Celia

Kapittel 56

Løgn og kjærlighet

 

Christine og Philip stod bak Celia og kikket ned på mobilbildet over hver av skuldrene hennes. Mai og Simon var blitt sittende, men de bøyde seg litt over bordet slik at de kunne se bildet tydelig. På politistasjonen hadde Celia kort fortalt Mai hva hun mente var motivet for de to drapene, men ikke vist henne meldingen fra cupklubben.

 

Det var Philip som brøt stillheten – med en iakttagelse. -Det er nesten rart hvor lik hun er seg – ansiktstrekkene, smilet. Jeg forstår at Linda gjenkjente henne.

 

Han var i ferd med å legge til at «hun var vakker», men tok seg i det – det var ikke passende her og nå.

 

-Hun kom forresten til klubben her tolv-tretten år etter at dette bildet ble tatt. Mai så opp på Philip. -Jeg sjekket i dag morges.

 

-Jeg tror hun fortalte historien sin med det samme hun kom hit. Celia fortsatte i det Christine og Philip var i ferd med å sette seg igjen. -Kanskje var Johnny den som tok imot henne her og som hun fortalte det til først. Dette blir litt gjetninger fra min side, men ….

 

-Hun har sikkert i ulike sammenhenger – gjerne i en bisetning – nevnt fortiden sin som turnstorhet. Men jeg tror først og fremt hun brukte Johnny til å sørge for at folk visste det. Og Johnny var mer enn villig. Ja, han fortsatte å gjøre det – faktisk også nå bortimot tretti år senere.

 

Philip brøt inn da hun tok en liten pause. -Jeg vet at hun etter hvert ble en sentral person i klubben. Hadde en turngruppe en periode. Har sittet i styret i nesten alle år. Tok tak i kafeteriaen da den ble startet. Var med og arrangerte alle cuper og turneringer. Og mye annet. Jeg tror hun brukte all fritiden sin her. Hun ble en som alle forbandt med klubben – på samme måten som … Johnny.

 

-Og selvsagt ble hun respektert for alt det hun gjorde her, fortsatte Celia. -Men jeg tror samtidig hun nøt den – uttalte eller ikke uttalte – anerkjennelsen av at hun hadde vært en mester. Alle visste det – alle skulle vite det – selv om ingen kjente detaljene. Denne bakgrunnen var på en måte en del av det hun var her - det som ble livet hennes.

 

Skraping av stolbein mot golvet - Christine skjøv stolen sin bakover i det hun strakte føttene fram. Hun så opp i lufta som om hun ikke visste hvem hun snakket til.

 

 -Men var det en grunn til å … ta livet av … noen? Kunne hun ikke ha tatt det med et smil? --- nærmest ledd av Linda? Ok – jeg slo en plate i folk for mange herrens år siden – so what? Ingen bryr seg om det lenger.

 

-Fullmånen. Alle ser på den. Alle legger merke til den.

 

Det var et så uventet svar på Christines innvending at fire hoder stirret forbløffet på Celia.

 

Hun forstod at de trengte en forklaring. -På vei hjem … fra skolefesten. Beatrice. Hun ønsket å bli noe … slik at folk så henne. Som fullmånen. Jeg tror kanskje hun forsøkte å … imponere Simon.

 

Et lite øyekast mot høyre. -Og hun fortsatte med å si at om du gjør noe når du er ung – som mange legger merke til – kan du leve på det hele livet.

 

-Jeg tror det viktige er … Hun vendte seg mot Christine. -… hvordan Emma tenkte. Hvordan hun så på det. Tenk dere at Linda - eller Peter – går til folk i klubben og sier noe sånt som at «det at Emma var en turnmester da hun var ung – det er bare tull… hør her…». Jeg er overbevist om at i Emmas hode kunne hun ikke leve med det – hun ville miste all respekt, iallfall trodde hun det selv – hun ville miste det hun har her.

 

-Og han hun var glad i.

 

Celia så overrasket bort på Simon. Selv om hun med det samme skjønte hva han mente, var han kanskje den siste hun ventet å høre det fra.

 

-Du har rett i at det hun har hatt her i klubben har vært livet hennes. For en sjelden gang forsøkte Simon å møte blikket til Celia. -Og jeg tror det viktigste av alt dette, er Johnny. De har gått sammen her i … hvor lang tid er det, nesten tretti år? Tett innpå hverandre. De har hatt hverandre. På en måte brukte hun han også – til å skape inntrykket av henne som en tidligere mester. Men jeg tror ikke bare det var kynisk. Jeg tror hun var … fryktelig glad i han.

 

-Som en god venn? Eller noe mer? … et forhold? Christine utfordret tankene hans.

 

Celia konkluderte før hun lot Simon svare. -Og hun var overbevist om at hun ville miste Johnny hvis Linda fikk sladre om … livsløgnen.

 

-Nei, Christine – god venn … forhold - ingen av delene. Simon flyttet blikket fra skolekompisen til avisdamen ved hjørnet skrått bak henne. -Tja … jeg er … altfor ung til å vite det sikkert, men … det var ikke det vi vanligvis mener med et … forhold. Men det var ordentlig … Han så bort igjen og slo øynene ned før det siste ordet. -… kjærlighet.

 

-Så du sier at Emma var håpløst forelsket i Johnny i flere tiår?

 

-Nei, nei. Simon ristet på hodet. -Ikke håpløst. Det var absolutt gjensidig. Ja – de gikk sammen her. Jobbet sammen. Gjorde ting sammen. Og var … glad i hverandre. I går – uttrykket i ansiktet til Johnny. I døråpningen. Da Emma krabbet mot han. Tok tak i buksene hans. Jeg har aldri sett noe … verre.

 

Christine var ikke ferdig. -Mener du at man kan gå og være avstandsforelsket i så mange år – og nært innpå hverandre – uten at det blir noe mer ut av det? – på den ene eller andre måten?

 

-Ja, det tror jeg. Stemmen hans var klar og rolig.

 

Celia sanset at hun satt – ubevisst - og betraktet ansiktet hans. Overrasket – og litt undrende.

 

Det er noe her inne som … jeg vet ikke hva det er … det virker som noe er i ferd med å løsne … jeg …

 

Philip bragte henne tilbake til de andre. -Var det ikke en viss risiko? --- jeg mener … at noen ville oppdage det?

 

-Noen gjorde jo det til slutt. Celia smilte forsiktig mot han. -Og da ble det ille. Men i begynnelsen? Da ville det nok ikke vært så farlig. Hun kunne ha spøkt det bort – slik Christine antydet. Og det skulle litt til. Allerede da var det mange år siden – og det er vel heller ikke en idrett der mange følger nøye med.

 

-Etter hvert ble det en del av henne. Og underveis ble også Johnny en del av henne – og av historien hennes. Da kunne hun ikke gjøre noe med det - da var det for sent. Men ingen spurte. Ingen fant ut. Før …

 

-Og så er jeg sikker på at det var bilder. Iallfall ett. Som hun viste fram. Spesielt til Johnny. Av henne med mesterskapspokalen. For det er jo slik – de du feirer sammen med, får gjerne lov å holde i pokalen et øyeblikk – ta et bilde med den.

 

Mai grep kakespaden skrått foran henne på fatet. -Nå har jeg tenkt å spise en sjokoladekake til. Og jeg har ikke tenkt å si at jeg ikke har godt av det. Det er til dere også.

 

Den lille latteren rundt bordet viste at Mai klarte å løse opp stemningen.

 

-Jeg er sikker på at Emma vil fortelle oss om årene sine her. Og om løgnen – som kanskje var triviell til å begynne med, men som ble en del av grunnlaget for livet hennes. Jeg tror hun kommer til å ønske å fortelle det.

 

-Men nå vil jeg gjerne høre mer fra deg, Celia. Ta oss med gjennom reisen din – fortell oss hvordan du fant ut av dette. For det var vel ikke bare Beatrice og fullmånen.

 

Celia merket at Mai skottet raskt bort på Simon – litt usikker på om det var et lite smil i munnviken.

 

Hun er vanskelig å tolke. Men jeg liker henne.

Kapittel 57

Celias reise

 

For andre gang hadde Mai gitt henne initiativet, og igjen kikket hun på ansiktene rundt bordet. Det var nesten som de var mer spente nå.

 

Dette blir enda vanskeligere. Hva var det som gjorde at jeg skjønte hvem det var? --- og hvordan det henger sammen? Vet jeg egentlig det? --- det blir i beste fall bruddstykker.

 

-Som jeg fortalte, så drømmer jeg.

 

Dette var neppe den begynnelsen de ventet fra meg.

 

-Men før vi går videre – hvem som gjorde det og hvordan det ble gjort – det blir naturligvis to deler av det samme. Så vi har snakket om mye av det du kaller «reisen min» allerede.

 

Hun tittet raskt over på Mai.

 

-Hvem trodde du kunne ha stått bak det? Christine var direkte da hun avbrøt. -For vi hadde jo alle våre tanker. Og pratet litt sammen.

 

Celia prøvde å få orden på tankene.

 

Jeg må gjøre dette riktig.

 

-Det var ikke til å unngå at det var tanker rundt pappaen til Mariam. Også faren til Michael. Selv om … Nåja – jeg kommer tilbake til det.

 

-Laura. Hun oppførte seg merkelig. Jeg utfordret henne med spørsmål. Iallfall to ganger. Siste gangen endte det opp her nede i garderoben – med Sonia og … ja, som Philip fortalte om.

 

Herregud – det er ikke engang to døgn siden. Det kjennes mye lenger. Har det skjedd så mye på et par dager?

 

-Det kunne være … flere andre. Men etter det andre … drapet … Det var fremdeles litt vanskelig for henne å bruke ordet. -… visste jeg at det måtte være en med tilknytning til klubben her – det kunne ikke være noen utenfra. Iallfall når det gjaldt Peter. Og jeg var sikker på at de to … hang sammen.

 

-Og så var jeg en stund … Hun prøvde – og klarte – å fange blikket til Mai. -… livredd for at det skulle være … en av oss – jeg mener … en av oss unge -  en lagkamerat – eller skolekompis. Sonia prøvde å berolige meg om akkurat dette – da vi satt her – og jeg var glad for det. Selv om jeg fortsatt ikke klarte å dytte det helt vekk.

 

Jeg må fortelle dem om hodet mitt. Uansett hva de måtte mene om det.

 

-Jeg tror jeg er … laget slik at ting jeg ser eller hører – som skjer rundt meg – det kan være helt tilfeldig …

 

-Jeg kjenner på et vis at noe legger seg oppe i hodet mitt – jeg tenker på det som rom inne i hjernen. Jeg vet at det som ligger der er viktig, men jeg klarer ikke komme til – veiene til rommene er stengt.

 

Mai fulgte fremdeles øynene til Celia – kontakten ble brutt – og gjenopprettet. Tankestrømmen til attenåringen fascinerte henne – akkurat nå la hun ikke merke til noe annet som var eller skjedde rundt henne – heller ikke ungdommene som gikk forbi rett utenfor vinduet, på vei hjem fra skolen.

 

Ja, jeg tror nok at en prat med politipsykologen kunne være interessant. Kanskje kunne du gi henne et nyttig hint eller to.

 

-Utover kvelden – etter det med Laura – var jeg ikke i min beste form. Så mye var skjedd – jeg hadde oppdaget forhold som kanskje ikke kom helt overraskende, men som likevel … Sonia ringte meg forresten også.

 

-Kanskje dette trigget meg – fikk noe til å skje inne i meg. For jeg ble sittende og gruble til tidlig på natta. Og det var også da det skjedde med Kelvin – at han kom to ganger inn etter hverandre. Som jeg har fortalt dere om.

 

-Og så – jeg hadde sovet to-tre timer – våknet jeg fra drømmen min. Jeg tror til og med jeg ropte, for Kelvin hørte meg.

 

Hun klarte ikke la være å sende et lite smil bort mot Christine. -Du vet – han jobber ikke akkurat åtte til fire.

 

-Det rare med drømmer er at de er usammenhengende – men likevel har en sammenheng. Og du glemmer det meste fryktelig fort – det er som bilder på en rask gjennomreise i hjernen.

 

-Jeg liker å gå på lange raid med ballen. Og jeg gjorde det her ute på kunstgresset – i drømmen min. Jeg fintet meg forbi den ene etter den andre. De kom - nesten alle. De bar på gjenstander, de ropte til meg, de pekte. Jeg tror ingen av dem klarte å ta ballen fra meg. Men alt handlet om … denne saken.

 

-Jeg våknet brått – slik man gjør fra spesielle drømmer. Jeg må ha skjønt at drømmen var viktig, for jeg løp ned trappa og inn i stua – og begynte å skrive ned alt jeg husket. Mye ble nok borte, men jeg fikk notert en god del, og det rare er – jeg husker faktisk fortsatt en del av det som skjedde … på kunstgresset.

 

Jeg håper de ikke tror jeg begynner å miste forstanden. Mai - jeg er redd dette ikke holder i en vitneforklaring.

 

Men det kom ingen innvendinger – de satt og betraktet henne intenst.

 

-Jeg tror drømmen koblet sammen det som var gjemt i rommene i hodet mitt – som jeg visste var der, men ikke skjønte hva betydde – drømmen klarte på en måte å åpne veiene inne i hjernen min.

 

-Så jeg ble sittende – i favorittkroken min i sofaen – og huske … og skrive ned.  Tenke. Jeg gikk omkring i stua. Kelvin stakk faktisk også innom igjen. Og så visste jeg plutselig. Eller trodde at jeg visste. Og da … ringte jeg Simon.

 

-Det var omtrent halv tre, etter hva jeg har skjønt?

 

Det var ikke egentlig et spørsmål, og denne gangen var ikke Celia i tvil om det lille smilet som Mai hadde på lur.

 

-Jeg gikk forbi pappen til Mariam – i drømmen – han bar et bilde … og en pokal. Det var ikke tilfeldig. For han fortalte meg det – jeg mener … på ordentlig. Linda hadde ringt han den kvelden – fra overnattingscupen. De snakket om huset. Og penger. Men det var ikke sammenheng i alt hun sa, slik han oppfattet det – hun nevnte blant annet også bilder … og pokaler.

 

-Jeg spurte han om hvor cupen var – han gav meg navnet på den lille byen, men klubben het noe annet - og det husket han ikke der og da.

 

Rynkene var kommet tilbake over brynene til Mai. Hun var usikker på om hun burde spørre. Men valgte å gjøre det.

 

-Når snakket du med faren til Mariam?

 

Celia hadde bestemt seg for å være ærlig dersom hun skulle få dette spørsmålet.

 

-Jeg besøkte han – i leiligheten hans. Jeg ringte og gjorde avtale på forhånd.

 

Nå var uttrykket hos Mai helt umulig å tolke. Men det var ikke noe smil der.

 

-Så du gikk – alene – inn i leiligheten til en mann i sin beste alder som hadde status som mistenkt for to drap?

 

-Ja. Det kom stille, men tydelig, og Celia gjorde ikke noe forsøk på å se bort. -Jeg måtte snakke med han. Du skjønner, jeg trodde aldri på alvor at det var han. Eller – jeg ville ikke det skulle være han. Jeg har alltid sett på han som … snill. Og Mariam …

 

Hun måtte ta en liten pause. -Men jeg er sikkert ingen god menneskekjenner.

 

Slik jeg har lært deg å kjenne har du en strålende dømmekraft når det gjelder mennesker. Men likevel – selv om du stoler på noen, kan det lønne seg å ha litt backup. Så jeg burde gi deg en ordentlig reprimande. Men du kommer til å lære etter hvert.

 

Jeg deler ikke disse tankene med henne nå. Hun fortjener ikke det. Jeg tar det senere – når det passer. Men en sak kan jeg fortelle.

 

-Han fikk beskjed av oss i dag tidlig at status som mistenkt er frafalt. Og det er avtalt at han henter Mariam etter skolen i dag.

 

Celia merket tårene som ville sprenge seg fram, men hun tvang seg til å holde dem tilbake. De så det alle sammen, men de gav henne den tiden hun trengte, så det var ingen som sa noe. Hun tolket stillheten som et ønske om å fortsette.

 

-Johnny – han var forresten også i drømmen min – fortalte meg om Emma da jeg satt i kafeteriaen før jeg skulle dømme på cupen. Jeg grudde meg litt – han roet meg ned, jeg tror han er fantastisk til akkurat det. Og han gav meg ros fordi jeg stilte opp. Emma kom inn sammen med Laura. Han sammenlignet meg på en måte med henne - hun var en stor stjerne og valgte likevel å bruke kreftene sine hos oss. Så dere forstår – Johnny drev fortsatt og fortalte historien om Emma. Han gav meg til og med navnet på stedet hun kom fra.

 

Hun snudde seg mot Simon. -Du vet … Shakir … på festen … han fortalte at Johnny hadde kalt han «turnkongen» da han trente dem som små. Det slo meg den natten – før jeg ringte deg - at det var en slags refleksjon av «turndronningen» – som han kjente så godt.

 

-Jeg var kommet dit at jeg var helt sikker på at overnattingscupen var årsaken til alt som var skjedd. Linda og Peter var sammen der. Peter fortalte meg at de snakket sammen – og at han fikk vite noe han ikke var ment å vite. Men hodet mitt pendlet mellom de to fedrene – jeg var til og med inne på en tanke om at Linda og Peter kunne ha hatt … et forhold … der oppe, og at faren til Michael tok livet av dem på grunn av det.

 

Celia kjente seg med ett sliten i hodet og strakte ut høyrehånda for å helle seg et nytt glass med brus fra en av halvliterflaskene som Philip hadde plassert på bordet. Men hun rakk den ikke før Simon tok den og gjorde jobben for henne. Hun skottet bort på han, men fikk seg ikke til å si takk.

 

-Det hadde sikkert vært oppe i hodet en stund før jeg koblet det – Lindas snakk om pokal og bilde og Johnnys fortelling om Emma og hennes seire og pokaler – mon det var et bilde av Emma med pokal? Så jeg sjekket Google Maps.

 

-Jeg hopper litt – lei for det. For Peter var også i drømmen min – jeg så det kjente ansiktet hans. Men plutselig var ikke ansiktet der lenger - det var bare størknet blod og tomme øyne. Og så datt det inn i meg – Peter er ikke den jeg trodde han var. Og det er på en måte både galt og riktig. Men kanskje det ikke bare gjaldt Peter? For det var ingen grunn for Linda til å terge Emma selv om hun oppdaget et gammelt bilde av henne med en mesterskapspokal.

 

-Google Maps.

 

Mobilen hennes lå fremdeles på bordet foran henne. Hun sveipet, klikket og sveipet igjen – et kartbilde av en liten by og de nærmeste områdene rundt.

 

-Se her – dette er byen pappaen til Mariam gav meg navnet på. Men nede i venstre hjørne – her ser dere et ganske lite område i utkanten av byen – og den grønne flekken er et idrettsanlegg. Klubben har samme navnet som det lille utkantområdet – og dette var navnet som Johnny nevnte for meg i kafeteriaen før jeg skulle dømme.

 

Christine og Philip var kommet bort og stod bak henne igjen.

 

-Skulle dette gi noen mening, måtte det samme være tilfellet med Emma. Som med Peter. Emma er ikke den vi trodde hun var. Som også på en måte er både galt og riktig. Og som vi har sett – det var ikke Emma som feiret seieren sin på bildet.

 

-Men navnene på kartet – og at Emma ikke var den vi trodde … Det kom etter at et annet bilde – ja, to bilder – hadde overbevist meg om det egentlige motivet for … det som var skjedd med Linda og Peter. Andefamilen. I drømmen min var det en andefamilie – endene svømte på det blågrå kunstgresset. Og lengst bort i stua vår står det et bilde av mamma, Kelvin og meg ved tjernet da vi var små – Kelvin holder på å kaste brødsmuler til noen ender.

 

Christine var i ferd med å sette seg igjen – hun undret seg litt over i hvilken retning dette bar.

 

-Et motiv som er så enkelt, men så uhyre sterkt. Og jeg kan takke han her … for en genial observasjon - Simon gav meg motivet.

 

Hun snudde seg mot Simon, og plutselig – uten at det var bevisst på noen måte – sprang ansiktet ut i et stort smil. Det kom så overraskende på han at han skvatt til og ikke visste helt hvor han skulle plassere blikket.

 

-Dere forstår – for et par uker siden – ja, jeg tror faktisk det var dagen før Sonia, du og jeg snakket sammen her i kafeteriaen, Mai – satt jeg og småfunderte litt på en gammel benk oppe ved tjernet. Simon fikk øye på meg og kom bort. Han satte seg ved vannkanten, og en andefamilie kom svømmende – andemor, andefar og to unger. Du filosoferte, Simon. Du bad meg se på dem. Du sa at de har det bra. At dette er deres – dette er det de har – og at de lever for å ta vare på det.

 

-I går natt - jeg husker at jeg sank ned i sofaen og ble sittende slik en stund – en merkelig følelse i kroppen. Jeg visste med ett hvordan det hang sammen – motivet, hvem som gjorde det og hvordan det skjedde. Jeg visste at Emma måtte ta livet av dem fordi de truet med å ta fra henne det hun levde for å ta vare på.

 

Det ble stille i flere sekunder. Brått la Celia hodet bakover og så opp i lufta – uten å feste blikket på noe spesielt.

 

-Vi sier gjerne at de fleste mennesker ønsker seg forandring – at de drømmer om noe bedre. Kanskje gjelder det noen – og av og til de fleste av oss. Men jeg tror at ofte er det tvert om – vi ønsker mer enn alt annet å ta vare på det vi har og er livredde for å miste det.

 

Hun brøt ut i en liten latter. -Nå er det visst jeg som filosoferer.

 

-Men ja, Mai – du ha rett. Jeg sjekket mobilklokka – den var halv tre da jeg ringte. Og Simon, jeg setter uhyre stor pris på at du tok telefonen.

 

Christine var igjen på beina. Hun gikk rolig bort til vinduet bortenfor Simon, satte seg i vinduskarmen og så på Celia med et undrende smil.

 

-Dette er den mest ekstraordinære historien jeg noensinne er blitt fortalt. Og jeg tviler på om det har skjedd så mange ganger at en gjeng oppegående mennesker – for det mener jeg vi er - har opplevd å høre en attenåring fortelle noe lignende.

 

Noen minutter senere stod de utenfor kafeteriadøra – alle unntatt Philip som tok jobben med å rydde inne.

 

Mai snudde seg mot Simon og strakte fram hånda. Han tok den forsiktig.

 

-Takk for alt du har bidratt med, Simon – det er langt utover hva noen kan forvente.

 

Hun trakk seg et par skritt tilbake og så på Celia som stod inntil det slitte trebordet. Så vendte hun seg brått mot Simon igjen. -Og du må love meg – fortsett å passe på henne!

 

Hun gikk mot Celia, men stoppet et par meter unna.

 

-Og deg nytter det ikke å gi noen råd i det hele tatt.

 

Hun var et øyeblikk redd stemmen hennes var blitt for hard.

 

Men det neste hun gjorde overrasket Celia. Hun fortsatte bort til attenåringen, la begge armene rundt halsen hennes og klemte ordentlig til.

 

Da hun slapp taket – etter flere sekunder - ble hun stående med en hånd på hver av skuldrene til Celia og se henne inn i øynene.

 

-Det er bare det, Celia – at jeg vet ikke hva jeg skal si. Men – du går siste år på videregående nå, ikke sant? Søknadsfristen til politihøgskolen er 1.mars – trenger du en referanse, så vet du hvem du skal ringe.

 

Så snudde hun seg og gikk mot trappa – og til den lille blå el-bilen som ventet på henne nede på klubbplassen.

 

Celia satte seg på trebenken ved det slitte bordet, og nesten som på oppfordring gikk Simon og satte seg tvers overfor henne.

 

Christine kom litt mot dem – det var hennes tur nå.

 

-Jeg må rusle – jeg tar veien nedover.

 

Så skiftet hun plutselig tema.

 

-Vet du, Celia – jeg skal ut med Kelvin igjen. På fredag. Selv om vi ikke helt vet hvor.

 

Restematen. Nei – jeg lukker den boka for godt.

 

-Når jeg tenker på det – kunne du ikke bli med oss?

 

Det var en ide som sprang ut av øyeblikket. Hun nikket mot Simon. -Og du kan ta med deg han.

 

Før hun henvendte seg direkte til gutten på andre siden av trebordet. -Er du blitt kjæresten hennes nå?

 

-Nei, nei … Simon ristet på hodet flere ganger. Så tittet han over på Celia, men slo blikket ned.

 

Hun sanset en følelse der inne hun ikke klarte å plassere – en blanding av ... irritasjon? ... og noe annet.

 

Hvorfor protesterte han så raskt? Og så kraftig? Han kunne iallfall ha smilt litt, og …

 

-Nå ja. Christine gav seg ikke. -Det spiller ingen rolle. Så kan dere være par for en kveld.

 

-For du vet, Simon … Hun lot et lite ertende blikk gli mellom dem. -Det går rykter på byen … at hun driver og ringer deg midt på natta.

 

Christine begynte å gå mot klubbtrappa. Omtrent halvveis snudde hun seg med et friskt smil.

 

-Da er det avgjort, hva? To av byens unge helter som leker at de er kjærester og to gamle ekser som ikke vet hva de skal gjøre med hverandre – det må bli en strålende dobbel-date!

 

Hun vinket til dem da hun var nede i trappa.

 

Celia og Simon var alene igjen ved trebordet mellom kafeteriaen og det halvfrosne kunstgresset.

Kapittel 58

Oppkvarker

 

To ungdommer en bit mellom atten og nitten år var på vei opp stien fra klubbanen i retning tjernet. Det var en ganske bred sti – nesten som en gangvei – så de gikk side om side. Frosten de siste dagene hadde gjort det småglatt enkelte steder, men de to unge lot seg ikke merke med det – de gikk helt stille, som om det som var rundt dem ikke skulle eksistere.

 

Det er over. Jeg kjenner det i kroppen min. I hodet. Som om alt er tømt ut. Hjernen har falt til ro – og det er ingen stengte veier lenger.

 

Men det er fint å gå her sammen med Simon. Og kanskje har jeg enda et par ting å snakke med han om.

 

Stien flatet litt ut ved siden av storsteinen, og uten at det var noen mening med det, snudde Celia seg og så utover anlegget der nede. Banen. Klubbhuset med kafeteriaen, kontorinngangen og ungdomsgarderoben. Klubbtrappa. Blikket fortsatte videre mot høyre – til stedet der utsalgsboden stod under cupen – noen av kassene som var brukt var fremdeles ikke ryddet bort.

 

Baggen. Flasken og koppen.

 

-Det er en sak vi må ordne opp i.

 

Hun så på Simon som hadde stoppet på bortsiden av storsteinen. Han leste nærmest tankene hennes.

 

-Vi er vel sikre på at det var Samir?

 

-Jeg var først helt sikker. Men så på skolefesten – du vet jeg … snakket med Shakir.

 

Hun tok en pause før hun fortsatte. -Jeg … danset med … Shakir.

 

Et nytt opphold. Noen sekunder. Men Simon så ikke på henne – han stod med ansiktet vendt ned mot banen.

 

-Jeg ble usikker, for jeg oppfattet det slik at Shakir også hadde satt fra seg utstyrsbaggen sin ved boden. Mens han dømte. Så jeg tenkte det kanskje kunne være han. Men så har jeg nok kommet tilbake til at det trolig var Samir likevel – Shakir burde ha hentet utstyret sitt før … Linda.

 

Celia prøvde seg med et lite smil. -Så sannheten er at jeg ikke er så sikker som jeg gav uttrykk for til Mai. Jeg tenkte du kunne prøve å finne det ut. Men Samir virket litt engstelig da han snakket med meg ved fontenen – som om ting var litt … ugreie.

 

-Jeg tror du har rett - jeg har også merket det. Han snudde seg og gjengjeldte det lille smilet. -Ok – jeg tar utfordringen. Jeg snakker med Samir først. Og er det han – som jeg også regner med – tror jeg han har veldig godt av å få snakket ut om det.

 

Han tok to-tre skritt inn på stien igjen og begynte å gå videre oppover. Men han stanset da han så at Celia ikke fulgte etter – hun stod igjen og så ned mot klubbhuset – mot det slitte trebordet med de runde benkene.

 

Jeg så dem da jeg var oppe i bakken her. Etter treningen. Johnny kom først ut. Så Emma. De satt på hver sin side av bordet. Samspillet mellom dem. Forholdet. Det må ha vært over ei uke før cupen. Alt var som det skulle da. Som det pleide. Mellom dem.

 

Eller – hadde Linda allerede snakket med henne?

 

Hun snudde seg og begynte å gå oppover. -Jeg så dem. Her nede ved bordet. Emma og Johnny.

 

-Jeg fikk en plutselig følelse av – ja, når hun trodde hun skulle miste alt … og han - jeg … synes synd på henne.

 

Hun var kommet opp på siden av Simon. Han kikket skjevt på henne. -Hvis det ikke hadde vært for … kattungen. Det hun gjorde med den – det virker nesten som …

 

-… ondskap? Hun uttalte ordet for han.

 

De rundet trærne og så tjernet rett foran seg.

 

-Skal vi rusle en tur bort til benken? Det var Simon som tok initiativet.

 

Hun nikket, og de gikk stille ved siden av hverandre langs tjernkanten til den lille svingen der den gamle benken hadde stått to-tre meter fra vannet i alle år. Celia satte seg – selv om hun kjente kulda fra benken gjennom klærne. 

 

Det var fortsatt masse rim på trærne. En kvist var så nær benken at hun kunne ta tak i den og kjenne iskrystallene. Men ettersom verken sola eller månen var framme, hadde de ikke noe lys å reflektere denne tidlige ettermiddagen.

 

Jeg satt akkurat her. Da Peter var blitt … borte. Da pappaen til Mariam var arrestert. Da Simon kom.

 

Han gjør akkurat det samme nå som den dagen.

 

Hun så over på Simon som hadde satt seg på huk nede ved kanten av tjernet. Vannet var blitt is de aller nærmeste meterne, men akkurat der isen gikk over i åpent vann, lå det fire ender og duppet. De lå ganske tett inntil hverandre, og de gjorde ikke noe forsøk på å klatre opp på isen og komme bort til dem.

 

De har det bra. Med hverandre.

 

-Tror du det er samme … familien?

 

-Å ja. Simon smålo litt mot Celia. -Jeg kjenner dem igjen. Husk at det er jeg som er dyrefilosofen.

 

-Det var en fantastisk observasjon, Simon. Du gav meg hele motivet … jeg trengte.

 

-Jeg tror du overdriver betydningen min, Celia. Men kanskje … framover … jeg kan ordne med dyra, så tar du deg av menneskene.

 

Det er ingen ironi i stemmen hans. Det er den vanlige … ærlige … Simon-stemmen. Det høres nesten ut som …

Det er noe her inne.

 

Men det ble borte.

 

Tretti-førti meter borte kom en mann og en halvliten jente opp stien fra banen. Celia fikk øye på dem i det de kom inn på gangveien langs tjernet. Hun løftet høyrehånda og vinket. Mannen stoppet et øyeblikk – og hun fikk vink tilbake fra dem begge to – hun syntes så vidt hun hørte et «hei»-rop også. Så snudde de seg og gikk videre, og hun ble sittende og se på de to ryggene som langsomt ble mindre.

 

Han har hentet henne på skolen. Han holder henne i hånda. Om to-tre år vil hun nok ikke det lenger. Men akkurat nå trenger hun det. Og kanskje han også.

 

De kommer til å klare seg. Han er en god mann. Jeg er fortsatt sikker på det.

 

Celia vendte seg igjen mot Simon som fremdeles satt på huk ved iskanten.

 

Jeg har lyst til å dele hemmeligheten med han. Bryter jeg et løfte om jeg gjør det?

 

-Du vet, Simon – jeg tror politiet hadde en mye sterkere sak mot han enn vi kanskje har antatt. Du kan holde på en liten … fortrolig sak?

 

Det var mer et utsagn enn et spørsmål. Simon reiste seg og smilte. -Etter at jeg ringte Sonia i går kveld?

 

-Og godt var det at du hadde vett til det, parerte Celia. -Ellers hadde vi ligget i garderoben med knust skalle begge to.

 

-Han fantes i et DNA-register, fortsatte hun. -Og selv om du kanskje kan registrere deg frivillig i et slikt register, tror jeg ikke det er mange som gjør det. Så sannsynligvis har det vært et eller annet. Men jeg er overbevist om at det ikke er resultat av noe … ordentlig galt … han gjorde.

 

-Og han fortalte meg noe han ikke hadde sagt til politiet. Da jeg besøkte han i leiligheten hans. De biologiske sporene hans kom ikke fra henting av utstyr tidligere. Han var i damegarderoben den ettermiddagen – da Peter ble drept. Han bad meg ikke spørre om hva han gjorde der, så jeg lot det ligge.

 

Simon satte seg ved siden av henne på benken. -Det er en flott egenskap, sa han, -å vite når du skal stole på et menneske og når du må være skeptisk.

 

-Og det oppklarte … kanskje … en liten – skal jeg kalle det pussighet – som jeg fortalte Mai og som jeg tror hun ikke helt fant forklaring på. Da jeg så …

 

Hun begynte på nytt. -Blodet i ansiktet til Peter var størknet. Men det var en liten flekk som virket … ferskere.

 

-Jeg innbiller meg at pappaen til Mariam fant Peter død, og at han tok på ansiktet hans. Og at dette ikke var så lenge før … de andre … fant han. Så fikk han trolig panikk og skyndte seg ut.

 

-Hva skulle han i damegarderoben?

 

-Vi kan gjette begge to på det – men det var jo en ung dame som kom dit like etter – hun som alle tror fant Peter – og som strengt tatt ikke hadde noe der å gjøre den dagen.

 

Simon ristet litt på hodet samtidig som det igjen kom et smil i munnviken. -Da er det viktig å tenke at det absolutt ikke behøver å være noe galt i det.

 

Hun nikket. -Jeg tenker det samme.

 

-Vet du, Simon – den ettermiddagen – etter at du gikk. Jeg oppdaget plutselig at jeg satt og … gråt.

 

Det var en plutselig innskytelse. Det siste hun hadde tenkt å fortelle han. Han reagerte med å reise seg halvt opp.

 

-På grunn av meg? Det jeg sa til deg? Og at jeg gikk så brått – og ikke sa «ha det» en gang.

 

Hun merket endringen i stemmen hans – samvittighet? Uro?

 

Så han husker det.

 

Hun ristet på hodet. -Nei, nei – ta ikke det på deg. Skal jeg være ærlig, så vet jeg ikke. Visste det ikke da heller.

 

-Men nå er det nesten så jeg småfryser litt.

 

De begynte å gå tilbake langs kanten av tjernet.

 

Ti minutter senere kom de fram til et kryss der en liten vei gikk ned mot kirken og kirkegården. Celia stoppet med ett.

 

-Det var ikke planlagt, men jeg – med alt som har skjedd … Jeg føler for å ta en tur ned på kirkegården. Men vi ses i morgen – eller vi ringes.

 

-Jeg venter på deg her. Han så rett på henne.

 

-Du kan ikke det, Simon – du blir stående og fryse – blir syk, og …

 

Men han stod på sitt.

 

-Kan du ikke bli med meg ned?

 

Det var litt spesielt – hun hadde aldri vært på kirkegården sammen med noen andre enn Kelvin og mamma – og oftest var det bare henne.

 

-Mener du det? – er det ikke best for deg å være der … alene?

 

-Jeg vil gjerne du skal bli med. Hvis du ikke må rett hjem.

 

Hun dro han i armen, men slapp den raskt. Han ble gående ned bakken en liten meter bak henne.

 

Veien planet ut rett før porten inn til kirkegården. Den halvfrosne singelgrusen gav fra seg en sprakende lyd i det Celia satte kursen rett fram mot det frittstående kirkespiret. Noen meter fra foten av tårnet svingte hun ned en slak bakke mot venstre – så stoppet hun foran en middels stor gravstein med et nyere utseende enn steinene som var rett i nærheten.

 

-Kom inntil. Hun snudde på hodet mot Simon som fortsatt var snaue meteren bak henne. Han tok to skritt fram, og de ble stående ved siden av hverandre så tett inntil gravsteinen som det var mulig.

 

Simon betraktet den hvite og svarte steinen med avrundede hjørner og en dekorasjon hogget inn aller øverst. Kontraster, men samtidig fredfull. Han leste navnet. Han så datoene. Han tok til seg det korte minneverset som var gravert inn. Og til tross for at det var blitt kuldegrader, var det likevel friske blomster langs foten.

 

-Han trente oss noen ganger, sa han stille. -Da vi var små, ni-ti år. Når hovedtreneren vår ikke kunne.

 

Celia var på nippet til å si at Shakir fortalte henne noe tilsvarende på skolefesten - om sitt eget lag - men tok seg raskt i det.

 

Jeg er ferdig med å nevne Shakir.

 

Hun kikket forsiktig bort på ansiktet hans. Det var halvt vendt mot henne. Men hun klarte ikke å lese det.

 

Det er noe som har begynt å røre på seg. Jeg vet ikke hva det er. Og jeg vet ikke hva det blir til. Hva jeg skal gjøre med det. Om jeg kan takle det.

 

-Kanskje det er litt rart. Hun gjorde et forsøk på å fange blikket hans – det var der et øyeblikk, men så dro det til siden igjen.

 

-Men det er slik jeg er. Og jeg tror ikke jeg vil slutte med det. Jeg står her – eller setter meg på huk – og snakker til han – med han, tror jeg.

 

Nå tenker han vel at jeg er småtullete. Nei forresten – jeg er ikke redd for at han skal mene det.

 

Så overrasket han henne plutselig.

 

Simon bøyde seg ned. Han satte det høyre kneet på de frosne grastuftene foran gravsteinen mens den venstre foten ble sittende i huk-stilling. Han så rett på det inngraverte navnet.

 

-Celia-pappa. Jeg vet ikke om du husker meg – jo forresten, jeg er sikker på at du gjør det. Du trente meg flere ganger. Jeg var liten gutt.

 

Celia stirret fascinert ned på det rolige ansiktet. Slik hun stod kunne hun ikke se uttrykket hans ordentlig, men hun sanset å skimte antydningen til et smil. Hun klarte ikke å røre seg.

 

Jeg er i ferd med å miste kontrollen over kroppen min.

 

-Det var en trening. Jeg tror jeg hadde hatt … en dårlig dag. Jeg var fryktelig. Oppførte meg forferdelig. Mot de andre gutta. Og mot deg. Det … låste seg helt … for meg.

 

Han var stille en liten stund. En mann og en kvinne passerte på singelgangen noen meter borte – de så med en viss undring på de to ungdommene foran gravsteinen. Men verken Celia eller Simon la merke til paret som gikk forbi dem.

 

-Du kunne ha kjeftet. Jeg hadde fortjent det. Du kunne ha satt meg på sidelinja. Sendt meg hjem.

 

-Men du gjorde ikke det. Etter treningen satte du deg rolig ned med meg – litt unna de andre. Jeg turte ikke se på deg til å begynne med. Ikke et eneste hardt ord. Du spurte meg forsiktig – hva som var galt - om det var noe galt. Om det var noe du kunne gjøre. Du tok deg tid. Du fortalte meg at jeg var en ordentlig gutt. At jeg var flink. At jeg var god. Og at alle kan ha en dårlig dag. Du bad meg tenke på ting jeg så fram til – det jeg gledet meg til.

 

-Ja – du sa mer. Og du lot meg prate. Si det jeg trengte å fortelle.

 

-Det er som det skulle vært – i dag. Jeg kommer aldri til å glemme det. Jeg husker fra turen hjem – til tross for alt det ugreie som var skjedd – jeg var så glad inne i meg.

 

-Den dagen gjorde noe med meg. Som har vært der hele tiden etter det. Det er et av de beste minnene jeg har – fra fotballen og klubben.

 

Til tross for at hun så han ovenfra, var det ikke til å misforstå – det lille trekket i munnviken slo med ett ut i et smil over hele ansiktet.

 

-Så Celia-pappa – jeg er ikke det minste overrasket over at du har en så fantastisk datter – den nydeligste og beste jenta jeg kommer til å kjenne … noen gang.

 

Det var helt stille i flere sekunder. Så løftet han høyrekneet fra bakken og reiste seg forsiktig opp.

 

Det begynte et sted langt inne i henne. Hun visste ikke riktig hvor. Men at kimen til det – som alt sprang ut av – hadde vært der en stund. Nå strømmet det gjennom henne – litt forsiktig til å begynne med - så stadig kraftigere. Bølge etter bølge. Som slo inn over henne. Bare at - bølgene kom ikke utenfra – de startet fra noe i henne selv.

 

Hun kjente det i hodet. I hendene. I føttene. I hele kroppen. Det bølgene brakte med seg, var i ferd med å fylle alt som fantes i henne.

 

Jeg klarer ikke å stoppe det som kommer. Men jeg vil ikke stoppe det heller – om jeg kunne.

 

Jeg skjelver. Men armene – og hendene – er helt rolige.

 

Hun snudde seg mot han og tok det ene lille skrittet fram.

 

Og så inn i to strålende og varme nøttebrune øyne.

 

Hvor i all verden fikk han de øynene fra? – jeg har aldri sett dem før.

 

Det var ikke mulig å holde noe tilbake, så hun nærmest kastet armene rundt halsen hans og klemte til med hender og fingre mot skulderbladene. Et øyeblikk for en tanke gjennom henne – hva om han ikke svarer meg? Men tanken ble skylt bort i det hun kjente armene hans – og hender som begynte å stryke bak på vinterjakka hennes – opp og ned – fram og tilbake. Hun klemte kinnet sitt tett inntil ansiktet og halsen hans. Og sanset enda en bølge i det hun kjente en venstrehånd – var det den han skadet i går kveld? – stryke henne forsiktig over hodet. 

 

Jeg vil kysse han. Nei – ikke nå. Jeg er ikke redd for at han ikke vil svare. Men jeg vil ha det til gode.

 

Jeg vet ikke hva dette er. Eller hva de kaller det. Men jeg bryr meg ikke. Jeg vil ha det. Og nå har jeg det.

 

Hun hadde ingen anelse om hvor lenge de stod inntil hverandre. Men da hun så følsomt hun kunne løsnet grepet, snudde hun seg mot gravsteinen – og denne gangen var det hun som satte seg ned på huk.

 

-Pappa – takk for at du tok imot Simon. For at du tok imot … vennen min.

 

Hun så på navnet. Og datoen. Det var litt over et år. Og hun la merke til at gravsteinen så vidt reflekterte bildet av Simon og henne.

 

-Pappa – jeg har det bra nå. Jeg vil du skal vite at jeg har det bra. Og vi kommer tilbake – mange ganger – og snakker med deg.

 

Simon strakte hånda ut mot henne i det hun reiste seg opp. Hun grep den, og han dro henne forsiktig til seg. Så begynte de å gå sakte oppover singelgrusen, forbi foten av kirketårnet mot utgangen.

 

Celia merket med ett noe vått på det ene kinnet. Hun tok seg til ansiktet med den ledige hånda. Ingen tvil – kinnet gjorde hånda hennes våt.

 

Herregud – skal jeg fortsette å grine hver gang jeg er sammen med han?

 

Hun beveget pekefingeren opp til øyet. Og merket litt forbauset at det var – iallfall forholdsvis – tørt. Det andre da? Nei – ikke der heller.

 

Hun kikket bort på Simon, og han møtte straks blikket hennes. De nøttebrune øynene. Og smilet. Og det var ingen tvil. Det var tårer langs begge kinnene. Og han gjorde ikke noe forsøk på å tørke dem bort.

 

Det startet på samme sted – trodde hun. Enda en bølge. Enda sterkere. Slo gjennom henne. Og fylte hver eneste minste bit av kroppen.

 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli så glad for å se en gutt grine.

 

Tanker og følelser. Alt som er inne i meg. Det er bare elektromagnestiske bølger.  Og elementærpartikler – som slår seg sammen eller snurrer rundt. Oppkvarker og nedkvarker.

 

Men akkurat nå er det bare oppkvarker.

 

To ungdommer en bit mellom atten og nitten år var på vei opp fra kirkegården mot krysset der de skulle ta av hjemover. De bodde ikke så langt fra hverandre, så det var naturlig å slå følge. Men det var noe nytt denne ettermiddagen - de holdt hverandre i hendene. Og de kom til å bruke lang tid på hjemveien.

Kapittel 59

Bussrute atten

 

Veien på nedsiden av kirkegården var ingen hovedgate. Men bussen gikk her, og holdeplassen var rett utenfor gjerdet ved gravsteinene lengst unna kirketårnet.

 

En dame kom inn på den lille plattformen med overbygningen som skulle gi litt beskyttelse mot regn og vind. Det stod ingen andre og ventet, så hun lurte på om hun akkurat hadde misset en buss. Men et raskt blikk på det digitale skiltet rett under det lille taket fortalte henne at det ikke var mange minuttene til den neste ville være her.

 

«Kirkekrysset». Navnet på holdeplassen og tidspunktet for neste avgang skiftet på å rulle forbi.

 

Hun kjente seg sliten i kroppen. Litt tung i hodet. Og det var en merkelig blanding av tristhet og – tilfredshet? - inne i henne.

 

Men først og fremst er det lettelse. Det er over nå. Vi kan gå videre.

 

Det hadde vært to-tre underlige dager. Fulle av hendelser. Først Laura. Så garderoben i går. Etter at Simon ringte.

 

Jeg kommer aldri til å glemme synet av Emma – med hammeren løftet over hodet til Simon. Og like etter – da hun krabbet mot Johnny – ansiktene deres …

 

Jeg er glad for at jeg gikk til han i dag – som jeg lovte i går kveld.

 

De hadde sittet i den forholdsvis lille, men svært ryddige stua hans. Rett borte i gata her. Da hun gikk, var hun overrasket over hvor lang tid som var gått.

 

Hun hadde ikke dratt rett fra politistasjonen til Johnnys leilighet. Det var et par ærender hun måtte gjøre unna. Og hun måtte ringe Armin.

 

Han vil være hjemme i dag når Sara kommer fra skolen. Så tiden spiller ikke så stor rolle. Uansett – Sara er blitt flink til å klare seg på egen hånd.

 

Mai ringte mens hun var på vei til leiligheten. Etter forklaringen til Simon og Celia. Og gjenfortalte Celias korte beskrivelse av motivet. -Hun levde på en løgn. Hun var ingen turndronning.

 

-Synes du jeg skal fortelle han det?

 

-Det er du like god til å bedømme som meg. Jeg ringer deg senere – vi har fortsatt en del å snakke om.

 

Så da spørsmålet kom, tok hun en beslutning.

 

-Hvorfor? Det var øyne fulle av forvirring som så på henne.

 

-Jeg vet altfor lite om det, Johnny. Men de tror det har å gjøre med turnhistorien hennes. Du forstår – hun var aldri … mester.

 

Forvirringen i øynene hans gikk over i absolutt vantro. -Så det var noe hun fant på? For å …

 

-Men herregud, Sonia! Han reiste seg fra sofaen i det han ropte det ut i rommet. -Det ville da ikke spilt noen som helst rolle! Emma var Emma uansett … og …

 

Han sank ned i sofaputen igjen – og stemmen ble brått rolig.

 

-Jeg har vært glad i henne, Sonia. Jeg er glad i henne.

 

-Jeg vet det, svarte hun stille og fanget det forpinte blikket hans.

 

Så hadde han begynt å fortelle om Emma. Om første gangen han møtte henne. Da hun kom hit. Om de første årene. Han fortalte om turnhistorien. Han gikk til og med bort til en av seksjonsskuffene og plukket fram et gammelt småfalmet bilde. Av Emma med pokal.

 

Og han snakket om alle årene etter. Det de gjorde i klubben sammen. Var her sammen.

 

Sonia forsøkte å stoppe han da han kom til kvelden før – og sjokket da han stod i døråpningen. -Du behøver ikke snakke om det nå, Johnny. La det ligge så lenge.

 

-Vi kommer til å få vite alt, hadde hun sagt. -Og så kommer du til å få besøke henne. Kanskje ikke de første dagene. Og da – la henne si det til deg på sin egen måte.

 

-Lov meg at du kommer deg tilbake til klubben og klubbhuset.

 

Det var like før hun gikk. -Så tidlig som mulig. Vi trenger deg der – alle sammen.

 

Hun fikk lyst til å gi han en klem da hun stod på terskelen for å si «ha det», men lot det være.

 

Jeg er glad for at jeg besøkte han. Jeg tror det går bra. Men han vil trenge tid.

 

Om de var blitt sammen? For mange år siden – på ordentlig. Som et vanlig par. Ville hun ha vært ærlig mot han da? Og latt hemmeligheten bli dem imellom – som de ikke snakket mer om?

 

Ville Linda og Peter vært i live da?

 

Jeg er ikke sikker. Og jeg vil ikke spekulere.

 

Det ble kjølig å stå stille på den lille perrongen. Så hun begynte å spasere rolig fram og tilbake – hun var fremdeles den eneste som ventet på bussen.

 

Igjen kjente hun trøttheten.

 

Jeg er visst helt utmattet. Det blir godt å komme hjem – til Sara og Armin.

 

Kirkegården lå helt nedtil bussgata. Den var omkranset av høye trær, og det var også mange store trær inne blant gravsteinene – fra avstand var det nesten som å se en liten skogklynge. Derfor kunne hun knapt se mennesker som var inne på området, og singelveien mellom porten og kirken med sidespiret var helt gjemt bak trærne.

 

Men hun hadde fri sikt mot gangveien som gikk fra utgangen og videre oppover. Og hun fikk øye på de to unge som kom ut mellom portstolpene. Avstanden opp var neppe mer enn rundt femti meter, så hun kjente dem straks igjen.

 

Hun skulle til å vinke og rope «hei». Så oppdaget hun med ett hendene.

 

De holder hverandre. De leier hverandre. Jeg kan ikke ta feil. Jeg ser det – tydelig.

 

På et øyeblikk var det borte alt sammen – tristheten, trøttheten og utmattelsen. Det var så vidt hun klarte å holde tårene tilbake i det ren og skjær glede drev alle andre tanker og følelser ut.

 

Hun holdt «hei»-ropet tilbake. Og hendene i ro.

 

De skal få være i fred nå. Denne ettermiddagen skal de få ha for seg selv.

 

Det er de to fineste ungdommene vi har i klubben. Som vi skal bygge videre på.

 

Det var flere av passasjerene på bussrute atten som undret seg over at kvinnen som nettopp kom på bussen – og som kunne være midt i trettiårene – hadde et stort gledessmil over ansiktet, tatt i betraktning av at hun var helt alene.