Celia

Kapittel 16

Restemat

 

Klokka nærmet seg tre da Celia var på vei ut fra skolegården med sekken på ryggen. Hun hørte noen løpeskritt bak seg og kjente dem igjen uten å snu på hodet. Beatrice ville ha følge.

 

Hun vil skravle. Greit nok. Jeg trenger det kanskje nå. Og hun prater så mye at jeg ikke behøver si så mye selv.

 

Celia merket smilet sitt og var den første som sa «hei» i det skolekompisen nådde henne igjen.

 

Det hadde vært en litt spesiell skoledag. Den korte samtalen med Christine surret i hodet hennes. Hun hadde ikke slått opp giften ennå. Jeg gjør det hjemme. Der kan jeg lese i fred.

 

Etter storefri – etter at pressemeldingen fra politiet var lest på alle mobiler – hadde rektor banket på i alle klasser og snakket med klassen fem-ti minutter. Hun valgte å gjøre det slik istedenfor å samle hele skolen i auditoriet. Det ble bedre kontakt da – og lettere for elevene å komme med spørsmål eller si det de ville. Hun var åpen for alt – men kuttet raskt et par forsøk på spekulasjoner. Det var ikke tid og sted for det. Hun understreket at politiet jobbet aktivt for å finne ut av det som hadde skjedd.

 

Den videregående skolen lå ikke så langt fra banen, og mange av elevene spilte fotball i klubben. Så mange var berørt. Banen var inntil videre stengt – rektor kunne ikke si hvor lenge, men hun regnet iallfall med noen dager.

 

-Tror du det var mannen hennes? Hun kastet han jo ut i vår. Han var dritforbanna. Beatrice senket stemmen i den siste setningen – som for å understreke.

 

-Hvordan vet du det? Kanskje det var han som bestemte seg for å flytte ut?

 

Celia hadde ikke tenkt å kommentere. Men hun kjente et lite stikk inne i seg – en følelse hun ikke ville ha der.

 

Det kommer til å bli masse prat og spekulasjoner.  Flere vil tenke som Beatrice, selv om ikke alle vil si det.

 

-Alle vet det.

 

-Eller kanskje en annen i nabolaget. Hun hadde kranglet med flere. Hun var sånn.

 

Hun tok en liten pause. -Det er nifst å tenke på.

 

Celia skottet så vidt bort på henne. Det så ikke ut som Beatrice mistrivdes noe særlig med tanken.

 

-Hun var lagleder for laget til Mariam, var hun ikke? Hun kan ha gjort en av pappaene forbanna – gjort noe med en av jentene – noe urettferdig.

 

Celia var på vippen til å si at det skulle noe til å planlegge å ta livet av Linda på grunn av en konflikt i laget, men denne gangen klarte hun å la være.

 

-Hvis det er noen i klubben, må de kanskje legge ned hele greia – da må vi finne et annet sted å spille fotball?

 

De var ved inngangen til rekkehusgata – her svingte en vei av mot venstre opp til bakketoppen. Beatrice småløp over gata, snudde seg, vinket og ropte «ha det» før hun la i vei oppover, der hun snart ble borte bak noen tette busker.

 

Celia begynte å gå innover langs rekkehusene – saktere nå. Merkelige ideer kom og gikk i hodet hennes – og skapte ulike følelser i kroppen. Beatrice eller ikke Beatrice – hun satte iallfall fart på tankene.

 

Det er greit. Beatrice er ok. Kanskje det er bra at noen setter ord på det.

 

Tankene hadde fått blikket hennes til å fokusere ned i bakken, så hun la ikke merke til gutten som kom mot henne før han var tett innpå. Hun skvatt til da hun hørte stemmen.

 

-Hei! Du trener sammen med Peter, gjør du ikke?

 

Han møtte øynene hennes da hun så opp.

 

Han er ikke sjenert. Vi har gått forbi hverandre noen ganger. Kanskje sagt hei. Men jeg er ikke engang sikker på hva han heter.

 

-Pappa er oppe i huset. Holder på med noen papirer, men jeg vet ikke hva. Men Mariam er hos pappaen sin.

 

Hvorfor forteller han meg dette? Er det noe med meg?

 

-Jeg fikk fri i dag. Politiet har vært hos oss. Men de pratet ikke med meg. De har dratt nå.

 

-Jeg vet ikke om vi blir her, fortsatte han etter et par sekunder. -Jeg er hos mamma annenhver uke uansett.

 

-Du spiller på 16-årslaget til Peter? Hun måtte liksom si noe.

 

-Ja. Han begynte med oss etter sommeren. Var med på cupen vi var på – da vi overnattet. Det var langt å kjøre dit.

Celia klarte ikke helt å plassere stedet. 

 

-Men vi slo dem i bronsefinalen. Ansiktet lyste opp i et smil. -Peter er ok, la han til.

 

Han er bare barnet. Men han har sjarm. Femtenåringene titter nok etter han.

 

-Ha det – skal ned på sletta-banen og trene med en kompis. Celia fulgte han noen sekunder med blikket i det han forsvant bortover – treningsklær og en liten ryggsekk, akkurat stor nok til å romme et par fotballsko og en ball.

 

Kelvin satt med ryggen til døra på rommet sitt foran PCen da Celia stakk hodet inn. Det lignet mer på et dataspill enn en web-forelesning.

 

-Du studerer?

 

Han snudde seg og smilte bredt. – Det kler deg ikke å være spydig! Jeg må gjøre noe for å skjerpe tankene.

 

-Skal du virkelig ut med Christine i kveld? Hun merket at stemmen hennes ble litt krassere enn hun hadde ment.

 

-Ah – så det er ute i sladrespaltene allerede. Han smilte enda bredere.

 

-Hun ringte meg. Ville prate om … cupen. Hun skriver om det til avisa i morgen … Hvorfor? Det var jo du som gjorde det slutt.

 

-Tja – ikke helt sikker på det. Men hvorfor ikke? Du spiser jo også av og til mat fra i går.

 

-Hva sa du?! Denne gangen var det både spørsmålstegn og utropstegn.

 

-Gå ut med eksen er som å spise restemat. Det kan være nydelig det – spesielt hvis maten var kjempe dagen før.

 

Celia ristet på hodet og gikk over gangen inn på rommet sitt. -Hils maten da! sa hun høyt i det hun lukket døra.

 

Kelvin er den beste broren noen kan ha. Jeg trenger han. Men han tar ting så lite høytidelig. Eller er det bare jeg som er for seriøs?

 

Han trenger meg også. Jeg må passe på han.

Kapittel 17

Hastemøte i hovedstyret

 

-Jeg kontaktet fotballkretsen etter pressemeldingen i formiddag og tok meg den friheten å be dem utsatte alle seriekampene våre i en uke framover. Jeg synes det er mest … Han tygde litt på rett ord. -… anstendig. Jeg håper dere er enige og at vi kan la det være en formell beslutning her.

 

Philip hadde hasteinnkalt hovedstyret til møte mandag ettermiddag. 

 

-Jeg tror alle støtter det. Det var Johnny som svarte. -Banen er uansett stengt inntil videre - som dere vet har de også sperret av kafeteriaen og garderobene. Damen fra politiet – hun som ser ut til å holde i dette her – antydet noen dager. De frigir området straks de er ferdige med det de skal undersøke.

 

-Så flytter vi treningene så lenge ned på sletta-banen – det løser vi greit, fortsatte han.

 

-Tror de at hun fikk det i seg fra kafeteriaen? Emma visste at det ikke var et styrespørsmål. Men hun måtte ut med det – sette ord på det de tenkte.

 

-De gikk ut fra det i går formiddag. Det var Sonia som svarte. Hun satt egentlig ikke i styret, men Philip tok henne med i dette møtet – hun hadde vært helt sentral i det som skjedde under cupen.

 

-Jeg er ganske sikker på at hun ikke var i kafeteriaen mens jeg stod bak disken. Men jeg gikk da en av dugnadsforeldrene kom og startet vakten sin – det var vel omtrent et kvarter før … det skjedde. Philip så plutselig rett på Emma. -Jeg vet du tar ansvar for kafeteriaen, Emma – kanskje mer enn noen kan forvente. Men du må for guds skyld ikke begynne å klandre deg selv på noen som helst måte. Og foreløpig vet vi heller ingen ting.

 

-Jeg gjør ikke det, kom det fort fra Emma. -Jeg kom inn like før du gikk, Philip. Hadde følge med Laura. Men jeg tok først en rydderunde, så var jeg en stund inne på lageret for å telle opp og fylle på. Så jeg la heller ikke merke til Linda.

 

Johnny merket han hadde et lite smil inne i munnen, men han var nøye med at det ikke skulle komme fram. Det Emma kalte lageret, var strengt tatt bare et lite kott bortenfor skranken – med et lite bord og noen hyller. Og en liten trang – nesten ikke synlig – dør til en steintrapp som fungerte som en snarvei ned til hjemmelagets damegarderobe.

 

Dette er hennes greie. Hennes domene. Hun er fantastisk.

 

-Tilbake til møtet vårt. Skulle vi som klubb komme med en uttalelse?

 

Det ble stille noen sekunder – ingen av dem hadde vært i en slik situasjon før.

 

-Er det egentlig en klubbsak? Blander vi oss ikke inn i det politiet driver med?

 

En lettelse å høre den rolige stemmen hans, tenkte Sonia. Og Johnny har rett.  -Jeg er også usikker, sa hun høyt. -Jeg snakket med Christine i lokalavisa i formiddag. Hun skriver om saken til avisa i morgen. Og jeg er helt sikker på at hun kommer til å vinkle det fornuftig.

 

-Da lar vi det ligge inntil videre. Philip lot blikket gli forbi hver av dem – det var ingen antydning til hoderisting. -Kanskje senere.

 

-Jeg tenkte på pengene.

 

Alle i rommet snudde hodet i retning av den spede stemmen fra den innerste kontorkroken. Hovedkassereren i klubben var en litt forsagt og bortgjemt halvpensjonist – en kar som ingen visste var til stede før de hørte stemmen hans. Men han hadde stålkontroll på pengene. Johnny pleide å si at han kunne ramse opp fra hukommelsen alle klubbens resultattall iallfall de siste tjue årene. -De fikk jo ikke spilt så mye. Vi bør vel betale tilbake … iallfall en del av påmeldingen?

 

-Du må betale tilbake alt. Det kom kontant fra Emma. -Alt annet vil være uryddig.

 

Det var ingen innsigelser mot dette heller.

 

-Til slutt – det blir selvsagt en begravelse – selv om det sikkert tar litt lenger tid slik situasjonen er. Denne gangen så Philip rett på Sonia. Hun møtte blikket hans.

 

Han er mer shaky enn han gir uttrykk for. Ikke så rart – dette er forferdelig for klubben. Men han leter også etter svar. Etter hjelp. Hos meg? --- han gjorde det på cupdagen også.

 

-Noe av det samme her. Sonia så han satte pris på at hun svarte. -En krans eller fin blomst – jeg tror det blir det rette. Ikke noe mer.

 

Emma tok det som en beslutning. -Jeg kjenner hun som driver hagelandet her nede. Jeg ordner det.

 

-Takk for at dere kom. Jeg holder dere oppdatert. Philip reiste seg og gikk mot utgangsdøra.

Kapittel 18

Overnattingscupen

 

-Jeg skal lede hovedøvelsen med dere i dag. Celia så utover spillergruppa – jentene satt i en stor halvsirkel foran henne. Peter hadde lært henne å sørge for å få øyekontakt med hver enkelt av dem når de samlet seg ved starten av treningen. -Da føler de at de blir lagt merke til. Og at du følger med på det de gjør.

 

Nå hadde han trukket seg litt til side og stod noen meter bak Celia.

 

Ser de på meg eller ser de på han? – når jeg ikke har øyekontakt?

 

Han gir meg stadig mer ansvar. Jeg må ikke skuffe han. Han må se at de hører etter når jeg prater. At de skjønner det jeg sier. At jeg kan lede dem.

 

-Vi skal jobbe med overtallsspill. Jeg ser dere er femten her i dag – det passer perfekt, da jobber vi i grupper på fem med tre-mot-to-situasjoner. Det er en øvelse der dere blir utfordret til å være kreative – dere må være kreative – men dere må også følge noen faste regler.

 

-Skal du si noe om …. situasjonen, Peter?

 

-Gjør det du.

 

-Det blir ingen kamp denne uka. Og vi blir her på sletta-banen og trener. Jeg håper vi er tilbake på banen vår neste uke. Men vi vet ikke helt.

 

Sletta-banen lå en snau kilometer nedenfor klubbanlegget – midt mellom en ganske trafikkert gate og noen halvhøye blokkhus. Celia visste ikke om det var klubben som eide den, men hun hadde alltid oppfattet den som en slags reservebane eller tilleggsbane som klubben brukte. Det var ingen garderober her og heller ikke toaletter, så det ble av og til noen turer over på bensinstasjonen litt lenger ned i gata.

 

Det startet å småregne i det de avsluttet treningen halvannen time senere. Celia hadde en godfølelse i seg som hun ikke hadde kjent på en stund.

 

Det gikk bra i dag. De likte øvelsen. De hørte på meg.

 

Peter tok oppsummeringen, og regnværet gjorde at det ikke ble mye skravling. Da den siste av jentene var av gårde, kom han helt bort til henne – hun hadde selv sekken på ryggen og var klar til å dra.

 

-Jeg har ny trening her med gutta om noen minutter – ja, det vet du kanskje. Men jeg vil spørre deg om en ting.

 

Celia sa ikke noe, men hun så opp på han – han er da ikke så mye høyere enn meg? – og ventet på at han skulle fortsette.

 

-Du tok det første trenerkurset ditt i fjor høst. Men det var egentlig mest om barnefotball. Vi skal ha det neste kurset nå i november. To ganske intensive helger. Mye om ungdomsfotball. Jeg vil ha deg med.

 

Hvorfor spør han om dette akkurat nå? Midt i regnværet?

 

-Jeg er med som veileder. Men det er en proff veileder utenfra også – jeg er ikke helt ferdig godkjent ennå.

 

Peter smilte, og Celia så at han forsøkte å få øyekontakt.

 

Han er flink til det.

 

-Du har veldig god kontakt med spillerne dine, Celia. Du gjør det storveis.

 

Jeg rødmer ikke. Det er bare noe jeg innbiller meg. Dessuten kan man ikke se at noen rødmer i regnvær.

 

-Grusomt med Linda.

 

Endringen i tema og stemme gjorde at det nå var Celia som stirret rett på ansiktet til Peter. Og la merke til at han så litt bort.

 

-Det hender at du vet om ting du ikke … var ment å vite.

 

Sjarmen og den vanlige intensiteten i stemmen hans var borte. Snakker han til meg?

 

-Hva mener du? Det kom litt forsiktig fra Celia.

 

Peter ristet brått kraftig på hodet og så på henne igjen.

 

-Unnskyld meg. Jeg fantaserer. Jeg kan ikke skjønne at noen ville henne til livs. Det må dreie seg om et uhell - noe som har gått fryktelig galt.

 

Celia var stille. Regnet hadde tiltatt, og hun kjente det begynte å dryppe fra hestehalen ned i nakken. Men han var ikke ferdig.

 

-Jeg kjente henne ikke veldig godt. Men jeg snakket en del med henne på overnattingscupen vår. Tidligere i høst. Det virket som hun var en som … brydde seg. Som du kunne prate med om ting.

 

-Jeg håper han ikke blir borte fra laget. Stesønnen, mener jeg, fortsatte han da han så at Celia rynket pannen litt.

 

-Han var vel ikke det helt ennå?

 

Det var ikke nødvendig å si det – jeg vet hva han mener.

 

-Tja, vel – uansett, han er en strålende spiller. Tempo i fintene sine som kan måle seg med en proff. Men de blir kanskje boende her?

 

Smilet hans dukket plutselig opp. -Herlig trening, Celia. Og husk kurset! See you.

 

Hun ble stående og se etter han da han snudde seg og begynte å gå mot den andre banehalvdelen, der sekstenårsgutta var i ferd med å samles.

 

Det er ikke sant, Tanya. Det er ingen ting med dere … mellom dere. Du vet det jo ikke engang selv. Og du ville ha visst. Han er ikke slik. 

Kapittel 19

Spanskprøve

 

Celia tittet opp på den runde klokka som hang på veggen rett over døra. Fem på tre. Da hadde hun brukt nesten all tiden de hadde fått til prøven. Men hun var ferdig nå. Hun var ikke sikker på absolutt alt, men hun kom ikke lenger. Tre ganger hadde hun lest gjennom.

 

Jeg ønsker å gjøre det bra i spansk. Det er et av favorittfagene. Jeg skal være god på det.

 

Det var etter storefri at spansklæreren kom inn i klassen og fortalte at det ble prøve resten av dagen. I de to spansktimene som normalt fulgte på onsdager – pluss at norsk i siste timen ble droppet. De skulle bytte den tilbake senere.

 

-Prøven dere får i dag nærmer seg nivået dere får på eksamen, selv om det er en stund dit. Den er tøff, så ikke fortvil om dere står fast her og der. Gjør så godt dere kan.

 

Celia så noen småfortvilte øyne da hun kikket rundt i klasserommet. Og hun var ikke begeistret selv heller.

 

Uforberedt prøve. Jeg liker å være forberedt. Og det har vært så mye. Jeg klarer ikke å samle tankene ordentlig – nå. Og vise hva jeg kan.

 

Hvorfor måtte hun komme med denne prøven nå i dag? – slik ting er?

 

Men det er slik livet mitt er. Og sikkert andres også? Jeg er aldri forberedt – som jeg vil. Ting detter ned, så plukker jeg dem opp og gjør noe med dem – hvis jeg klarer.

 

Oi – er jeg blitt filosof også nå? Spansk. Tja – hvorfor ikke? Jeg leier en høy stolpe på livstid i Spania og bor der som eremitt resten av livet. Jeg får landsbyfolket til å heise opp litt frukt og eplejuice et par ganger om dagen – så gir jeg dem noen visdomsord tilbake hver kveld ved solnedgang.

 

Det blir for kaldt om vinteren. Brasil da? – De snakker ikke spansk i Brasil! Geografikunnskapene mine. Ok – da blir det Argentina.

 

Her kommer prøven. Jeg klarer å samle tankene. Jeg kan konsentrere meg hvis jeg virkelig vil.

 

Da Celia gikk nedover korridoren fra klasserommet til døra ut til skolegården, var det likevel med en litt god følelse. Det gikk ikke så galt tross alt. Det meste ble riktig. Og ganske ok skrevet.

 

Beatrice hadde gått allerede en halv time tidligere – ganske misfornøyd så det ut. Tanya fulgte henne – hun virket litt mer uberørt.

 

Men jeg bryr meg ikke om hvordan det går med Tanya.

 

Så Celia forlot skolegården alene i dag. Hun bøyde av mot høyre idet hun skimtet tjernet et stykke borte. Hun hadde ikke altfor lang vei hjem.

 

Mobilen ringte. Den ligger i ryggsekken. De var nødt til å legge mobilene bort da de startet prøven. Men Celia var rask, så hun rakk å ta den før ringetonen gav seg.

 

Ukjent nummer. Tulle-ring?

 

-Hei – jeg heter Mai. Hun fortsatte med etternavnet – vietnamesisk, trodde Celia. -Jeg ringer fra politiet. Er du Celia?

 

Hun bekreftet fornavn og etternavn.

 

-Dette er litt spesielt. Hvis du vil, kan jeg ringe senere. Men jeg antok at du var ferdig på skolen for i dag. Og, la hun til, -hvis du vil sjekke at jeg er den jeg sier, kan du selvsagt gjøre det.

 

Hun snakker uten å nøle. Klart og rett fram. Hun er vant til at folk respekterer henne.

 

-Det er i orden. Jeg er på vei hjem – alene. Det slo litt raskere innenfor brystbeinet. Hvorfor ringer politiet meg?

 

-Det er en person som har anbefalt meg å snakke med deg. Det gjelder som du sikkert skjønner dødsfallet under fotballturneringen. Du var dommer i en kamp som gikk like ved der hun falt sammen, stemmer ikke det? Og du hentet faren til datteren hennes?

 

Et par bekreftende ord fra Celia. Det ble stille et lite øyeblikk – det virket som politidamen ville gi henne en mulighet til å snakke videre. Celia gjorde ikke det.

 

-Jeg vil be deg fortelle så godt og detaljert du husker det som skjedde fra du oppdaget Linda til du kom tilbake med mannen hennes – slik du opplevde det.

 

Celia tok seg tid til å tenke. Så kom hele historien – det var ingen problem å huske, minuttene fra lørdag var fremdeles som levende film i hodet.

 

Mai gjorde ingen forsøk på å avbryte henne. -Hvor lang tid tror du det tok fra du først så henne til du kom tilbake? spurte hun etter en pause da Celia var ferdig med å fortelle.

 

-Tre minutter? Ikke mer enn fem.

 

-Så du hvem som var rundt henne – eller i nærheten av henne?

 

Dette var litt verre. -Jeg er sikker på at hun gikk ganske for seg selv da hun … falt. Jeg er lei for det – jeg klarer ikke å se for meg dem som var i nærheten akkurat da. Men etterpå, da vi kom tilbake – ja, Johnny, han som driver med banen, var der. Og en av trenerne som jeg dømte for, hadde satt seg ved siden av henne, tror jeg. Sonia var like ved, men ikke helt borte hos ... de andre. Damen fra kafeterian - Emma, heter hun ikke det? - var hun der? - jeg husker jeg så henne, men jeg tror kanskje det var litt senere.

-Du skjønner, la hun til etter en liten pause, -jeg klarte ikke å se så lenge ... på det med Linda.

 

-Det er ok, Celia – det er veldig bra. Men nå vil jeg du skal tenke deg nøye om. Bar hun på noe – noe slikt som en kaffekopp – da hun falt overende?

 

Celia gjorde som hun ble bedt om. Hun brukte nødvendig tid for å spole lørdagsfilmen til riktig sted og fryse bildet. -Jeg tror ikke det, sa hun og merket at hun ristet på hodet for seg selv. -Eller … jeg er sikker på det.

 

Men jeg har et annet bildet i hodet mitt også. Linda med en kaffekopp. Jeg er helt sikker på det.

 

-Unnskyld hvis jeg uttrykker meg litt dumt. Celia begynte på nytt. -Men jeg har et bilde i hodet mitt … av Linda med en kopp kaffe. Jeg klarer ikke se for meg når eller hvor.

 

-Det er fint at du sier det likevel. Det kan være viktig.

 

-Jeg har et spørsmål til slutt. Så du at hun kom ut fra kafeteriaen?

 

Hun var kommet fram til inngangen til rekkehusgata. Lindas hus lå skrått til høyre. Det var helt stille der nå. Ingen Mariam. Ingen pappa. Ingen sekstenåring med pappa. 

 

-Jeg trodde hun gjorde det. Tok det for gitt. Men … jeg så egentlig ikke at hun kom ut av kafeteriadøra. Og … Celia stoppet opp – hvordan skal jeg si dette? -Jeg husker jeg tenkte at det tok lang tid før Mariam kom.

 

Nå dummer jeg meg ut. Det er tull av meg å komme med meninger. Til politiet. Jeg skal fortelle det jeg så.

 

-Jeg har tenkt det samme selv.

 

Celia så ned på mobilen. Ukjent nummer – det var der fortsatt. Tilbakemeldingen – og synspunktet – kom overraskende.

 

-Takk for samtalen, Celia. Du ser ikke nummeret jeg ringer fra nå, men jeg vil du skal ringe dette nummeret hvis du kommer på noe du vil si meg. Celia lagret raskt nummeret som politidamen leste opp.

 

-Mai …

 

Hun kom meg i møte med sin egen oppfatning. Ellers hadde jeg ikke tørt å spørre.

 

-Jeg har lest om giften. Men kan du si meg – hvor lang tid tok det fra hun fikk den i seg til hun … falt overende?

 

Mai virket ikke overrasket over at Celia kjente til giften, selv om dette ikke var kommet fram i orienteringene fra politiet. -Det er litt vanskelig. Hun kan ha fått den i seg ganske mange minutter før. Men hun bør ha kjent noen symptomer nesten med det samme – og båret på dem. Og når det først blir … fatalt, skjer det brått – og ser ut som en akutt forgiftning.

 

Celia stoppet foran inngangspartiet hjemme i det politidamen la på. Hun ble stående lenge og se rett framfor seg. Spansken var borte. Eremitten var borte.

 

Så de tror ikke hun hadde vært i kafeteriaen.

 

Hun ble revet løs av et vindusbank og et stort Kelvin-smil gjennom det nærmeste vinduet.

Kapittel 20

Pengeskrinet i damegarderoben

 

Hun skulle til å svinge opp klubbtrappa til oversiden av klubbhuset, der inngangen til det lille klubbkontoret lå. Det var helt stille på anlegget. Noe annet var ikke å vente en søndag formiddag. Og siden de aller fleste regnet med at banen fortsatt var stengt, var det ingen morgenfriske ungdommer – og dem var det ikke mange av, tenkte Sonia – som hadde tatt turen hit for litt egentrening eller fritt spill.

 

Det var sent i går ettermiddag politiet hadde ringt henne. Det var ikke politidamen denne gangen – hun måtte vel ha fri innimellom hun også – det var en mannsstemme Sonia ikke kjente igjen. Undersøkelsene i klubbhuset og på banen var avsluttet, iallfall i denne omgang. Så de hadde frigitt anlegget og fjernet alle sperringer. Hun ringte både Philip og Johnny for å gi beskjeden videre. Johnny visste det allerede.

 

Jeg er ikke forundret over det. Jeg tror han følger med på banen og huset her nesten hele tiden. Han lever for dette stedet og det som foregår her. Vi hadde ikke klart å gjøre alt dette for ungene våre uten Johnny – eller folk som han.

 

Hun ønsket å lage seg en liten oversikt over cupen - og det som var foregått. Hvilke lag som hadde spilt. Hvilke som ikke var kommet i gang. Mest for seg selv – hun hadde tross alt vært cupsjef. Men hun måtte også sende en oversikt til kassereren, som skulle betale tilbake til lagene. Alt om cupen lå lokalt på kontor-PCen. Hun visste at politiet gikk gjennom den allerede dagen etter – de fikk brukernavnet og passordet hennes under samtalen – avhøret? – søndag formiddag.

 

Det kunne selvsagt vente. Men hun hadde tid nå – frokosten var over og Armin var hjemme med Sara.

 

Det er noe annet også.

 

Jeg vil gå litt rundt her og se. Og tenke. Gnagingen inne i meg. Det er noe jeg vet. Har sett. Eller burde vite. Hvis det var en av oss …

 

Nei. Jeg vet ingen ting. Det er ikke en av oss. Hvorfor skulle det være en av oss? – det krydde av folk her oppe på lørdag.

 

En lyd fikk henne til å snu på hodet. En slags bankelyd. Den hørtes ut til å komme fra motsatt ende av huset - fra inngangen til en av de to senior-garderobene? Begge disse garderobene lå i kjelleretasjen  ved klubbplassen – under kafeteriaen og ungdomsgarderobene som vendte ut mot selve banen på oversiden. De hadde besluttet ikke å bruke senior-fasilitene under cupen – på den måten kunne all aktivitet foregå på bane-siden av klubbhuset. Bedre kontroll på den måten.

 

Så hun var ikke alene her likevel.

 

Sonia bestemte seg for å se etter. Hun gikk langs husveggen og rundet det borterste hjørnet. Døra til damenes A-lagsgarderobe stod åpen. Noen stod med ryggen til noen meter inne i korridoren og holdt på å løfte ned – eller opp? – et skrin fra øverste hylla i et gammelt garderobeskap. En ny bankelyd i det metallskrinet slo i skapdøra.

 

-God formiddag!

 

Et lite ubestemt rop i det skikkelsen der inne bråsnudde, og selv om lyset ikke var slått på i korridoren, kunne Sonia se forskrekkelsen i ansiktet til Laura. Metallskrinet gikk nesten i golvet, og lokket spratt opp da Laura med en rask bevegelse klarte å redde det.

 

Sonia kjente ikke Laura godt, men visste hvem hun var.

 

-Du skremte meg – jeg trodde … jeg var alene. Det kom litt støtvis fra Laura – så tok hun seg sammen og fikk fram et lite smil.

 

-Det var ikke meningen. Jeg hørte en lyd og ville sjekke – det var nok skrinet?

 

De så samtidig ned på det åpne skrinet som Laura nå holdt med begge hendene. Det var en miks av papirer, penger – hundrelapper og tohundrelapper så vidt Sonia kunne se – og noe som klirret – mynter, smykker?

 

-Jeg måtte sjekke om det var i lagkassa.

 

Hun gjorde ikke noe forsøk på å forklare hva hun skulle sjekke.

 

-Alt i orden. Da får du ha en fortsatt fin søndag. Sonia snudde seg for å gå tilbake til klubbtrappa.

 

Selv om det meste går i vipps og kort nå, bruker vi fortsatt en del gammeldagse penger. Sonia var klar over det – spesielt gjaldt det lagkassene.

 

Men hvorfor tidlig på en søndag? Lette hun etter noe? Hun har spilt på A-laget i mange år, men det er en stund siden hun gav seg der? Trener noen yngre lag nå.

 

-Hei, Sonia!

 

Hun hadde ikke lagt merke til Celia som kom småjoggende over plassen. Smilet i ansiktet hennes kom umiddelbart. Det var ekte.

 

Jeg liker denne jenta. -Du er oppe tidlig denne søndagen også.

 

Det var akkurat en uke siden de snakket sammen oppe på stien ved storsteinen.

 

-Jeg liker det. Jeg tar runden. Celia stoppet opp. -Men broren min sover, la hun til – hun var på nippet til å småle. -Han er student.

 

-Det var ikke i skrinet.

 

Det kom fra Laura i det hun lukket inngangen til garderoben. -Å, hei Celia, fortsatte hun da hun oppdaget at Sonia ikke var alene. Celia så overrasket bort på henne og sa «hei» tilbake.

 

Laura stoppet et øyeblikk og betraktet dem begge i det hun var på vei forbi.

 

Hun har lyst til å si noe mer. Men hun vet ikke hva hun skal si.

 

-Jeg må skynde meg. Vi ses på trening.

 

Sonia fulgte henne med øynene noen sekunder  før hun sa «ha det» til Celia og gikk bortover mot trappa - som Laura var i ferd med å småløpe opp.