Kapittel 11
Iskrem og bankkort
Sonia hadde trukket seg sju-åtte meter tilbake og fulgte med de to ambulansefolkene som stod bøyd over Linda. Hun så pustemasken over ansiktet hennes – det heter kanskje ikke det? – og båren de hadde tatt ut av bilen. De forsøker livredning underveis, tenkte hun.
På noen cuper var ambulanse fast til stede under arrangementet. Det var ikke praksis i klubben. Men Sonia hadde kontaktinformasjon. Så det var hun som ringte. Og de var på banen i løpet av noen få minutter.
Hun var på vei fra utsalgsboden ute til kafeteriaen da det skjedde. Hun skjønte noe var galt allerede ved det første ropet. Kroppen rørte seg ikke da hun nådde fram, enda hun var den første borte hos Linda. Like etter kom Johnny løpende – det var han som hadde fått barn og foreldre unna. Men det var treneren fra det nærmeste blå laget som tok tak. Kunstig åndedrett og hender mot hjertet. Så Sonia reiste seg opp, gikk noen skritt tilbake og tok fram mobilen for å ringe.
-Mamma – kortet ditt! Telefonen glapp ut av hendene til Sonia i det hun bråsnudde i retning av stemmen. En jente i klubbtrøye var på vei ut kafeteriadøra – med iskrem i ene hånda og et bankkort i den andre.
Herregud, Mariam! Hvordan kunne jeg glemme det? Sonia reagerte lynraskt og småsprang mot elleveåringen. Men en mann kom henne i forkjøpet. Han kom løpende langs gjerdet fra banen bortenfor – Sonia registrerte at han stoppet opp et ørlite øyeblikk i det han passerte Linda – så fortsatte han rett mot Mariam. En av dommerjentene fulgte rett etter han – det var vel Celia, som Simon hadde snakket om?
-Mariam, mamma er blitt syk. Han la en hånd på hver av skuldrene hennes. -De hjelper henne nå – det går bra!
Sonia kjente han igjen. Jeg har ikke sett han her på en stund. Hun blir tatt vare på nå.
Så Sonia stoppet opp – og oppdaget først nå at hun ikke hadde mobilen i hendene. Hun fant den heldigvis raskt da hun snudde og gikk tilbake mot Linda og de som stod rundt henne. Hun plukket den opp og trakk seg noen meter unna. Og ringte kontaktnummeret.
Mariams pappa hadde tatt henne med helt bort nå. Sonia så at han holdt henne tett inntil seg. Iskremen lå igjen på bakken litt nærmere kafeteriaen. Ansiktet hennes var en blanding av forskrekkelse og gråt. Men Sonia kunne ikke høre henne.
Mindre enn ti minutter senere stod ambulansen rygget inn på baneområdet. Båren med Linda ble raskt satt inn i bilen. Sonia så at en av ambulansefolkene tok en telefon. Det tok litt tid. Så kom hun rett mot henne.
-Vi tar henne med oss.
En klar og myndig stemme. Folk gjør som hun sier. Selv om hun er ung. Ikke over tretti år.
-Vi har ringt politiet. De kommer straks.
-Er det … hvordan … Sonia fant ikke ordene.
-Ikke tegn til liv. Men vi gjør det vi kan.
Det gikk et lite sekund. Ambulansedamen så henne direkte i øynene. -Det ligner en akutt forgiftning. Men hold det for deg selv.
En ny liten pause.
-Du må sørge for at all aktiviteten her avsluttes. Og at ingen kommer seg bort til stedet der det skjedde.
Hun snudde seg og gikk.
Kapittel 12
Politidamen
Sjåføren slo på lyd i det ambulansen svingte ut på hovedveien. Sonia registrerte den karakteristiske lyden av sirener som fjerner seg. Hun skjønte med ett at hun også hørte det motsatte – sirenelyd som kommer nærmere. Politiet er på veg inn.
Sonia handlet raskt. En kort ordveksling med Johnny – så småløp hun ned klubbtrappa til plassen på nedsiden av klubbhuset der politibilen var i ferd med å stoppe. To stykker her også – en mann og en dame.
De er unge disse også. Sonia registrerte det, samtidig som det spraket i banehøyttaleren og hun hørte Johnnys klare stemme forklare at alle kamper må stoppes fordi det har hendt en ulykke på området. Roen i stemmen hans. Gudskjelov – vi trenger den roen nå.
-Sonia - jeg er sjefen for cupen, sa hun kort. -Og her kommer klubblederen. Hun svingte på hodet i retning Philip som var på veg mot politibilen. -Det skjedde på oversida av huset – ved inngangen til kafeteriaen.
Politimannen stoppet på toppen av klubbtrappa. Han stod et øyeblikk og betraktet banen med barna og de voksne – så vendte han seg mot plassen foran kafeteriaen.
-Steng kafeteriaen, sa han. -Og andre steder dere selger mat og drikke. Han så i retning av utsalgsboden som var satt opp noen meter til venstre for trappa.
Denne stemmen er ikke så rolig. Og ikke så myndig. Jeg gjør som han sier, man bare fordi han er politi.
Hvorfor tenker jeg slik?
-Og ikke rydd bort noe mat eller drikke. Det var åpenbart at de hadde fått forklaringer og synspunkter fra ambulansepersonalet.
Sonia nølte ikke – hun satte kurs mot kafeteriadøra. På veg inn kolliderte hun nesten.
-Emma – avslutt alt salget. Jeg skal få folk ut. Vi stenger kafeteriaen. Og boden.
Hun ventet ikke på noen reaksjon, men fortsatte rett inn. Hun visste hun kunne være myndig når hun måtte, og etter bare noen få minutter var hun utenfor igjen.
De samler seg her ved gjerdet – like ved der det skjedde. Mine folk også. Men de skal ikke være her.
– Simon! Hun grep han i armen i det hun gikk forbi. – Bli med meg – og … finn Samir! Hun måtte ha noen til å være vakt i utsalgsboden. Noen hun kunne stole på. Simon og Samir skjønner. Og de gjør som de blir bedt om.
En kort halvtime senere hadde hun – sammen med Philip – klart å samle trenere og lagledere i et hjørne av området – rett under en liten bergknaus på utsiden av selve kunstgressbanen.
Heldigvis trenger vi ikke ta oss av alle barna. De er så små at de har foreldre her. Men flere av trenerne har en småjente eller smågutt med seg bort hit – ja, de fleste av trenerne for lagene her er foreldretrenere. Det må bli som det er, selv om budskapet ikke er hyggelig.
-Vi har som dere forstår hatt en ulykke her, begynte Philip. Han hadde litt problemer med å få stemmen til å bære tilstrekkelig – det var fortsatt støy på banen bortenfor. -Jeg kan ikke gi dere noen detaljer, men det så alvorlig ut. Sonia?
De stod i en liten halvsirkel rundt Sonia og Philip – det var ingen spørsmål – de vendte seg mot henne.
-Jeg er cupsjefen her, sa hun. -Og dessverre må vi avslutte. Det blir ikke noe mer i dag. Og jeg tror ikke i morgen heller.
Hun skulle til å si at «som dere ser er politiet her», men la merke til at en av de uniformerte var på veg mot dem – bak de litt småalvorlige ansiktene. Politidamen denne gangen.
-Jeg forstår det slik at dere er ledere for de forskjellige fotballagene som er her.
Små og store ansikter vendte seg mot henne. -Vi sperrer av hele området, så jeg må be dere pakke sammen og dra så ryddig og raskt som mulig. Men før dere drar, må jeg ha navn og telefonnummer til hver av dere.
Hun tok en pause og betraktet den lille forsamlingen. -Vi har fått melding om … Hun stoppet.
Det er for mange barn her. Hun nikket mot Sonia og Philip, vinket dem til seg og trakk dem litt unna de andre.
-Vi fikk nettopp definitiv melding om at kvinnen er død. Vi betrakter det som det vi kaller et mistenkelig dødsfall.
-Forgiftning? Philip så forundret på Sonia i det hun litt forsiktig hadde stilt spørsmålet.
-Vi trenger en hovedkontakt her. Jeg antar at det blir en av dere?
Philip nikket i retning Sonia. -Jeg stiller opp, men det er best at du tar den rollen.
Et snaut halvminutt etter hadde politidamen fått mobilnummeret og begynt å gå i retning klubbhuset. Men Sonia la merke til at hun nølte litt – som om hun ombestemte seg. Hun stoppet opp og så seg tilbake – rett på Sonia. Hun var fortsatt ikke mer enn noen meter fra dem.
-Det ser slik ut. Jeg hører av meg.
Philip gikk tilbake til trenerne. Han forsøkte å finne noen riktige ord som avslutning. Men flere var allerede på vei bort. Det var ikke mer å si. Politiet hadde satt dagorden.
Sonia ble stående uten å røre seg – øynene fulgte politidamen til hun var framme ved kafeteriaen. Hun kjente noe – i brystet? – i hodet? Det er noe som gnager der inne. Det har holdt på siden jeg så henne falle. Det er noe jeg vet. Noe jeg har sett.
Nei – hun ristet på hodet. Det er ikke noe. Det kan ikke være noe.
Kapittel 13
På storsteinen
Celia satte seg på storsteinen. Hun skottet opp langs bakken hun var kommet ned fra tjernet. Det var helt stille – ingen å se. Kirkeklokkene hadde fulgt henne på stien nedover – helt fra hun startet å runde tjernet. Men også de var blitt stille nå.
Det var plutselig blitt kaldere, så mamma hadde funnet fram høstjakken fra i fjor. -Jeg vet du vil kjøpe en ny, men ta på denne nå. Hun bryr seg om meg. Celia måtte smile litt. Jeg er atten år. Jeg er voksen. Eller - kanskje ikke.
Hvorfor gikk jeg hit? Det er ingen ting å gjøre for meg her. Hun dro fram mobilen fra jakkelommen. Litt over elleve. Det stemte med kirkeklokkene.
Jeg skulle ha dømt om en liten halvtime. Banen skulle vært full av unger og trenere og foreldre. Det skulle vært skriking og heiing og fløytelyder. Men det er helt stille.
Nei – kanskje ikke helt. Hun så ned på klubbhuset, på kafeteriaen og på banen. Hun så sperringene som var satt opp. Hun kunne skimte fronten av en politibil på nedsiden av huset.
Så de er her. Hun kunne ikke se noen. De er i kafeteriaen. Eller på kontoret. Er det ikke slik at de oppretter et senter? Det gjør de iallfall på tv.
Hun hadde sovnet først langt ut på natta, og likevel var hun tidlig våken i dag. Bildene fra i går var som repriser – gjentatt og gjentatt inne i hodet. I hele kroppen. Så hun visste da hun stod opp at hun måtte gå hit.
Selv om det ikke er noe for meg her nå.
Hun skulle til å sette fløyta i munnen og blåse for corner da hun hørte det første ropet. Hun kunne fortsatt høre det inne i seg. Det var noe med det – hun hadde aldri hørt noen rope slik før.
Jeg tror hun visste da at hun skulle … Celia ristet tanken fra seg. Hun orket ikke tenke ordet. Selv om det slett ikke hadde vært et ukjent ord for henne det siste året.
Men jeg visste med det samme at noe var forferdelig galt. Hvorfor tenkte jeg på Mariam? Med en gang? Jeg tror det var fordi pappaen gikk forbi. Han stoppet og sa hei til meg. Smilte til meg. Jeg visste at Mariam var i nærheten.
Hun plukket ikke opp fløyta som hadde falt ned på gresset. Det var en port i gjerdet mellom kafeteriaen og sjuerbanen hun dømte på. Hun husket ikke at hun åpnet den – men hun var utenfor og løp videre langs gjerdet. I den retningen pappaen hadde gått. Hun måtte få tak i han.
Han stod foran den lille ekstratribunen øverst ved banen. Han holdt i det lille banekartet for cupen. Kanskje sjekket han opp hvor Mariam skulle spille.
-Linda, begynte hun. -Det er noe som er galt. Mariam ….
Jeg tror jeg dro han i armen.
Han så henne et øyeblikk rett i øynene, så reagerte han og startet å løpe mot kafeteriaen. Hun løp etter, men klarte nesten ikke å holde følget.
Bildet av Mariam på vei ut kafeteriadøra – Mariam med iskrem i hånda – Mariam som ropte på mamma. Hun hadde stoppet da hun så at han klarte å møte henne før hun oppdaget det som var skjedd med moren. Hun så hendene hans på skuldrene hennes. Hun så han snakke til henne – og litt etter at han langsomt tok henne med i retning av Linda. Men ikke helt bort.
Jeg tror jeg snudde og gikk da. Det er ikke alt jeg orker ennå. Selv om det er gått et år siden den ettermiddagen med pappa.
En dame var kommet ut fra klubbhuset og var på vei oppover stien mot storsteinen. Enda en av klubbmenneskene som hun visste hvem var, men som hun ikke kunne navnet på. Hun har også en liten jente – er det ikke Sara?
Klubbdamen stoppen noen meter nedenfor henne og så opp. -Celia, er det ikke?
Alle vet visst hvem jeg er. Hun nikket. Det ble stille et øyeblikk. -Du er mammaen til Sara, ikke sant?
Damen smilte forsiktig. -Ja. Kan jeg sette meg litt?
Celia gjorde plass på steinen, selv om det egentlig ikke var nødvendig. Den var stor nok til flere sitteplasser.
-Du vet kanskje at jeg er … Hun nølte … var … det de kaller cupsjef. Jeg heter Sonia forresten.
Hun hadde satt seg og ble sittende en stund og se rett framfor seg. Så snudde hun seg mot Celia.
-Det var du som hentet han?
Celia skjønte straks hva hun mente. Også denne gangen nikket hun bare.
-Det var fint gjort. Sonia var stille noen sekunder. -Hva fikk deg til det? Kjenner du dem godt?
Hva skal jeg svare på det? Jeg vet det jo ikke selv.
Hun hadde ingen tanker om å fortelle det. Men det var for sent. -Pappa døde for et år siden. Det var jeg som fant han.
Hun så ikke opp, men merket at Sonia klemte høyrearmen hennes. -Jeg visste ikke det, sa hun stille. Jeg er fryktelig lei meg.
De ble sittende en stund – uten å si noe. Så reiste Sonia seg.
-Jeg må videre. Hun begynte å gå langsomt opp bakken.
-Du … Sonia.
Det var noe i Celias stemme som fikk Sonia til å snu seg og ta noen skritt tilbake. -Vi fikk høre at hun … var død. Vet de hva det var?
Sonia skjønte alt hva Celia la i det korte spørsmålet. Hun nølte et øyeblikk – så tok hun en beslutning.
-Jeg skal egentlig ikke si noe. Og jeg vet ikke sikkert. Heller ikke politiet – de skal visstnok få svar på noen prøver i morgen.
En ny liten pause.
-Jeg stoler på deg, Celia. Og jeg ser at du trenger å vite. De er ganske sikre på at Linda ble forgiftet. Og at det ikke skjedde – hva skal jeg si – naturlig.
Celia ble sittende og se etter henne. Hun snudde seg ikke flere ganger.
Kapittel 14
Sonia ringer Christine
Beskjeden kom tidlig mandag formiddag. Sonia var hjemme da de ringte henne – det var samme politidamen hun snakket med på cupen. Politidamen var rett på sak, tydelig og veldig klar – igjen kunne ikke Sonia la være å la seg imponere. -Det kommer en pressemelding om en liten stund, avsluttet hun med.
-Takk for at du ringte meg først – jeg setter pris på det.
Sonia betraktet mobilen sin noen øyeblikk. Så tok hun en beslutning og slo et nummer hun hadde lagret.
-Christine? Hei, det er Sonia. Jeg ville ringe deg – vi har hatt kontakt noen ganger. Og jeg skjønner at dette blir en stor sak i avisa i morgen.
Hun gjenfortalte kort det hun hadde fått vite. Det var stille i andre enden helt til hun tok en pause. – Hvis du - eller en hos dere – ringer dem, be om å få snakke med henne. Hun er ordentlig.
-Det er jeg som kommer til å skrive. Christine hadde fått oppdraget dagen før, og hun snakket med politiet på ettermiddagen. Men det var ikke denne politidamen. Og det var ikke all verden å få ut av dem.
-Sonia – jeg vet at du var der – at du var cupsjef. Kan jeg be deg fortelle meg hvordan du selv opplevde det? – hva du så? – hva du …? Christine nølte litt. -Jeg skal være veldig forsiktig med hvordan jeg skriver dette, men det kan hjelpe meg å danne et bilde.
Jeg stoler på Christine. Hun skriver ikke ting som kan ødelegge for folk.
Så Sonia fortalte rolig hvordan hun opplevde de spesielle minuttene lørdag formiddag.
Hun hadde sagt mindre til de større avisene som ringte i går. Henvist dem til politiet. Og TV-stasjonene snakket heldigvis bare med dem.
-Det er en jente du gjerne kunne snakke med, sa hun da hun var ferdig med lørdag formiddag. -Hun heter Celia.
Hun angret med det samme. Nå skaper jeg problemer. Men det var allerede sagt. -Hun dømte en kamp like ved – jeg tror hun fikk med seg mer enn de fleste.
-Jeg har tenkt å snakke med Celia. Sonia kunne merke smilet i de neste ordene. -Jeg kjenner henne – hun er søstera til eksen.
Kapittel 15
Plantegift
En times tid senere satt Christine og stirret på laptopen sin på kjøkkenet i den lille leiligheten. Egentlig bare en liten kjøkkenkrok. Og soverommet var også bare en liten forlengelse av stua – eller oppholdsrommet. En knøttliten leilighet.
Men jeg fungerer her – det er det viktigste. Selv om dette blir både kjøkkenbord og arbeidsbord.
Hun så på de to skjermbildene foran seg. Pressemeldingen fra politiet – som kom for noen minutter siden. Hun hadde allerede lest den flere ganger. Og Google-siden om planten. Og giften. Den vokste på mange steder i landet – også rundt byen. Men den hadde en smak. Og du måtte gjøre en del med planten for å få det til. Christine merket at hun stusset litt.
Hun scrollet opp og leste gjennom hele wikipediaen på nytt. Det var tre bilder også. Pene blomster.
Hun skjønte godt at politiet ikke så på det som et uhell.
Christine tappet lett på mobilen ved siden av PCen og tok fram kontaktsøket. Ex Sister. Hun måtte smile. Jeg husker jeg endret det. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Det var ikke hennes feil.
Og i går ringte han. Spurte om hun ville ta en matbit med han. Det var riktignok ikke et veldig fancy sted han hadde foreslått. Men likevel.
Jeg er tullete som svarte ja. Det var jo jeg som gjorde det slutt. Eller ikke? Et lite ekstra pust mens tankene gikk i kryss. Hvorfor er det så håpløst å vite med gutter? Jeg er ikke engang sikker på hva som skjedde. Hvem som gjorde det.
Hun var blitt gode venner med Celia. Pratet mye sammen.
Jeg glemmer aldri dagene etter det med faren. Jeg håper jeg hjalp henne. Jeg savner henne nesten like mye som Kelvin.
Jeg prøver å ringe nå. Kvart over elleve – det er storefri – hun kan ta telefonen hvis hun vil. Det var ikke mange år siden Christine hadde gått på samme skolen – hun visste alt om dagen der – alle plasser, alle klokkeslett, hva som var mulig og ikke mulig.
-Hei, Christine. Det var tydelig at Celia fortsatt hadde kontaktnavnet hennes på mobilen.
-Hei! Det er en stund siden nå – det er litt synd, la hun til. Hun nølte et par sekunder.
-Jeg skriver om det som skjedde på cupen. Jeg skjønte at du var der da det skjedde. Og ville gjerne prate med deg om det. Jeg har snakket med politiet.
-Hva sier de? Det kom litt fortere enn Celia ønsket.
-Det var ikke et uhell. En gift du utvinner av en plante. Du kan lese selv.
Celia hadde kanskje hørt navnet Christine leste opp før, men assosiasjonen var vag.
Jeg er ingen ekspert på planteliv.
-Spist – drukket?
-Jeg tror ikke de vet. Men slik jeg forstod, kan det ta litt tid før det virker. Så da kan hun ha fått det i seg flere steder. Kom hun ut fra kafeteriaen?
-De går rundt med pappkoppen med kaffe i hånda hele tiden. Setter den fra seg – tar den opp igjen. Det var ikke svar på Christines spørsmål – det var bare en tanke som kom.
-Jeg dømte like ved, fortsatte Celia. -Jeg tror ikke jeg la merke til henne før jeg hørte skriket – det var … annerledes.
Jeg så henne egentlig ikke komme ut døra, tenkte hun plutselig. Og hvorfor var Mariam så langt bak henne?
-Jeg så Mariam komme ut en liten stund etter. Med iskrem. Så jeg antar at de var i kafeteriaen sammen.
Celia fortalte hvorfor hun visste at pappaen var der og hvordan hun hadde løpt for å finne han.
-Han klarte å nå henne før hun fant moren. Jeg er glad for det. Noen hadde allerede begynt å prøve å få liv i henne da.
-Celia, kom det intenst fra Christine. -Ikke tenk på det. Du trenger ikke se det for deg.
Tiden på telefonen viste at storefri gikk mot slutten. Christine skiftet plutselig emne – impulsivt, men kanskje planlagt uten at hun var klar over det.
-Kelvin og jeg skal ut og spise i kveld.
-Du tuller? Siden de var på vanlig telefonlinje, kunne ikke Christine se henne, men de to ordene skapte et klart bilde av overraskelsen i ansiktet til Celia.
Christine hørte at hun lo forsiktig og håpet at Celia ville synes den lille latteren gjorde godt.
-Du skjønner - ekser går vanligvis ut på mandager.
-Men nå må du inn i klassen igjen – vi ses!
Celia ble stående i skolegården og se lenge på mobilen etter at Christine hadde lagt på.
