hun ville snakke om noe som – hvordan uttrykte hun det? --- «kanskje har med disse klubbmordene å gjøre». Hun ville snakke med den som skrev om det i avisa. Jeg foreslo å sette over, men hun ville helst ringe tilbake. Så hun fikk nummeret ditt. Og navnet.
Det gikk fem minutter før det ringte på nytt. Christine så på nummeret. Ingen hun kjente igjen – iallfall ikke uten videre.
-Hei, er det du som er Christine?
Det var en forsiktig damestemme, og Christine hørte straks at den ikke hørte hjemme her i byen.
Etter en bekreftelse og en liten intro fortsatte det fra andre enden av forbindelsen.
-Jeg vet ikke om jeg skulle si det. Det er kanskje bare tull. Noe jeg innbiller meg. Og folk vil helt sikkert si det er tøys. Du også.
Nå har du helgardert deg mot å bli avvist. Så nå må du bare fortsette.
-Du skjønner – det var da vi var små. Nei – da jeg var liten. Eller – jeg tror jeg var fjorten eller noe sånt. Hun var nesten voksen. Men det var før hun dro hjemmefra. Til byen.
-Det er fryktelig lenge siden. Og jeg … vi har ikke hatt kontakt. Du tror jeg tuller. Men jeg var … redd henne. Etter det.
Christine hadde hørt etter litt overfladisk til å begynne med, men tankene var i ferd med å bli skjerpet.
Jeg sanser at det er noe her.
-For det skjedde ting før også. Da jeg var enda mindre. Men da ante jeg det bare. Denne gangen så jeg det – nesten.
Det ble en pause. Christine oppfattet en slags svelgelyd. Sitter du og drikker?
-Jeg leste om … drapene. Jeg visste at hun er med der. I den klubben mener jeg. Hun skrev til meg … for lenge siden.
-Jeg bestemte meg for å snakke med henne. Klarte å finne nummeret hennes og ringte. Vet egentlig ikke hva jeg tenkte å få ut av det. Men hun inviterte meg på besøk. Nesten på direkten. Det var den dagen … ja – hun kom fra … jeg tror hun kom rett fra begravelsen til han … mannen.
Et nytt svelg. Tanker hadde begynt å røre seg inne hodet til Christine.
-Hun var hyggelig og … snill … da jeg var der. Sa hun satte pris på at jeg kom. Men jeg kjente noe … rart i meg – noe var ikke riktig. Hele veien på toget hjem. Jeg har vært … engstelig.
-Du synes nok det bare er tull. Og det er det sikkert også. Bare på grunn av en kattunge.
-Kattunge? Christine forstod plutselig ingen ting.
-Ja? Sa jeg ikke det? Det var det hun gjorde. Den gangen. Da jeg var liten. Før hun flyttet hjemmefra.
Det ble stille – så lenge at Christine måtte gripe inn. – Hva var det hun gjorde?
-Hun drepte den selvsagt. Jeg vet hun drepte den. Kattungen. Jeg så hun blandet det i melken hun gav den. Det var gift. Og så fant jeg den – den lå død på trappa. Gulaktig gørr rant ut av munnen.
Det var ikke bare skjerping lenger. Det var noe annet som begynte å krype inn i kroppen til Christine. En følelse av …. Nei – jeg vet ikke hva det er. Noe ekkelt? Mer enn det.
-Jeg sa det til henne. Hun trodde ikke at jeg visste.
-Du skjønner - kattungen lekte med noen ting hun eide - et slags kjede … hadde tygd og spist på det – klort det i stykker. Hun fikk det fra en kjæreste.
Det ble stille et par sekunder – som om hun måtte tenke tilbake. -Hun var ganske populær … tror jeg … gutter, mener jeg. Men han her var nok litt spesiell – jeg husker han. Og det var også et fint skjerf … eller kanskje sjal … det ble kloremerker i – jeg tror den rev ned veska hennes fra en stol eller fra sengen hennes, og så ramlet tingene ut.
-Så hun tok livet av kattungen fordi den ødela et kjede og et skjerf hun var glad i.
-Det er sikkert bare tull …
Er det tredje gangen du sier det?
-Jeg visste ikke … politiet ville jo ikke ha hørt på noe sånt. Så tenkte jeg på lokalavisen. Jeg så den på bordet hennes – da jeg besøkte henne.
Christine var fremdeles litt i villrede. -Du og henne - jeg fikk ikke helt med meg …
-Å – sa jeg ikke det? Jeg er lillesøsteren hennes. Lillesøsteren til Emma.
Det som hadde bygget seg opp innvendig tok plutselig helt overhånd. -Jeg må legge på nå. Kan jeg ringe deg tilbake?
Christine sveipet gjennom kontaktene. Celia. Nei – Mai. Eller kanskje Sonia?
Lyden utenfra avbrøt henne og fikk henne til å legge mobilen ned på det lille kjøkkenbordet igjen. Hun småløp mot døra til den ørlille verandaen lengst bort i stuedelen av leilighetsrommet.
Hun var ikke kledd for kuldegradene utenfor, men hun gikk likevel ut. Politisirenene var helt tydelige nå. Selv om det var bort imot en halvkilometer unna, var det fri sikt fra den lille verandaen over til klubbanlegget. Hun kunne skimte bilene og så de blinkende lysene som skar gjennom mørket.
Celia! Herregud – jeg er for sent ute.
Kapittel 54
Bilde foran garderoben
Selv om det ikke var mer enn fire-fem kilometer fra politistasjonen til klubbhuset, tok turen litt tid. Ettermiddagstrafikken var riktignok ikke startet for fullt ennå, men det begynte å bli en del biler i gatene. Og siden det slett ikke falt noen inn å regne den lille blå el-bilen som en politibil, fikk den heller ingen spesiell respekt av medtrafikantene.
Men vi har god tid. Akkurat nå har vi all verdens tid.
Mai var alene i forsetet. De to ungdommene satt bak. De er nok fortsatt litt slitne, tenkte hun i det hun tittet i bakspeilet. Men de er våkne. Og de klarer seg. Og jeg ser fram til den lille samlingen vi skal ha nå.
Sonia hadde forlatt politistasjonen tidligere på dagen. -Det er noe jeg må gjøre – en jeg må snakke med. Jeg lovte å komme i dag – og jeg vil ikke at han skal vente for lenge.
Jeg vet jo hvem hun skal besøke. Og jeg er enig. Det er viktig. Det er noen vi må ta vare på nå.
Det var ingen motstand i Emma da de kom til klubbhuset i går kveld. To kollegaer kjørte henne til stasjonen. De hadde ventet med det første avhøret til i dag tidlig. Det var ikke veldig mye å få ut av det. Annet enn noen få fakta. Og en full tilståelse. Det var like greit i denne omgang. Det ville komme mer etter hvert.
Og så ungdommene. Slik de så ut, var det ingen diskusjon – hun ble selv med bilen som tok dem til det lokale sykehuset. Det var i og for seg standard prosedyre uansett etter det som var skjedd. Det var verst med Celia. Simon hadde en liten forstuing i det ene håndleddet – det ville ganske raskt gå seg til. Legen vurderte å ha Celia til observasjon over natten – selv om hun ikke hadde svimt av, var det en svak hjernerystelse. Men hun besluttet etter en ganske lang undersøkelse og prat å la henne dra hjem.
Mai fulgte dem begge til døra og snakket med de foresatte. Hos Celia var det storebroren som tok kommandoen, og Mai forstod at hun var i gode hender. Da hun igjen satt i forsetet i politibilen, slo hun opp den videregående skolen på nettet og fant nummeret til rektor. Hun svarte med det samme, selv om det begynte å bli sent.
-Simon og Celia kommer ikke på skolen i morgen. Celia kanskje ikke på et par dager.
Det var ikke tiden for å komme med en lang forklaring, men hun la likevel til en ekstra setning. -Vi har arrestert den som drepte de to personene borte på klubben.
Hun ville at de skulle sove lengst mulig. Om de klarte det etter alt som var skjedd, var en annen sak. Men hun avtalte å hente dem et stykke ut på formiddagen – rundt klokka ett.
Denne gangen var det – om ikke et avhør, så iallfall en formell forklaring. Teknisk sett. Og skulle protokollføres som det. Det var henne og en jevnaldrende kar – Milan – hun likte han og kjente seg selv litt igjen når han en ganske sjelden gang fortalte noe hjemmefra. Sjefen var med til å begynne med – hilste på og deltok i den formelle starten. Så gikk hun – dette var deres sak.
De valgte å snakke med Sonia først – alene. Det var i tråd med rett praksis – de skulle få snakke fritt uten å behøve å ta hensyn til andre som var til stede. Sonia gikk etter at hun var ferdig med historien sin.
Men Mai bad om lov til å la de to ungdommene forklare seg sammen – av hensyn til dem begge to. Og sjefen hennes sa ja til det – omstendighetene var spesielle.
Hun konsentrerte seg om det faktiske hendelsesforløpet dagen før. Fikk dem til å fortelle nøyaktig hvordan de opplevde det. Hva som skjedde.
En litt mer ivrig avhørsleder ville nok forsøkt å dra ordene litt raskere ut av Simon – vært litt mer utålmodig. Men Mai lot han ta det i sitt eget tempo – og han forklarte seg på en måte som ikke var til å misforstå. Selv om hun registrerte at det var en liten - men trolig viktig - detalj han ikke nevnte.
Han er en intelligent gutt.
Celia til slutt. Mai var overrasket over hvor nøyaktig og konsis hun var – rett på sak. For en ung jente med hjernerystelse, tenkte hun.
Men hun forteller meg langt fra alt. Og vi har med vilje latt alt det bakenforliggende vente. Jeg bad henne om det. Det er mye bedre å ta det når det er mer uformelt. Derfor er jeg spent på samlingen her oppe på huset.
Celia var først ute etter at el-bilen hadde tatt en liten runde på den ovale plassen og stod med fronten mot klubbhuset. Hun oppdaget straks at de ikke var alene. Hun satte pris på gjensynsklemmen fra Christine. Selv om øynene samtidig var på en kar noen meter bak.
-Dere må hilse på Conrad. Han er fotografen min. Filmmann også forresten. En magiker med film og foto. Han kan få deg til å se ut akkurat som du ønsker på et hvilket som helst bilde.
Christine smilte i det hun løste seg fra klemmen med Celia.
-Men han blir her bare til å begynne med. Ikke når vi skal prate. Han er ikke blant de innvidde.
Christine tok et par skritt tilbake, men fortsatte å betrakte jenta foran seg.
Hun ser godt ut. Bedre enn jeg var redd for. Jeg tror det har gått bra.
Så vendte hun seg mot politidamen. -Mai… ja, jeg bruker fornavnet ditt – er du halvveis off duty nå? Du vet – til avisen – åsted og alt det der. Bilde foran garderobedøra – helst åpen – er det mulig? --- eller er det fortsatt stengt?
-Du kommer meg i forkjøpet, svarte Mai. -Du ser sperrebåndene utenfor inngangen. Jeg fikk beskjed om å ta dem bort. Det er ikke mer for oss å gjøre her – iallfall ikke som krever sperre.
Hun gikk mot damegarderoben og begynte å ta ned stativene med bånd som var satt opp kvelden før.
Christine så fra Celia til Simon. -Er det ok foran garderoben – ved inngangen? Jeg mener – i forhold til … i går?
Celia nikket. Men Simon var ikke helt med.
-Bilde? --- hva har det med oss å gjøre? Garderoben?
-Kjære Simon – dere to er de store heltene i byen nå. Selvsagt må vi ha ordentlig bilde av dere.
-Og du behøver ikke pynte deg, la hun småsmilende til da hun så Simon reagere med å dra fire fingre gjennom det litt tufsede håret.
Christine gikk plutselig inn mellom de to ungdommene – som stod to-tre meter fra hverandre - tok en hånd i hver av sine og dro dem – rolig – i retning garderoben.
-Vær forsiktig med armen til Simon, kom det fra Celia. -Han har skadet den.
Men Christine hadde tatt tak i den riktige.
-Her – jeg foreslår en av dere på hver side av inngangsdøra. Se på hverandre. Men nå gir jeg meg – det er Conrad som skal dirigere nå.
-Det blir en flott førsteside! Hun trakk seg tilbake ut på klubbplassen. -Ekstranummer i morgen. Selv om det er en av de ukedagene avisen vanligvis ikke kommer ut på.
Da fotografen et drøyt kvarter senere holdt på å pakke sammen utstyret sitt, ble Celia oppmerksom på trappeskritt – inne fra garderoben. Hun snudde seg og så den lille hvitmalte døra langt der inne bli åpnet – slik hun visste den kunne.
Philip kom imot dem. Han vendte det sjarmerende smilet mot Celia i det han inviterte dem.
-Jeg har kaffe, brus, boller og ordentlig sjokoladekake i kafeteriaen. Kom opp baktrappa – den er helt safe, selv om den er litt trang.
Kapittel 55
Celia forteller om drapene
Celia lot blikket gli mellom de fire andre som satt rundt de to bordene Philip hadde skjøvet sammen.
Jeg satt akkurat her da Mai ville snakke med oss for to-tre uker siden. Da pappaen til Mariam var arrestert. Og det var også her Johnny kom bort før jeg skulle dømme på cupen. Med den rolige stemmen sin.
De satt med hvert sitt kakestykke. Unntatt Simon. Han hadde sagt nei takk. Men han tok en bolle.
-Jeg har spurt politiet … Philip nikket mot Mai. -… om jeg kan sitte med dere her. Jeg tenker på klubben … med alt som har skjedd. Hun har sagt ja. Men jeg går – og har ingen problemer med det – hvis det er noen av dere som føler at det blir vanskeligere å prate når jeg er her.
Et par ørsmå hoderistinger – ellers var det stille.
Mai skjøv kakefatet sitt litt innover på bordet. -Vi har hatt det jeg vil kalle formelle forklaringer borte på stasjonen – med Simon og Celia her – og Sonia. Men jeg kjente behov for å snakke gjennom alt som har skjedd disse ukene – mer uformelt. Og hvorfor det har skjedd. For å forstå. Og da vil jeg gjerne at alle tenker, snakker og spør fritt. Jeg lover dere at det vi sier her, ikke skal komme inn i noen formell file uten at vi er enige om det.
Mai hadde bevisst satt seg rett over bordet for Celia, og nå så hun på henne med et lite smil.
-Og da, Celia – er du sjefen. Du må styre. Og Simon … Hun skiftet blikket skrått bort på den unge gutten, som på et vis hadde satt seg ved siden av Celia, men likevel en drøy meter unna. -Du fyller på når du kan og må. Vi andre får kommentere og spørre – og kanskje kommer vi fram til noe nytt i dag også. Men det er din historie, Celia.
Blikket streifet rundt bordet en gang til. Hvordan skal jeg begynne? Jeg tror egentlig jeg er flink til å forklare sammenhenger i ting – men jeg har aldri gjort det med … noe som dette.
-Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så … betatt av det som hendte, begynte hun så stille at Christine lengst bort måtte lene seg litt framover. -Jeg prøvde å skyve det fra meg … at det ikke var mitt – men jeg kunne ikke. Det høres rart ut, men jeg tror det har noe å gjøre med … pappa.
Det var kanskje en unødvendig intro for de andre. Men den var viktig for henne.
- Og Mariam. Jeg har hatt vondt av Mariam. Så jeg måtte … finne ut av det.
-Det var da jeg satt her – sammen med Mai og Sonia for to-tre uker siden – jeg så noe som la seg oppe i hodet mitt, men som jeg ikke forstod betydningen av da. Du skjønner, Philip, den trappa du tok oss med opp nå – fra damegarderoben til lageret bak disken her … Hun snudde overkroppen og pekte med armen. -… jeg visste ikke om den. Men Johnny kom inn ytterdøra og forsvant inn bak disken. Og da du skulle gå, Mai, kom han inn en gang til – men han hadde aldri gått ut. Og forrige kvelden gjorde Kelvin – det er broren min – det samme hjemme hos oss. Kom inn stuedøra to ganger etter hverandre. Første gangen gikk han ut via den lille kjøkkenverandaen vår. Dette surret rundt i hodet mitt utover kvelden. Før jeg plutselig visste … hvor det var skjedd. Hvor Linda fikk giften.
Hun måtte puste litt. -Jeg ringte Sonia – sent – for å sjekke det med bakveien. Hun visste om den trange trappa.
Celia merket de små rynkene i panna til Mai. Og borte på hjørnet så Christine også litt tankefull ut.
-Du husker vi snakket om hvor Linda var kommet fra. Celia henvendte seg direkte til politidamen. -Først gikk alle ut fra at hun kom ut fra kafeteriaen. Men vi skjønte etter hvert at hun ikke gjorde det – hun hadde sendt datteren sin dit for å kjøpe is med kortet sitt. Og på skolefesten … Hun kikket raskt bort på Simon. -… snakket jeg med Shakir – han dømte kampen før meg på samme banen – han stod ved gjerdet. Han så Linda i toppen av trappa.
-Går du opp trappa, kommer du enten fra klubbplassen eller en av de to senior-garderobene. Jeg er overbevist om at Linda gikk langs nedsiden av huset, opp trappa og bortover mot kafeteriaen for å møte Mariam.
Det var ingen som spiste kake lenger.
-Linda kom rett fra damegarderoben. Der Emma hadde avtalt å møte henne. Der Emma forgiftet henne med en kopp solbærsaft. Emma tok med seg flasken med toddy her fra kafeteriaen – eller kanskje det lille lageret bak. Og jeg tror hun tilsatte dosen med plantegift – som var så liten at den ikke tok plass i det hele tatt – nede på det lille garderobebordet.
Den første innvendingen kom fra Christine. -Men du mente – gjorde du ikke? – at Linda fikk giften servert i en kopp borte i utsalgsboden – fra en flaske som du, Philip … Et nikk til karen ved siden av seg. -… nettopp hadde vært borte i boden med.
Mai gikk videre med tankerekken – og rynkene i panna forplantet seg til en liten undring i stemmen. -Som ingen fant etter cupen, men som dukket opp igjen ganske lenge etter – full av dødelig gift. Og sammen med koppen.
Celia kikket bort på Simon. Han tok hintet – hun ville at han skulle ta stafetten et øyeblikk.
-Under tøyet mitt. I treningsbaggen. Da jeg kom hjem etter siste juniorkampen vår. Jeg ringte Celia – selv om det var sent. Og vi leverte både koppen og flasken til henne … Han rettet blikket mot Mai. -… utenfor skolen. Med gift både i flasken og koppen, fikk jeg vite senere. Og med fullt av mine avtrykk på.
- Dere vet, fortsatte han – og sendte et sekundlangt smil bort mot Celia. -På skolefesten lurte … noen … på hvorfor jeg ikke var buret inne.
Celia var ikke helt med på historiebeskrivelsen hans, men hun lot det ligge.
-Det var selvsagt ikke Simon som la flaske og kopp i sin egen bag. Hun overtok igjen. -Den som gjorde det, fikk panikk da han fant dem i sin egen treningsbag – og gjemte dem i Simon sin under kampen han snakket om. Vi vet hvem det er, men jeg ber dere – la Simon og meg ta det med han – han har hatt det litt ugreit i det siste, og han har ingen ting med drapene å gjøre.
-Og ja, Christine – Linda fikk solbærsaft ved utsalgsboden. Og en flaske med gift – og koppen – ble gjemt i en bag i utsalgsboden. Men det var ikke gift i toddyflasken som Philip kom over med ...
Hun stoppet opp et øyeblikk som for å tenke gjennom hvordan hun skulle avslutte setningen. -... og som Linda ble servert fra.
Rynkene og undringen hos Mai var i ferd med å få selskap av et smil. Men hun klarte å undertrykke det.
Dette er en helt spesiell jente.
Men det neste temaet hennes kom overraskende.
-Jeg drømmer. Mai – hvis du har en politipsykolog eller noe sånt, så kanskje jeg skulle ta en prat. Blant annet fintet jeg meg forbi en spiller her på kunstgresset – han hadde en saftflaske i hver hånd. Så det var to flasker.
-Du nevnte en … detalj … for meg da vi snakket i telefonen. Fra undersøkelsene etter cupen.
Celia stoppet og så et øyeblikk rett over bordet.
Kanskje vil hun ikke at jeg skal røpe noe fra etterforskningen. For hun sa vel at jeg måtte holde det for meg selv.
Men det kom ingen innsigelse fra politidamen.
-Dere undersøkte alle drikkeflasker og kartonger som var åpnet. Og fant ingen gift. Men det rare var at dere ikke fant noen åpen flaske med solbærsaft i det hele tatt.
-Dette var også noe som gnaget i hodet mitt. For det rimte ikke. Greit nok at en flaske med gift i boden kunne vært fjernet. Men det burde iallfall være en til. I kafeteriaen.
-Og det var det jo. Men den tok Emma med seg ned baktrappa til damegarderoben. Helte gift i den. Og ventet på Linda.
Celia snudde seg mot Simon igjen. -Da du bad Samir komme til meg og fortelle om solbærsaften … Han gjorde det – på skolen. Vi satt ved fontenen uten vann. Linda hadde småskravlet litt – sagt at hun var den som drakk mest av toddyen. Og at det var noe alle visste. Og hvem kunne vite det bedre enn Emma …
Mai reiste seg plutselig. Hun gikk med jevne skritt bortover mot den ene veggen – samtidig som hun begynte å snakke klart og rolig. Det var en teknikk sjefen hennes hadde lært henne. En måte å oppsummere på - eller drive en historie framover på. Som under avhør. Og alltid i nåtid.
-Det du sier er at Samir serverer Linda solbærtoddy i boden – uten gift. Hun låner datteren bankkortet sitt for å kjøpe iskrem i kafeteriaen. Sier nok til henne at hun skal komme raskt etter. Så går hun – antakelig direkte - til damegarderoben til et avtalt møte med Emma. Her byr Emma henne mer drikke – full av gift denne gangen. Men …
Hun snudde seg ved veggen og utfordret Celia. -Hva med saften hun allerede har?
-Det er to muligheter. Det tok et par sekunder før Celia svarte, for vandringen til Mai fascinerte henne slik at hun ikke var helt forberedt på spørsmålet. -Det var helt nødvendig for Emma å få Linda til å drikke saften med gift i, så jeg antar at hun planla å drikke sammen med henne – og hadde ordnet med en giftfri toddykopp på forhånd. I det Linda kommer, skjenker hun så en kopp til – med gift denne gangen, og det er et poeng at Linda skal se at det helles direkte fra flasken.
-Om Emma nå ser at Linda har en saftkopp som hun har drukket lite eller ingen ting fra, tror jeg rett og slett hun bytter de to koppene. Hun trenger bare å distrahere henne noen få sekunder – det er lett å få til. Dette har litt med … skolefesten å gjøre igjen – dere skjønner … Shakir … Et raskt blikk mot Simon igjen. -… rotet med colaboksene våre – trodde boksen min var hans.
Det høres ut som du har hatt en kreativ skolefest, falt det Christine inn. Jeg kan ikke huske at jeg holdt på med slike tanker på skolefestene mine.
Hun rakk ikke å gi uttrykk for den lille undringen før Celia fortsatte.
-Det kan ha vært enda enklere. At koppen til Linda - iallfall langt på vei - var tom da hun kom til garderoben. Så Emma bød henne påfyll – og de var sammen der til de begge hadde drukket opp.
-Men ikke særlig lenger. Mai begynte å vandre igjen. -Hvis jeg er Emma, og jeg har bestemt meg for å gjøre slutt på Linda, vil jeg komme henne i møte – fullt ut. Love Linda alt hun ber om. Så er møtet slutt. Linda går som du beskrev rundt via klubbtrappa og så mot inngangen til kafeteriaen for å treffe Mariam. Emma tar bakveien opp til det lille lageret bak kantinedisken igjen, og hun har vært borte så kort tid at den eller de som er på vakt sammen med henne i kafeteriaen antar at hun har vært der hele tiden. Og i kaoset som følger etter at Linda faller om – med ambulanse, med oss og alt sammen – er Emma en av dem som sammen med Sonia prøver å organisere folk ute. En flaske og en tom kopp dytter hun lett ned i en bag borte i utsalgsboden, en bag vi … Et raskt småertende øyekast bort på Celia. -… ikke får lov til å vite hvem eier.
-Men kunne hun ta sjansen på å bære den forgiftede flasken over til boden? Igjen var det Christine som kom med innvending. -Kanskje i innerlommen på en jakke, fortsatte hun litt lavere, som til seg selv, -men nei --- var den ikke litt for stor til det?
Et forsiktig smil kom til syne i ansiktet til Celia mens Christines spørsmål ble hengende i lufta noen sekunder.
-Noe av dette blir gjetninger, Christine. Men nok en gang tror jeg det var enklere. Hun tok ikke med seg giftflasken til utsalgsboden. Hun tømte saften ut og skylte flasken godt nede i garderoben – så tok hun den med opp på lageret og satte den sammen med annet tomgods. Det hun senere har med bort til boden, er den tomme koppen og det som er igjen av den flytende plantegiften – jeg vil gjette hun har den i en bitteliten medisinflaske eller noe sånt.
-Hun forgifter den åpne solbærsaftflasken som allerede er i boden og putter flasken og koppen ned i baggen. Du husker, Mai - Sonia fortalte oss da vi satt her forrige gang at det etter ... det med Linda ... antakelig ikke var folk i boden, iallfall ikke hele tiden. Og om Samir eller en annen var på vakt, kunne Emma be han gå et eller annet ærend – enhver på cupen ville gjøre som Emma sa.
Celia så opp på Mai som var kommet bort til bordene igjen. -Jeg tror det å forgifte solbærflasken i boden var en del av planen hennes fra begynnelsen av, men dette ble enda smartere da hun fikk vite at Linda nettopp hadde blitt servert toddy der. Det var viktig for henne å få flyttet fokus bort fra kafeterian og garderoben. Antakelig regnet hun med at politiet ville finne baggen med flasken oppi, men så tok noen den med seg før de fikk gjennomsøkt området.
-På denne måten… Mai la merke til det litt hardere uttrykket i ansiktet hennes. -… plasserte hun mistanke eller skyld et annet sted … hos noen annen.
Mai satte seg. -Så det var et nøye planlagt drap.
-Akkurat som med kattungen. Fire hoder vendte seg forbløffet mot Christine - usikre på om de hadde hørt riktig.
-Hun drepte kattungen sin fordi den klorte i stykker et sjal – og gnagde på et kjede – hun var glad i. Lillesøsteren hennes ringte.
Hun gjengav – så sammenhengende hun klarte – telefonsamtalen fra kvelden i forveien.
Simon halvt reiste seg fra stolen og stirret på Christine. Det var noe i stemmen hans som Celia aldri hadde hørt før – en slags undertrykt harme. -Vi har katt hjemme. Hokatt. Vi har hatt kattunger mange ganger. Ikke de siste årene – den begynner å bli gammel. Jeg pleide å leke med dem – ungene mener jeg. Kattunger er noe av det … herligste … som finnes. Du blir ordentlig glad i dem. Jeg husker en av dem klorte i stykker en plakat som var falt ned fra veggen på rommet mitt – det var en plakat jeg … likte. Men å drepe … med rottegift …
Han sank tungt ned i stolen.
Det kom et forsiktig kremt fra Philip før han tok opp tråden igjen. -Hvorfor måtte Emma planlegge å ta livet av Linda? Celia oppfattet at han vendte seg mot henne.
-Linda hadde snakket med Emma – vært på henne. Jeg vet ikke hvor lenge før – noen dager, noen uker? Sagt noe som var en trussel for Emma – eller det var iallfall slik hun så det. Som kunne ødelegge alt for henne. Og som Linda derfor for alt i verden aldri måtte få lov å fortelle noen andre.
-Nøkkelen til hele denne … greia … er at Linda var … at Linda ikke var … nice. Ordet kom i mangel av noe bedre. -Noen ville kalt henne – ja, litt sadistisk. Jeg mener ikke rent fysisk, tilføyde hun raskt. -Men jeg tror hun likte å kontrollere mennesker rundt seg. Hun fant seg – kall det gjerne ofre. Likte å ha noe på dem. Som hun kunne terge dem med når det passet henne. Som gav henne en følelse av makt over dem.
-Det var den politipsykologen hos deg igjen. Hun smilte litt over bordet til Mai. -Og så visste jeg om andre tilfeller – eller iallfall ett tilfelle – som holdt på å ødelegge en annen her i klubben.
Celia innså med ett at tre av de andre rundt bordene ikke kjente historien. Hun hadde fortalt om Laura til Simon på skolegården i går morges – unntatt forholdet til Peter, selv om hun var usikker på hvorfor hun utelot det. Hun ble overrasket da Philip tok ordet igjen.
-Du tenker helt sikkert på Laura. Han aktiverte det ene sjarmerende smilehullet i det han så på henne. -Jeg vet at Sonia, du og ... Han fikk seg ikke helt til å ta med Emma. -… snakket med henne her nede i garderoben. Du skjønner – hun ringte meg tidlig i går. Fortalte meg alt. Hadde bestemt seg for det.
Han lot blikket ta runden rundt de to bordene. -Jeg stoler på at dere ikke tar dette videre. Laura var kasserer for A-laget i mange år. Hun tok penger – ganske mange. Hun visste ikke hvordan – men Linda hadde på en eller annen måte fått rede på det.
Det andre smilehullet var et signal til Celia om å overta igjen.
Nå forstår jeg hvorfor Laura var i såpass godt humør da jeg hentet garderobenøkkelen i går ettermiddag.
-Linda var på Laura iallfall to ganger – den ene satt jeg og så selv – ved gjerdet i en pause på en av treningene våre. Laura var livredd for at Linda skulle fortelle det til … noen i klubben – slik at hun ville miste det hun har her.
-Jeg vil gjerne at du – iallfall offisielt – glemmer dette. Philip henvendte seg direkte til Mai nå. -Klubben kommer ikke til å anmelde forholdet. Sammen med kassereren vår skal jeg sette opp en plan for Laura til å gjøre opp for seg. Vi skal ha henne med oss videre. Hun har masse å bidra med – blant annet sammen med Celia her.
-Det rare er … Det var en liten undring i stemmen til Celia – hun snakket mer til seg selv enn til de andre ved bordet. -Jeg er slett ikke sikker på at Linda ville vært så ivrig etter å gå rundt og prate med folk om Laura eller Emma – det ville bety å miste den kontrollen hun elsket å ha.
Hun stoppet opp et lite øyeblikk. -Selv om vi vet at hun snakket med ... Uansett - Emma oppfattet det annerledes.
-Og Peter måtte bøte med livet fordi han fant ut noe om drapet på Linda? Christine satte kaffekoppen hun hadde sippet litt fra foran seg på bordet. -Så han at Emma tuklet med solbærtoddyen? Eller at hun puttet tingene ned i baggen borte i boden?
-Peter så ingen verdens ting. Kanskje bortsett fra et bilde som Linda viste han.
Celia lente seg framover og fanget blikket til Mai. -Du fortalte meg om de tre måtene Peter kunne være involvert på. At han så eller gjettet seg til noe om drapet på Linda, som Christine sier – og det var det vi trodde - først. Eller at det ikke var noen sammenheng mellom de to drapene. Eller at Linda og Peter ble drept på grunn av … nøyaktig det samme.
-Jeg ble mer og mer overbevist om at det siste var tilfellet. Men da måtte det være noe som bandt Linda og Peter sammen – noe de var med på sammen.
Det var helt stille i kafeteriaen. Ingen kaffesipping. Ingen kaker. Ingen boller. Men Celia valgte å ta en detour.
-Peter visste det samme som Linda – om Emma. Og han klarte ikke la være å gå til henne med det. Men Peter var ingen … småsadist … som Linda. Han var – hva ville psykologen din kalle det, Mai? --- en livsnyter? Som ville ha – eller ta - det han kunne få. Så jeg er overbevist om at Peter – iallfall indirekte – bad om penger for å holde munn. Emma sa noe i en bisetning i går kveld som langt på vei fortalte meg at det var slik.
-Hun avtalte møte igjen – og nok en gang i damegarderoben. På en kveld hun visste den ikke skulle brukes. Jeg tror hun ærlig forsøkte å overtale Peter – forklare situasjonen sin – hvorfor ting var som de var – få han på sin side. Hun prøvde egentlig det samme med meg – i går. Men han ville ikke. Og hun var forberedt på det – hun hadde tatt hammeren med seg.
Igjen virket det som hun snakket mest til seg selv. -Det ville uansett ikke ha fungert å prøve seg med gift på Peter - ikke etter det første drapet, og som alle visste om. Så hun tok hammeren og slo den i hodet hans – slik hun prøvde … på oss … i går … hun løftet hammeren, og …
Overkroppen hennes ristet med ett kraftig, samtidig som hun satte begge albuene i bordplaten – uttrykket i ansiktet fortalte at hun var tilbake i garderoben kvelden før.
Simon og Mai reagerte samtidig. Simon la venstrehånda si raskt, men forsiktig over den ene underarmen hennes, mens Mai grep den andre. -Celia – se på meg. Mai forsøkte å fange blikket hennes. -Du er her hos oss. Det er over.
Det virket som hun våknet til – kroppen slappet av igjen, og hun hvilte seg bakover på stolryggen. Simon trakk rolig hånda si tilbake. Men tankene hennes var fortsatt i damegarderoben. Hun så brått over på Mai.
-Det var et … ordentlig hell … at Sonia kom – i går kveld …
Et stort smil sprang fram i ansiktet til Mai samtidig som hun ristet svakt med hodet. -Det var ikke et hell, Celia. Du kan takke vennen din ved siden av deg for det.
Simon rykket til samtidig som Celia snudde hodet og så på han. Han hadde tenkt å fortelle henne om telefonen, men det var liksom ikke blitt noen naturlig anledning til det ennå. Han unngikk å møte blikket hennes og ble sittende og se ned på kafeteriabordet.
Som en stor unge som nettopp er tatt på fersken, falt det Celia inn.
-Det er… sant. Det kom stille og nesten stammende. -Jeg ringte på veien … like før. Jeg var … redd. Du skjønner, Celia – jeg er ingen … helt.
Bilder fra garderoben rullet forbi øynene hennes. Bilder av noe som av og til virker langt unna – av og til nært. Simon som kaster seg fram og griper hånda med hammeren – så den går i golvet. Som blir dyttet kraftig tilbake og ramler bakover. Hendene hun løfter for å ta imot hammerslaget. Som ikke kommer – da Simon er der igjen og tar oppmerksomheten til Emma.
Du skal la andre avgjøre om du er en helt eller ikke, Simon.
Men det var bare inne i henne.
-Unnskyld at jeg virrer rundt. De andre rundt bordet forstod at Celia var klar igjen.
-Det var ett forhold som bandt Linda og Peter sammen. Peter trente Michael – sønnen til den nye kjæresten hennes. Og det var også noe de hadde vært sammen om – sammen på.
-Han sa noe underlig til meg etter en trening – at det hender du vet om ting du ikke var ment å vite. Og han snakket om Linda og Michael. Og cupen de hadde vært på. Overnattingscupen. To eller tre uker før cupen hos oss.
Celia tok høyrehånda ned i innerlommen på den nye vinterjakka og dro opp mobilen sin. Den var et par år gammel, men den var mer enn god nok for henne. Hun sveipet inn førstesiden og tastet et par ganger.
-Jeg kom alltid tilbake til overnattingscupen. Da jeg grublet – da jeg drømte – og da vi satt og snakket sammen her i kafeteriaen, Mai. Men jeg koblet den mot pappaen til Mariam. Eller også faren til Michael. Men det var feil.
-Linda og Peter var med sekstenårsgutta på cup. Første kvelden der oppe fant Linda ut noe – ja, jeg vet det var den dagen, for det var før hun ringte eksen sin senere på kvelden. Hun fortalte Peter hva hun hadde oppdaget, helt sikkert også samme kvelden – slik jeg oppfattet Peter, snakket de en god del sammen der oppe.
Hun forstørret MMS-bildet og la mobilen på bordet foran seg.
-Kom over hit – så ser dere ordentlig. Dette er et bilde av et bilde som henger i kafeteriaen i klubbhuset der oppe. Her er turndronningen med den store pokalen. Hun er nasjonal mester. Ser dere jentene bak henne? – det er lagvenninner. Lengst til venstre – Linda kjente henne straks igjen selv om det er veldig lenge siden. Jeg tror hun er rundt tjue. Og som dere ser – det er ikke Emma som er turndronningen.
-Hva er det de kaller det? --- en livsløgn? Jenta som var stor mester – som var dronning – men som kom hit og som valgte å bruke krefter og fritid på å drive denne – forholdsvis lille – klubben vår. Klubben som etter hvert ble livet hennes.
