Celia

Kapittel 6

Nedkvarker

Det var på første treningen etter sommerferien Laura hadde tatt imot dem og fortalt at hun overtok som trener etter Peter. En tidlig august-dag for fire uker siden. Peter skulle nå jobbe fullt ut med yngre jenter og gutter.

 

-Jeg skal ta dere gjennom dette siste året i juniorklassen – så skal jeg følge dere videre opp på senior, hadde hun sagt. -De av dere som blir med videre. Jentene kikket på hverandre da hun la til det siste – litt usikre på hva det betydde.

 

Celia likte det ikke. Jeg skulle ønske det fortsatt var Peter. Hun tenkte fremdeles slik. Men jeg har han jo på de andre treningene. Hun smilte litt da hun merket hvordan tankene ble til oppe i hodet.

 

Det var blitt mye Laura-trening etter det, så de fire ukene kjentes som flere. Laura hadde spilt på seniorlaget i mange år, så Celia visste godt hvem hun var. Og selv om hun ikke spilte aktivt lenger selv, var det få av juniorjentene som matchet henne når hun valgte å være med i spillet på en trening.

 

Treningene var blitt tøffere. Hun vet hva hun driver med, tenkte Celia. Vi har godt av det. Men vil jeg det?

 

Jeg gleder meg mer til treningene med Peter og 15-årsjentene enn mine egne.

 

-Vi ledet på tirsdag – og tapte. Vi må lære oss å holde lenger. Celia hadde allerede lært seg at Laura gikk rett på sak. Og ikke brukte mange ord.

 

Så da blir det slitsomt i dag også.

 

-Leder du oppvarmingen, Celia?

 

Hun skvatt til og så brått opp på Laura. Det kom overraskende. -Ok … Hun dro litt på det idet hun reiste seg. -Noe spesielt?

 

-Det her kan du. Men avslutt med et par skikkelige spurter og stigningsløp.

 

Celia hadde spilt på tirsdag. Laura byttet henne ut og inn igjen et par ganger.

 

Jeg var ikke på banen da de gule gjorde seiersmålet.

 

Det spiller da ingen rolle! Jo – selvsagt spiller det en rolle.

 

Nå må jeg organisere jentene. Hvis de hører på meg. Jeg tror de gjør det - når Laura er her.

 

Selv om de ble kjørt hardt, tok Laura ganske ofte pauser. Det var omtrent midtveis i treningen da Celia så en dame borte ved gjerdet. Laura småjogget bort fra innsiden, og de ble stående og prate. Celia oppfanget bare et ord nå og da, men det var ganske intensivt. Pausen begynte å bli for lang.

 

Jeg visste ikke at de to kjenner hverandre – jeg har ikke sett dem sammen før?

 

Celia kjente Linda ganske godt – hun bodde noen dører lenger nede i rekkehuset. Hun er med laget til Mariam. Den vesle datteren. Ja – hun har vært med noen år, så hun er ikke helt liten lenger. De støtte innimellom på hverandre på vei til eller fra banen.

 

Hun visste at Mariams far ikke bodde der lenger. Han er veldig ok – men jeg har ikke sett han på lenge. Det har vært en annen mann der nede noen ganger. Og en større gutt.

 

Celia reiste seg og så etter Linda som nå hadde snudd seg og var på vei bort fra gjerdet. Jeg var litt redd henne før. På dugnadene våre ved husene hjemme, var det hun som bestemte. Vi måtte gjøre som hun sa.

 

Sola var gått ned og det begynte så vidt å bli mørkere da de satt og pakket sammen etter økta. Tanya kom og satte seg ved siden av henne. En av bestekompisene da de var små. Men så flyttet hun et stykke unna, og de hadde glidd litt fra hverandre.

 

-Du vet - Peter… Tanya tittet ned i bakken og deretter raskt opp på Celia. -Vi er … var sammen.

 

Celia stirret på henne med vidåpne øyne. -Er? ... var? Det hadde tatt noen sekunder før de to ordene kom. Noe var plutselig frosset fast.

 

Tanya trakk på skuldrene. Hun tok opp mobilen og begynte å taste. -Samme det. Du vet aldri ordentlig … med gutter.

 

Celia løftet ryggsekken fra gresset og reiste seg. Det var gått enda noen sekunder. -Celia, skal du dømme i cupen? Jeg har lyst, men ingen har spurt meg.

 

De gikk på dommerkurset sammen – tidlig i vår. -Du kan få …

 

Nei – jeg gir det ikke fra meg. Jeg skal dømme. Jeg sender melding til Simon i kveld.

 

Celia begynte å gå. -Vent, så går vi sammen. Det var Beatrice som ropte. Hun bodde på bakketoppen ovenfor rekkehusene. Celia fortsatte å gå.

 

Gravsteinen var med ett rett foran henne. Hun stod og så på den. Jeg skulle ikke gå hit – jeg skal rett hjem. Hun merket at hun satte seg ned på huk. Nå begynte det å bli skikkelig mørkt, så hun kunne ikke helt skjelne bokstavene og tallene. Men hun visste nøyaktig hva som stod der.

 

Tanker og følelser. Hva er det som skjer der inne? Helvete heller – ta deg sammen! Det er bare elektromagnestiske bølger. Og elementærpartikler – som slår seg sammen eller snurrer rundt. Oppkvarker og nedkvarker.

 

Celia regnet seg som ganske oppegående i fysikk - selv om naturfagene ellers ikke var helt hennes greie.

 

Men akkurat nå er det mest nedkvarker.

 

Sukket og det lille smilet kom samtidig.

 

Hun hadde sittet på huk så lenge at hun ble svimmel da hun reiste seg.

Kapittel 7

Siste dugnadsmøte

Emma var sistemann inn. Hun satte seg like ved døra og så rett på Sonia. -Beklager forsinkelsen – avløser i kafeteriaen kom litt sent.

 

«Kafeteriadamen». Sonia hadde kalt henne det for seg selv før hun kjente navnet hennes. Hun tenkte fortsatt på henne som det.  Og visste at det ikke var helt galt. Selv om kafeteria-jobben var basert på foreldrevakter, var det Emma som styrte. Men hun var mye mer enn det i klubben.

 

Hun kom hit som ganske ung turnstjerne. Forsøkte visst å starte en gruppe her. Det gikk seg ikke helt til. Så tok hun tak i alt annet i stedet. Slik hadde Sonia hørt historien. Fra Johnny trodde hun.

 

Men det var lenge, lenge før Sara og meg. Det er trygt å ha Emma som sjef for kafeteriaen under cupen. De fleste pengene vi drar inn, ligger der.

 

-Jeg er sikker på at du har kontroll, Emma. Sonia regnet med en bekreftelse.

 

-Ja, alle vaktlistene er sjekket og bekreftet – nødvendige innkjøp er bestilt og kommer fredag. Og Johnny har fikset fryseren.  Så vi er klare. Hun sendte et smil over til Johnny som hadde plassert seg ved det lille vinduet – ved siden av Linda.

 

-Du blir her under hele cupen, Johnny?

 

-Du kan bare prøve å holde meg borte. Roen og den litt dype stemmen gjorde alltid inntrykk når Johnny sa noe – uansett hva det var, var man nødt til å lytte. Sonia visste at han var glad i barnefotballen, selv om han også var med rundt A-laget i klubben.

 

-For hvis det oppstår noe vi andre ikke kan fikse – og det gjør det alltid, fortsatte hun, så kommer vi til deg.

 

-Celia kan dømme. For Ayan. Simon brøt litt uventet inn. Sonia snudde seg mot han mens han sveipet på mobilen. -Alle har bekreftet. Han nølte litt.

 

Det er en melding han ser nøyere på. Hun så at ansiktsuttrykket endret seg litt.

 

Nå så han rett på henne. -Og hvis vi får noen forfall, kan Peter eller jeg steppe inn og dømme en kamp.

 

Simon måtte se ned på meldingen igjen. «Jeg dømmer». Det var den korteste han hadde fått. Ingen «hei» eller «hilsen fra». Den var kommet samme kvelden. Han skjønte ikke hvem det var med det samme, og han var fortsatt ikke sikker på hvor Celia hadde nummeret hans fra. Han var blitt litt glad for de to ordene.

 

-Bra, Simon. Alle gruppene klare, Linda?

 

-Jepp. Det fikset seg med jentene også. Og jeg gjorde det du antydet – sjekket om noen ikke passer sammen. Skilte to lag som programmet hadde matchet. Trenerne liker ikke hverandre. Legger kampprogrammet på nettet i kveld.

 

Linda så opp og lot blikket gli mellom de andre i rommet. Hun ser dem inn i øynene etter tur, falt det Sonia inn. Nesten som hun søker anerkjennelse. Eller understreker at hun har gjort jobben sin. Hun merket at Samir slo øynene ned da han stod for tur.

 

Jeg tenker for mye. Sonia så bort på den litt utdaterte skjermen igjen. -Og sjefen sjøl? Hus, nøkler og parkering i orden, Philip? – jeg behøver vel egentlig ikke spørre.

 

Philip viste fram et stort smil og nikket bare.  

 

Jeg er ikke så lett å sjarmere. Sonia trodde iallfall det om seg selv. Men med Philip er det ikke til å unngå. Noe med samspillet mellom smilehullene og øynene. Det er nok noen midt-i-livet-damer som ser mer enn en gang i den retningen.

 

I tillegg til å styre hus og anlegg, var Philip faktisk klubbleder av året. Vikariat, sa han selv. Ingen andre ville stille på årsmøtet i vår. Han er iallfall presentabel, tenkte Sonia. Nei – det er urettferdig. Han er flink også.

 

Og han var visst helt på topp en gang. Ikke her – et stykke unna.  Nasjonal mester? Hun var ikke sikker – ikke engang på hvilken idrett det var.

 

De sier det er mange som har kommet hit utenfra. Folk bosetter seg her. Vil hit.

 

Vi er ikke bare fattige innvandrere lenger.

 

Jeg må konsentrere meg. Hun ristet lett på hodet. Men ting begynner å falle på plass nå.

 

-Baller til alle kampene? Vester og annet utstyr?

 

Samir snudde seg litt i stolen og så opp. – Full kontroll.

 

Marokko? Jeg liker å vite hvor folk kommer fra. Og ofte spiller det større rolle enn mange later som. Men han er oppvokst her. Det er jeg sikker på.

 

Noen minutter senere var de klare. -Vi møtes fredag klokka seks for å gjøre banene klare og sette opp salgsboden. Meteorologene har lovt oss sol. Det blir bra, folkens!

 

Hun reiste seg. Linda hadde også reist seg fra stolen de to-tre meterne unna, men ble stående og følge en etter en av de andre i det de gikk ut av kontoret. Hun gjør det igjen, tenkte Sonia.

 

Hun så raskt på mobilen. God timing – Sara var straks ferdig med treningen.

 

Armin jobbet kveldsvakt på tirsdager.

 

Vi går innom og kjøper mat på vei hjem. 

Kapittel 8

Stjernebilder på vannet

Strålene fra det lave sollyset slo skrått ned mot krusningene på tjernet. Virkningen var nesten magisk. Fullt av bittesmå stjerner som blinket og blunket.

 

Det er som himmelen en klar høstkveld. Jeg kan skjelne stjernebilder. Der er karlsvogna.

 

Synsbedrag. Det er bare lys som brytes av vanndråpene når de beveger seg.

 

Men hva så? Jeg ser stjernehimmelen. Jeg opplever den nå. Den prøver å få meg til å føle noe godt.

 

Stikkene var der inne fremdeles. Men de dominerte ikke som for noen dager siden.

Hodet har begynt å jobbe. Tenke gjennom muligheter. Hjernen min legger planer som den foreslår for meg. Som jeg må godta eller avslå.

 

Den startet aktiviteten med det samme. For det er slik jeg er. Når noe ikke er som det skal, starter denne jobben. Alltid alternativer – noen så håpløse at jeg kutter dem med det samme. Andre oppmuntrer jeg. Men jeg har ikke alltid kontroll.

 

Jeg hadde avvist tanken flere ganger – særlig de første dagene. Dette var noe annet enn kattungen.

 

Men på et tidspunkt snudde det. Og tankene, viljen og alt annet inne i meg begynte å jobbe sammen.

 

For det nyttet ikke å snakke med henne. Forklare henne alt. Det ville være begynnelsen på et mareritt.

 

Jeg stod fortsatt ved vannkanten og betraktet de blinkende stjernene. En sommerfugl lettet med ett fra bakken og styrte på sin vinglete måte i retning av en babyfuru. Den knallgule typen. Sitronsommerfugl? Jeg elsker dem når de kommer fram tidlig på våren. Det begynner å bli høst – snart har den livet bak seg. Og det er helt naturlig. Jeg fulgte den med øynene mens den etter diverse retningsendringer og banehøyder landet på den lille furua.  Den har ikke styring – det er helt tilfeldig hvor den havner.

 

Bedrag igjen. Den kommer akkurat dit den skal. Og vil. Hvis vilje er viktig for den? Men jeg nyter måten den bedrar meg på.

 

Det er detaljene hodet mitt planlegger nå. Utførelsen. Det er jobben når jeg har godtatt løsningen. Og jeg vet at resten av meg – alt jeg har inne i meg – støtter opp.

 

Det er nødvendig. Hvis jeg skal leve livet mitt videre. Og jeg har ikke noe annet liv.

 

Stikkene i brystet gjorde et nytt forsøk. Men jeg må kvele dem. Det er ikke tid for det nå. Det eneste som gjelder nå, er å gjennomføre – uten feil.

 

Jeg så utover vannet igjen. En liten sky hadde stoppet solstrålene i å nå krusningene. Stjernehimmelen var borte.

 

Jeg snudde meg og gikk raskt hjemover.

Kapittel 9

Nervøs i kafeteriaen

 

Celia satte seg innerst i et av hjørnene. Et bord med fire stoler, men hun hadde det enn så lenge for seg selv. Det var greit – hun var ikke den mest sosiale akkurat nå.  Hennes aller første dommerjobb var bare en snau halvtime unna. Kroppen var litt småvrang – den hadde vært det helt siden hun våknet i dag tidlig.

 

Jeg gledet meg da jeg la meg i går. Så hvor kommer sommerfuglene fra?

 

Hun måtte plutselig smile litt. Det går bra. De er bare ni år. De rekker meg til brystet. Og det er bare en kvart bane.

 

Men hvis jeg dømmer noe feil? Og en haug med foreldre som ser på ungene sine.

 

Hun kunne se hele kafeteriaen fra plassen sin. Mye bevegelse ut og inn. En liten kø ved kassa. Jenter og gutter i blå, gule, grønne og røde drakter eller treningsjakker. Mammaer, pappaer og trenere. Kafeteriaen var det naturlige samlingsstedet under cupen, selv om det var et ganske bra høstvær ute.

 

En voksen mann stod bak disken – serverte og tok imot betaling. Celia så mobilene. De bruker vipps alle sammen. Nja – der var det en med en hundrelapp. Han smiler til alle som handler. Hun merket at hun registrerte det. Hun ble sittende og se en stund på handlingen. Og måtte le litt for seg selv. Det er forskjell – han smiler absolutt mest til mammaene. Han sjarmerer dem. Kanskje blir det en vaffel ekstra.

 

Han heter Philip – noen hadde fortalt det. Han er også en av dem som er mye her. Er visst en slags sjef.

 

Laura kom inn døra sammen med damen som pleide å være mye i kafeteriaen – som Celia fortsatt ikke husket navnet på. Laura fikk øye på henne, vinket og ropte et kort hei. Midt i det som var en ganske intens prat med kantinedamen.

 

Hun virker nesten irritert. Det er noe hun vil si klart fra om. Celia kunne ikke skjelne det som ble sagt – det var mye støy i rommet og hun satt for langt unna.

 

Men hvorfor er hun her? Laura trener ingen av de små. Og har iallfall ingen unger selv. En lillesøster? Celia slo det fra seg. Det trengs ikke. Cupen er viktig for klubben. Alle som er noe eller vil være noe i klubben, er her.

 

-Celia, er det ikke?

 

Hun snudde seg brått og så opp på den litt eldre karen som hadde kommet bort til bordet. Hvordan vet han hva jeg heter?

 

-Ja… Et litt forsiktig småspørrende smil.

 

Han satte seg på en av de andre stolene uten å be om lov. -Du skal dømme?

 

Et nytt lite ja.

 

-Jeg har sett deg. En liten pause. -Du spiller på juniorlaget, ikke sant? Og jeg så du trente jentene. Ja, vil har jo hilst på hverandre.

 

Celia merket at hun så han inn i øynene. Det er ikke ofte jeg gjør det. Jeg er ikke flink til å søke øyekontakt. Men det er noe i den dype rolige stemmen hans som tvinger det fram.

 

Når jeg trenger noen til å roe meg ned. Til å ta bort nervene. Som nå. Da bør jeg snakke med Johnny. Jeg trenger bare å høre på han.

 

-Det er fantastisk at du er med både som trener og dommer. I tillegg til å spille. Han tok en liten pause. -Vi trenger folk som er med i klubben. Og særlig dere unge.

 

Han snudde på hodet og gjorde et nikk mot disken der kantinedamen nå hadde avløst Philip ved kassa. -Se på Emma. Hun var stor stjerne - med seire og pokaler. Turnmester. Kunne ha vært i større klubber enn vår.

 

Celia prøvde å plassere stedsnavnet han fulgte opp med, men klarte det ikke.

 

Jeg har sterkere sider enn geografi.

 

-Men det er her hun er med. Han gjengjeldte øyekontakten og smilte plutselig. -Du må unnskylde en gammel mann. En ny pause. -Første gang du dømmer?

 

Hvordan i all verden kan han vite det? Celia nikket. -Jeg gruer meg litt.

 

-Nei - det gjør du ikke, Celia. Det går kjempefint. Du har full kontroll.

 

Det var deilig å komme ut i frisk luft og sollys. Kampen hennes skulle gå på den kvarte banedelen som lå nærmest klubbhuset og kafeteriaen. Hun ble stående ved gjerdet og se på kampen som gikk nå. Disse jentene er også niåringer. En av juniorgutta dømte – Shakir, hun kjente han fra skolen. Hun fulgte han et minutt eller to. Dette er ikke vanskelig. Dette klarer jeg fint.

 

Nervene er borte, tenkte hun. Jeg gleder meg igjen. Hun tok mobilen fra jakkelommen og gjorde nedtellingen klar. Om ti minutter er det min tur.

Kapittel 10

En dame faller

 

- Ikke den veien!

 

Celia hørte stemmen bak seg og snudde seg et øyeblikk. Det var samme karen som hadde ropt ut for noen minutter siden. En overivrig pappa til en av jentene på det gule laget. Han stod ikke så langt fra den gule treneren. Samtidig som en av de blå jentene tok opp ballen for å ta innkastet, registrerte Celia at treneren gikk bort til pappaen, la hånden på skulderen hans og snakket til han.

 

Greit nok. Det kan godt være at han har rett, men han kunne umulig ha sett det så godt fra den andre siden av banen.

 

Peter hadde advart dem da han instruerte på dommerkurset. -Det er alltid noen mammaer eller pappaer – helst pappaer – som protesterer. Ikke bry dere om dem. Ikke snakk til dem. Og for all del – ikke la det påvirke dømmingen deres ute på banen.

 

-Så hender det også at trenerne sier noe de ikke skulle ha sagt. Bry dere ikke om det heller. Hvis det ikke blir for ille. Da kan dere gå bort og snakke med dem. Men det er sjelden nødvendig når dere dømmer de små.

 

Celia kikket på mobilen. Det hadde gått ti-elleve minutter. Kampen varte i tjuefem, og det skulle bare være en omgang.

 

Hun begynte å trives der ute. Dette går bra – jeg har kontroll. Et par ganger hadde hun sagt noen ord til en av spillerne, og hun sa konsekvent «corner» eller «innkast blått» istedenfor bare å blåse og peke.

 

Jentene hører på meg. De ser på meg også. Og de gjør akkurat som jeg sier.

 

Hun konsentrerte seg om å følge spillet slik hun trodde en dommer skulle gjøre. Samtidig merket hun at hun fulgte med på – og vurderte – hvordan jentene spilte. Hun var litt imponert.

 

De spiller bra. Særlig de blå. Mange pasninger, og faktisk noen fine tekniske greier innimellom. De er bare ni år.

 

For ti år siden hadde hun spilt her på cupen – like gammel. Med pappa på trenerplassen. Han ropte til henne av og til. Men ikke mer enn til de andre. Trodde hun iallfall.

 

Jeg vil at han skal være fornøyd med meg. Og de andre må synes jeg er bra. Hva slags pasning var nå det? – jeg må vinne tilbake ballen.

 

Jeg var ikke alltid glad. Innimellom likte jeg det ikke. Men jeg lengter tilbake. Jeg var trygg. Og ja – jeg tror de andre syntes jeg var god. I hvert fall god nok.

 

Celia merket brått det våte på kinnet. Hun ristet kraftig på hodet og så seg raskt rundt. Kutt ut! – jeg er her nå. Jeg er juniorjente. Og dommer.

 

Har jeg glemt å dømme noe mens tankene svirret? Nei – jeg tror ikke det. Ingen har reagert. Heller ikke den ivrige pappaen.

 

-Hei Celia! En stemme fra gjerdet mot kafeteriaen rev henne ut av konsentrasjonen hun prøvde å få tilbake. Hun klarte ikke la være å se i retning av stemmen. Hun kjente den igjen, selv om det var lenge siden hun hadde hørt den.

 

Mariams pappa smilte og vinket til henne. Han stod ikke mange meter unna, så hun svarte med et smil tilbake og et lite nikk. Så var hun tilbake i kampen – det var innkast på andre siden.

 

Da hun snudde seg igjen, var han gått. Jeg liker han. Jeg tror jeg alltid har gjort det. Hva gjør han her? Han og Linda – nei, det var en stund siden. Selvsagt – Mariam skal spille i dag hun også. Han er her for å se på henne. 

 

Mobilen igjen. Fem minutter nå. De gule var i angrep. De lå under med to mål og ønsket nok iallfall å få en scoring før det var over. Innlegg fra høyresiden, men ballen gikk i et blått bein og over dødlinja.

 

Et lite rop dro konsentrasjonen hennes bort igjen. Ikke at det var så høyt, og det var en god del støy på banen – og de andre banene – uansett. Men det hørtes ikke riktig ut. Og hun kjente denne stemmen også.

 

Celia stoppet helt og ble stående og se i retning kafeteriadøra.

 

En dame stod utenfor døra – det så ut som hun nettopp hadde kommet ut. Hun tok noen ustø skritt framover i retning gjerdet. Det småslitte runde bordet med sirkelbenken var noen meter unna – hun svingte brått og lot til å ta peiling på det. Et nytt lite rop – denne gangen var det ingen tvil om at noe var galt.

 

-Det er corner! Følg med da!

 

Var det pappaen igjen? Celia hørte det som om det var langt borte. Hun var ikke med i kampen lenger.

 

Utenfor gjerdet nådde ikke damen fram til benken og bordet. Celias fløyte ramlet ned på kunstgresset i det hun så Linda deise i bakken og bli liggende.