Kapittel 26
Kald solbærtoddy
Celia satte seg på betongkanten som innhegnet den lille fontenen utenfor tilbygget der skolens gymsal holdt til. Vannet var skrudd av for sesongen – et tegn på at høsten var kommet for alvor.
Den lille gruppen hun hadde gått bort fra – med Tanya, Beatrice og en to-tre gutter fra parallellklassen – stod fortsatt en titalls meter unna og skravlet. Temaene hadde neppe endret seg noe vesentlig.
Hun så han komme rett mot seg – det var tydelig at det var henne han tok peiling på. Han bøyde likevel litt av like før han nådde fontenen og satte seg forsiktig på betongen en drøy meter unna.
-Simon sa du ville vite om solbærsaften.
Uten noen introduksjon. Hun så bort på han og registrerte de klare mørke øynene hans som kikket raskt opp for så å se ned i asfalten.
Jeg har aldri blitt helt klok på Samir. Ikke at jeg kjenner han så godt heller. Vi er ikke på så mange grupper sammen. Han virker sympatisk. Litt sjenert? -- nja, han nølte ikke med å komme rett til meg nå.
-De kom med den fra kafeteriaen. Flasken mener jeg. Jeg er sikker på det.
-Husker du hvem som kom med den?
Hun var glad for at han ikke spurte hvorfor hun ville vite det.
-Det var Philip. Det var like etter at du begynte å dømme. Jeg så deg sette i gang kampen. Første kampen din?
Celia nikket. -Noensinne.
-Den gamle hadde vært tom en stund, fortsatte han etter en liten pause. -Det var … jeg som helte den i koppen hennes. Det siste kom litt nølende.
-Jeg husker det spesielt fordi hun … kommenterte den. Toddyen mener jeg. Sa noe sånt som at hun var den hos oss som drakk mest av den – og at «det er visst noe folk vet».
-Var Mariam sammen med henne?
Uff – dette høres ut som et avhør. Jeg må la han fortsette på egen hånd.
-Ja, hun var det. Hun ville ha iskrem. Men det hadde vi ikke i salgsboden – det var bare kafeteriaen som hadde fryser.
Samir ble stille.
Jeg må spørre om en ting til.
-Samir – gikk Linda og Mariam sammen fra salgsboden?
Han snudde på hodet igjen. -Ja – iallfall fra boden. Men om de fortsatte … jeg vet ikke – det kom andre jeg måtte ta meg av.
Alt dette stemmer. Linda kjøpte – eller fikk? – kald solbærtoddy. Mariam ville ha iskrem, men det solgte de ikke i boden, så – hvor mye senere? – gav Linda henne kortet sitt så hun kunne gå i kafeteriaen og kjøpe is. Linda ble ikke med til kafeteriaen – hvor gikk hun … og drakk saften sin? Og hun bar ikke på noen kopp da jeg oppdaget henne like før …
-Det er en ting til. Hodet og øynene vekslet mellom Celia og asfalten. -Jeg er sikker på jeg stod i boden hele tiden mens du dømte kampen. Og jeg tror ingen andre rakk å få fra flasken før … det skjedde.
Hun så plutselig skarpt på han. -Har du fortalt dette til noen? Til politidamen?
-De snakket ikke med meg etterpå. Eller senere. Burde jeg … burde jeg si det til dem?
Jeg må tenke. Jeg må gjøre dette riktig. Jeg må si det riktig.
-Ja – nei. Jo, jeg tror de bør få vite det. Er det greit at jeg forteller henne det? Jeg kjenner hun politidamen litt – hun heter Mai.
Det er i beste fall en halv sannhet. Men jeg vil gjerne snakke med henne igjen.
-Ok, Celia. Men … Stemmen hans var blitt enda litt spakere – og engstelig?
-Tror du … tror du … De vil ikke tro at jeg … giften mener jeg …
-Ikke tøv, Samir. Hvorfor i all verden skulle du forgifte Linda? Og hvorfor skulle noen finne på å tro det?
Hun merket at det brede smilet hennes virket som en lettelse, og det kom et forsiktig smil tilbake.
Det ringte inn til neste time.
Samir reiste seg fort og gikk mot inngangsdøra. Celia ble sittende et øyeblikk og se etter han – høstgenser på halv tolv og småslitt dongeribukse.
Jeg tror ikke du ville være i stand til det heller. Du har det ikke i deg.
Kapittel 27
Samtaler på sidelinja
Det var fremdeles et snaut kvarter igjen av treningen da hun gikk gjennom porten inn til banen og bort til området der 10-åringene holdt på. De var i gang med å spille – inndelt i to grupper fra laget mot hverandre.
De pleide gjerne å spille en liten kamp siste delen av treningen. Etter å ha hatt noen øvelser først. Det var alltid spillingen ungene gledet seg til.
Fra sidelinjen fikk hun straks øye på Sara i gul overtrekksvest. Det tok heller ikke mange sekundene før Sara oppdaget henne – hun stoppet opp litt og vinket – så var hun inne i kampen igjen.
Hun blir fortsatt glad for å se meg når jeg kommer. Jeg må ta med meg det. Jeg håper det varer lenge. Men om noen år …?
Sonia husket tilbake – det var ikke like greit å vise fram mamma eller pappa når de første tenåringsårene kom.
Men kanskje var det litt annerledes for meg – det var så viktig for meg å bli som de andre – å bli godtatt uten å være spesiell.
Jeg må gjøre alt for å ta vare på det jeg … vi har – beskytte det for alt i verden. Stedet vårt – livet – alt her. Det er dette jeg ønsker å ha.
En plutselig glede for gjennom kroppen da Sara fikk til en fin pasning skrått ut til en lagvenninne. Til å være så liten må da den ha vært bra?
Det er merkelig med det som er mitt … og vårt. Det er en del av meg. Som om det var jeg som løp der ute. Det er egentlig bare Sara som teller for meg i det som skjer her – ingen av de andre jentene betyr noe.
-Det er en fin gjeng dette også. De kommer til å bli gode … hvis de fortsetter.
Stemmen kom skrått bakfra og blåste tankestrømmen ut av hodet hennes. Hun snudde seg halvt i det Peter kom opp på siden av henne.
-Det er godt at vi begynner å legge cupen bak oss, fortsatte han.
Sonia skjønte hva han mente, selv om hun ikke var sikker på at hun helt satte pris på at han sa det. Hun visste godt hvem Peter var, selv om hun ikke hadde hatt så mye med han å gjøre direkte. Peter var en som klubben satset på. Som trener. Og dommer. Og i andre roller.
Hun så bort på han. Midt i tjueårene?
-Du trener flere av lagene våre?
Det var mest for å si noe.
-Akkurat nå er det sekstenårsgutta og jentene på femten. Hadde juniorjentene før sommeren.
Han møtte blikket hennes, og Sonia la merke til de små smilehullene og intensiteten i øynene hans – som nærmest strålte - i det han svarte.
Jeg er ikke sikker på om du burde trene femtenårsjentene. Ikke hvis du pleier å se dem i øynene på denne måten.
Hun ristet det av seg. Det er bare tøv.
-Hun borterst på kanten der er datteren min, sa hun og smilte tilbake.
-Jeg vet det. En herlig unge. Og hun blir en god fotballspiller.
-Jeg må stikke. Har lovet å hjelpe nede i garderoben. Peter snudde seg mens han sa det og var på vei bort. Hun fikk ikke vite hva han skulle hjelpe til med eller hvem som trengte hjelp.
Om noen hadde betraktet henne nå, ville de ha oppdaget et par rynker over øynene hennes. Et resultat av noe der inne. Noe som gnaget.
Du trener sekstenåringene. Det er noe jeg bør huske. Men jeg får det ikke fram nå.
-Det der er en gutt vi kommer til å få mye glede av. Og det tror jeg vi får av deg også.
Det var flere som ville prate i dag. Begynner jeg å bli en kjendis her? Sonia smilte for seg selv.
-Du gjorde en kjempejobb på cupen. Både før og under.
Det var umulig å ta feil av den rolige stemmen til Johnny.
Det er rart at en stemme også kan være tiltrekkende. Det tenker vi ikke så ofte på. Jeg reagerer på den – selv om jeg etter hvert har hørt den mange ganger.
-Måten du håndterte det på da ulykken skjedde imponerte meg. Politiet – oss andre – laglederne – ungene.
Det er ikke lett å sette riktig ord på det som hendte. «Ulykke» er kanskje like bra som noe annet.
-Takk skal du ha, Johnny. Jeg vet ikke om jeg er like imponert selv.
-Ta det til deg, Sonia. Og vi trenger folk som deg. Som kan organisere – som kan få til ting.
En liten pause. -Selv om jeg vet at du først og fremt gjør dette på grunn av Sara. Og det er … bare bra.
Han nikket i retning av jenta i den gule vesten ytterst på kanten på andre siden av treningsbanen.
Så han kan til og med navnet hennes. Er det noe her i klubben han ikke vet? Men det varmer å få godordene hans – han er ikke hvem som helst.
-Jeg synes det er gøy, svarte hun. -Men jeg blir nok aldri som … deg. Har du vært her … bestandig?
Hun hadde ikke tenkt å spørre slik. Men han ble ikke fornærmet.
-Kanskje ikke helt. Han humret litt. -Men lenge. Det ble dette her. Og jobben selvsagt. Nå er det bare dette.
-Du skjønner, føyde han til. -Det ble aldri noe gifting på meg. Så dette er … livet … for meg. Dette er det jeg har.
Han begynner å bli personlig nå. Da vet jeg ikke helt hva jeg skal si.
Det småsmalt i kafeteriadøra i det den ble åpnet et par titalls meter unna. De snudde seg samtidig og så Emma komme ut og gå mot klubbtrappa. Hun oppdaget dem og ropte «hei» i det hun tok fatt på de første trinnene.
-Og henne. Hun angret de to ordene med det samme hun hadde sagt dem. Det var verken en kommentar eller et spørsmål.
Hva mente jeg egentlig med det?
Johnny fulgte fremdeles Emma med øynene – hun var kommet ned på plassen nå.
-Emma er … fantastisk.
Var det en liten endring i stemmen hans? Var den enda litt … varmere?
Johnny var allerede på vei bort mot klubbhuset.
Han sa ikke «ha det». Det var litt rart. Men det spiller ingen rolle.
Like før trappa møtte han en mann og ei jente som var på vei mot treningsbanen. Sonia ble litt glad da hun fikk øye på dem.
Det er godt at de er tilbake her. Og at han følger henne. Hun er vel et år eldre enn min? Det stemmer – 11-åringene pleier å trene rett etter at Sara og dem er ferdige. Mariam – var det ikke det hun het?
Sara stod plutselig rett foran henne. -Noen tråkket meg på foten. Hun løftet høyreleggen som for å vise det fram. -Men det har gått over nå, la hun til.
Treningen var over.
Vi er nødt til å ta vare på det vi har.
Hvorfor kommer den samme tanken tilbake? Nesten hele tiden?
Kapittel 28
Størknet blod i ansiktet
Celia hørte det lille kneppet fra låsen i det kafeteriadøra ble åpnet innenfra. En mann hun ikke gjenkjente kom ut med det halvstore «Kafeteriaen er åpen»-skiltet og satte det opp mellom døra og den gamle trebenken.
De er i ferd med å åpne kafeteriaen. Da skal det nok være kamp her. Sikkert derfor vi måtte trene så tidlig nå i ettermiddag.
Klubben holdt alltid kafeteriaen åpen når det var kampaktivitet på banen – da var de sikret publikum og kunder. Av og til ellers også – uten at Celia helt hadde fått med seg noe mønster i det.
Kanskje når barnelagene trener. Da er det alltid en del foreldre som ser på ungene sine. Og som tar en tur innom og kjøper noe. Ikke at det spiller noen rolle for min del.
Hun hadde avslått «ta følge hjem»-invitasjonen fra Beatrice og sagt at hun skulle et ærend.
Det er ikke helt sant. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal. Eller hvorfor jeg ikke går rett hjem.
Hun passerte kafeteriaen og fortsatte i retning trappa. Men istedenfor å gå ned, gikk hun forbi den og videre til området bortenfor. Det var to små treningsbaner her – en med gress og en med grus. De var ikke så ofte i bruk lenger, men det gikk kamper på dem i cupen. Og det var her borte utsalgsboden – der Samir hadde stått – var satt opp. Hun så at det fremdeles stod igjen tre-fire kasser der boden hadde vært.
Hun snudde seg da hun kom bort til kassene og ble stående og se mot klubbhuset, kafeteriaen og porten inn til kunstgressbanen.
Jeg trengte å se for meg selv hvordan det så ut fra boden. Da det skjedde. Og hva det går an å se herfra. Det er derfor jeg gikk hit.
Hun hadde ikke ringt politi-Mai ennå. Og snakket om solbærsaftflasken. Som stod her i boden. Og som bare Linda fikk noe fra.
Dette er ikke min greie. Jeg skal ikke holde på med dette.
Det er for sent. Hun hørte sitt eget sukk. Jeg får det ikke ut av hodet.
Skrått til høyre lå klubbplassen – nedenfor huset og trappa. Fra kassene der hun stod kunne hun se så godt som hele plassen – nesten helt bort til de nederste garderobedørene på hjørnet lengst bort. Det var aktivitet der nede. Biler, spillere og noen voksne.
Det er juniorgutta. Jeg tror de skal reise bort på kamp. Og de møtes her. Da er Simon og Samir også der.
Hun lot blikket gli over plassen og fikk øye på dem – de stod og snakket bak en av bilene.
Samtidig oppdaget hun Beatrice og Tanya gående side om side på vei ned klubbtrappa. Så Beatrice skulle ikke hjem likevel. Et lite smil passerte ansiktet hennes. Det er juniorgutta som trekker – og Tanya har fått henne med seg – uten tvil.
Men det er vel ok? Kanskje jeg burde gå ned og blande meg selv. Iallfall si «hei» til Simon og Samir.
Men hun ble stående. Hun kjente dessuten at hun begynte å bli småkald. Varmen etter treningen var i ferd med å bli borte.
Jeg må komme meg hjemover før jeg begynner å fryse.
Hun hadde vært litt spent på å møte Laura igjen. Det var første treningen etter kampen på tirsdag. Og det hun sa da de satt på innbytterbenken.
Laura var helt normal i dag. Men hun bad meg ikke ta oppvarmingen denne gangen.
Et plutselig skrik fikk Celia til å rykke til. Bildet av Linda som segnet om raste brått gjennom hodet hennes. Skriket kom fra øverste enden av plassen.
-En ulykke – det har skjedd en ulykke! Hun hørte det selv om hun var et godt stykke unna. Ropet kom fra en damestemme - en stemme Celia ikke kjente igjen.
En mann i treningsjakke småløp mot garderobedørene. Flere av spillerne var også på vei dit.
Stemmer. Flere rop. Støy. Spørsmål.
Celia begynte å løpe selv. Bortover langs grusen. Ned trappa. Så mange av spillerne hadde allerede trukket mot garderobene at hun ikke kunne skjelne hva som skjedde der borte da hun kom ned på asfalten.
-Trekk dere tilbake – gå tilbake til bilene! Det er ingen ting for dere her!
Hun kjente igjen denne stemmen – men det var ikke den sammen roen som Johnny pleide å ha.
-Nei! – ikke deg! – nei! Dette skriket var verre. Skjærende. Celia kjente denne stemmen også – selv om hun aldri hadde hørt Tanya slik.
-Slipp meg! Slipp meg fram! Noen hadde tydelig tatt tak i Tanya og stoppet henne.
Celia klarte å trenge seg gjennom gruppen av spillere og voksne og komme seg bort til hushjørnet. Begge dørene – til dame- og herregarderoben – stod åpne. Et par meter bortenfor holdt en av trenerne armen til Tanya. Tårene strirant nedover ansiktet hennes. Men det var ikke bare hun som gav lyd fra seg – det var smårop, gisp og tilløp til gråt fra juniorspillere som var kommet lengst fram mot dørene.
Tanya oppdaget med ett Celia og prøvde å rive seg løs på nytt – uten å lykkes. Øynene deres møttes – Celia fikk et lite sjokk da hun så uttrykket i ansiktet hennes – ulikt noe hun hadde sett hos henne før.
-Celia … Denne gangen var det ikke et rop – det var så vidt hun fikk det fram. -Det er … det er … han er … Hun sank sammen. Treneren slapp armen hennes og hun ble sittende på kne på bakken mens tårene rant ned på asfalten.
Celia tok noen raske skritt fram og så at Johnny kom henne i møte. -Celia … ikke kom – ikke gå inn. Men han stoppet henne ikke. Hun gikk forbi han og stod ved den åpne døra inn til damenes A-lagsgarderobe.
Sjokket ved å se Tanya var ingen ting imot det som rammet henne nå. Et lynnedslag. Blodet forsvant brått fra hodet og ansiktet. Hun ble stående stiv og stirre inn gjennom døråpningen.
Pappa. Linda. Det skjer igjen.
Rett innenfor døra – halvt på golvet, halvt på en liten benk som stod langs veggen – kunne hun se Peter. Selv om det var halvmørkt, så hun blodet i håret og på kinnene – det hadde størknet og laget underlige mønstre i ansiktet hans, som en sky med regn og tordenvær i. Et sted eller to virket det fremdeles litt fuktig. De åpne øynene så ut til å stirre tomt opp mot taket.
Små tårer som begynte å gli nedover kinnene fikk følelsene til å komme tilbake i ansiktet hennes. Hun gjorde ikke motstand da Johnny tok henne igjen, la armen rundt skulderen hennes og førte henne forsiktig ut.
-Kom Celia. Jeg har sett på han – det er ikke noe å gjøre her.
Kapittel 29
Styret møtes igjen
Philip lot blikket gli over ansiktene deres. Noen satt i den forholdsvis lille sofaen eller i en av sofastolene – et par av dem på ekstrastolene han hadde plassert rundt bordet. Det var ikke et bord som egnet seg som møtebord. Men så var det heller ingen dokumenter de skulle se på eller forslag de var ment å diskutere og ta stilling til.
Han ringte dem alle i går kveld og bad om møtet. Ettersom klubbhusområdet var sperret av, valgte han å ta det her. I den lille leiligheten. Sjefen på jobben hadde gitt han fri hele dagen, så han brukte en liten time etter lunsj på å rydde litt i stua og den lille entreen.
Det er ikke alltid jeg holder like god orden hjemme. Det blir slik når jeg bor alene.
Det var etter gjennomgangen med politiet på formiddagen. Og samtalen. De fleste spørsmålene kunne han svare på, selv om han bad politidamen forhøre seg mer om Peter og bakgrunnen hans i klubben med et par andre. Som Johnny. Som kjente han og hadde fulgt han lenger.
Det var ingen smil eller noe av munterheten de pleide å ha på møtene sine. Det skulle bare mangle. Han hadde tatt seg tid til å trakte en kanne kaffe før de kom, og med unntak av kassereren satt de alle med koppen i den ene hånda og smånippet til det han bød på. Det virket som de satte pris på kaffen. Det gav dem noe å holde på med – bokstavelig talt noe å holde i – når grunnen til at de satt her var så vanskelig å forholde seg til.
Ingen hadde takket nei til møtet, så hele hovedstyret i klubben var samlet i stua hans. I tillegg hadde han ringt og bedt Sonia komme – hun var sterkt involvert forrige gang og var nødt til å være med.
-Linda var fryktelig. Han gjorde ikke noe forsøk på noen innledning, men gikk rett inn i det vanskelige. Han fikk gi litt mer praktisk info underveis.
-Med cupen … og ikke minst datteren … og …
Han så rundt på dem igjen. Noen valgte å se ned i kaffekoppen, men de fleste hadde blikket rettet mot han.
-Men Peter er … jeg vil ikke at dere skal misforstå meg … Peter er … annerledes. Peter er … var … vår.
Han måtte stoppe opp igjen. Han hadde ikke regnet med at det skulle være så vanskelig å sette ord på det. Emma kom han til unnsetning.
-Vi forstår hva du vil si, Philip. Peter var en av oss. Og han var en av de unge hos oss som vi satset på – kanskje den vi trodde på mest av alle.
-Takk skal du ha, Emma.
-Dere vet at jeg har vært her lenge, fortsatte hun. -Og jeg husker Peter fra han begynte å spille som liten. Kanskje også fordi han bodde like i nærheten. Jeg tror han var en ledertype allerede tidlig.
Nå kom det faktisk antydning til et forsiktig smil i ansiktet hennes.
Philip hadde tatt seg inn igjen. -Så denne gangen må vi som klubb engasjere oss. Begravelsen selvsagt. Kontakt med de foresatte – begge foreldrene bor i nærheten. Politiet informerte dem sent i går kveld. Og jeg har snakket med faren på telefon i formiddag.
-Og vi har en vanskelig – men fryktelig viktig – oppgave med barna og ungdommene. Han trente flere lag og har trent enda flere enn de han holdt på med nå. Han har holdt trenerkurs – og dommerkurs. Veldig mange av ungdommene våre har hatt med han å gjøre. Hvordan møter vi dem? – forteller dem hva som har skjedd? -samlet, lag for lag?
Johnny hadde tatt ordet. Philip hadde ingen ting imot det – tvert om, det var slik han håpet at de skulle ha dette møtet – prate helt fritt om det som var skjedd og hva de måtte gjøre de nærmeste dagene.
-Aller først tror jeg vi må avlyse all aktivitet noen dager – iallfall fram til helgen. Igjen var det Emma som tenkte klart. -Det handler om å være … anstendige. Og når vi starter opp igjen – om det blir på sletta-banen eller klubbanen, foreslår jeg at en av oss møter opp på en trening for hvert av de lagene som Peter har vært trener for – nå eller tidligere. Slik at akkurat de ungdommene får det personlig.
De fleste rundt stuebordet nikket. Philip tok initiativet igjen.
-Jeg sender da ut en melding til alle trenere og lagledere. Og så får jeg han som driver med hjemmesiden vår til å legge ut noe på weben – jeg tror jeg skal skrive teksten til det selv. Og denne gangen må jeg ta kontakt med avisen også.
-Ring Christine. Sonia så bort på Philip. -Da er vi sikre på at det blir … Hun lette etter ord – det var nesten umulig å finne noen som hørtes riktige ut. -… så bra som det kan bli.
-Kan en av dere si litt om hva som skjedde i går kveld, eller … hva vi vet om … drapet?
Spørsmålet kom fra en kvinne i sofaen rett overfor Sonia. Hun var i begynnelsen av trettiårene, og Sonia visste at hun var en av personene rundt damelaget – kanskje representerte hun dem i styret? Hun merket at flere rundt bordet skvatt litt til.
Det er første gang noen har brukt ordet så direkte. Det ble ikke sagt så ofte forrige gang heller.
-Du var der, Johnny. Philip så bort på han etter noen sekunders stillhet.
-Jeg var i guttas A-lagsgarderobe. Som ofte før virket stemmen til Johnny beroligende. -Hadde gått inn fra det lille overhenget på bortsiden – det vi litt spøkefullt pleier å kalle «spillertunellen». Jeg hørte ikke noe før hun ropte – så jeg tror … det … har skjedd før jeg kom inn i garderoben.
-Hvem var det som ropte? Det kom fra Emma.
-En av spillerne på damelaget. Det var ingen aktivitet i damegarderoben i går, ettersom laget hadde treningsfri. Men jeg fikk høre litt senere at hun var gått dit for å lete etter eller hente noen klær hun la igjen der forrige dagen.
Han tok seg tid til å ta litt fra kaffekoppen og merket da han satte den ned på bordet at alle i rommet nå så rett på han.
-Jeg kom meg raskt ut. Som dere vet er hovedinngangene til de to garderobene rett ved siden av hverandre. Hun stod i døråpningen – jeg gikk forbi henne, og der … lå han. En av trenerne kom løpende – juniorgutta skulle til å dra av gårde til kamp – og ganske fort flere av gutta. Jeg prøvde … og tror jeg klarte … å stoppe dem fra å gå helt inntil.
-Unntatt en av juniorjentene, la han til etter en ny liten pause. -Hun var vel kanskje der på grunn av gutta. Han visste ikke helt hvorfor han sa det siste.
En liten frysning startet i hodet til Sonia og forplantet seg ned til et stikk i brystet. -Vet du hvem det var? Spørsmålet kom raskt.
-Jeg tror hun heter Tanya. Hun må ha kommet seg til inngangen – jeg vet ikke helt hvordan. Hun var … veldig fortvilet. En av de voksne tok seg av henne.
-Og så … Nå så han lenge på Sonia. -Celia.
Det ble enda kaldere innvendig samtidig som det stakk til igjen. -Celia? Er du sikker? Så hun han?
Johnny nikket. Den vanlige faste stemmen sprakk litt opp da han fortsatte. -Jeg er redd for, Sonia, at jeg kunne ha hindret henne. Men det var noe i meg som … jeg vet ikke hva … som stoppet meg. Så hun gikk inn. Jeg fulgte etter og tok henne med ut igjen. Og satt en stund med henne. Og det var en av gutta som kom og … var der litt.
-Hun og Peter trente et lag sammen. Det siste var henvendt til dem alle sammen – som for å forklare.
Celia. Ikke en gang til. Herregud – hva er det med den jenta?
Philip tok ordet igjen. -Juniortreneren ringte politiet – og meg. Det er ikke langt herfra og opp, så jeg var på klubbplassen etter noen små minutter. Vi sørget for at alle ungdommene enten ble kjørt eller fulgt hjem.
-Det ble selvsagt ingen kamp, la han til.
Celia med dommerfløyta da Linda falt overende. Celia som løp etter faren. Celia som kom småløpende da Laura var der – i garderoben. Celia på storsteinen. Som fortalte om pappa. -Det var jeg som fant han.
Sonia skjønte at hun hadde stengt ute stemmene og det andre rundt henne en stund. Hun visste ikke hvor lenge – sekunder? Minutt?
Det er en evne – eller en uevne? – jeg har. Jeg tror jeg utviklet den første tida jeg var her.
- … noe hardt – de nevnte en hammer, men jeg tror ikke de vet – og jeg kan ikke huske at det lå noen hammer i damegarderoben.
-Hva skulle Peter i garderoben vår? Damen i tidlige trettiår igjen.
Sonia så at blikkene søkte hverandre rundt bordet. Men det var stille – det kom ingen svar.
-Jeg må stikke. Har lovet å hjelpe nede i garderoben. Sonia kunne høre stemmen hans i hodet. Men ingen ting om hvem eller hva.
Og uansett – det var ikke i går. Det var dagen før.
Likevel – hva om jeg hadde spurt? … kanskje de avtalte å fortsette … dagen etter.
Kapittel 30
Dagen etter
Hun ønsket å komme først, så hun var der ti minutter før de hadde avtalt. Hun fant et lite bord innerst i hjørnet som vendte ut mot den trange gata og plasserte ryggsekken sin ved siden av den litt småbehagelige stolen.
Hun merket da hun satte seg ned at radiatoren på veggen under bordet var varm. Høsten var kommet for fullt – ja, det var ganske guffent å gå den lille kilometeren fra leiligheten og hit. Så det var godt med litt varme.
Vanligvis ville det være koselig å sitte her med varme rett mot leggene og se på høstværet utenfor. Men som det var nå, var koselig en beskrivelse langt unna det hun kjente innvendig – og enda lenger unna den stemningen hun var redd for når Celia ville være her.
Jeg gruer meg litt. Jeg husker et år tilbake – dagen etter at hun fant faren sin. Det var selvsagt enda verre. Men nå er nesten usikkerheten større. Jeg vet ikke hva som venter – hvordan hun har det – hvordan jeg skal gripe det an.
Men jeg er egentlig god i slike situasjoner – er jeg ikke? Jeg har snakket med mange som har vært sårbare – det hører liksom til det jeg driver med. Likevel er det annerledes med Celia – jeg kjenner henne for godt – hun er en … god venn.
Christine plukket opp mobilen fra kafebordet og sveipet gjennom notatene hun hadde tatt etter at Philip ringte for en drøy time siden. Philip hadde på en rolig og klar måte fortalt om det som var skjedd kvelden før, og hun passet på å stille de spørsmålene som var nødvendige for å få et klart bilde. Hun pleide å være flink til det – en del av jobben det også.
Likevel skinner det litt gjennom at han snakker på vegne av klubben. At han er litt farget av det. Og dette er selvsagt forferdelig for klubben.
Og dessuten er han ikke et fullt ut førstehånds vitne – han kom til stedet først etter en liten stund. Derfor vil jeg gjerne snakke med Celia.
Herregud – det er ikke derfor jeg vil møte Celia. Det er fordi – hun er … ja, hun …
Tankestrømmen til Christine ble avbrutt av en knirking i inngangsdøra bortenfor disken og Celia som kom inn i det lille kaferommet.
Hun ringte Celia tidlig i formiddag – etter at en kollega fortalte at skolen hadde sendt elevene hjem. Det var ikke lett å si så mye på telefon – Celia var stille, og Christine ønsket ikke å dra noe ut av henne. Så hun foreslo å møtes her på ettermiddagen. Det kom et ja med det samme.
Celia bodde litt lenger unna kafeen enn Christine, så hun brukte en del minutter på veien. Hun forsøkte å jobbe med tankene og følelsene i hodet og kroppen mens hun gikk – få litt orden på kaoset inne i seg. Det kjølige høstværet hjalp henne, og hun trodde hun lyktes litt.
Likevel rullet bildene fra kvelden før igjen og igjen gjennom hodet. Som de hadde gjorde mesteparten av natten og gjennom hele formiddagen.
Det gir ingen mening. Jeg klarer ikke forstå det. Men jeg må finne en mening. Jeg må forstå. Og da må jeg tenke klart.
De åpne øynene til Peter som stirret tomt ut i luften – det var det verste bildet. Johnny som dro henne med seg ut. Han tok henne forsiktig med bort til et par små trestubber som stod ved kanten av klubbplassen. De satt der en stund.
Hun husket ikke om hun så Simon med det samme han kom bort til dem. Hun oppdaget bare at han stod der – et par meter fra stubbene. Instinktivt begynte hun å tørke tårer fra kinnene – hun ville ikke at de skulle være der. Men så skjelnet hun mellom tårene det forpinte uttrykket i ansiktet hans og droppet det.
Det gjør ikke noe om han ser meg grine nå. Ikke denne gangen. Og det spiller ingen rolle uansett.
Hun satte pris på at han ikke sa noe. Iallfall ikke som hun oppfattet. Men han ble stående der. Helt til en voksen dame – hun kjente henne ikke – kom bort og sa at hun skulle kjøre dem hjem. De satt ved siden av hverandre i baksetet til de kom til bjørkegata – Simon skulle først av.
Jeg tror han forsøkte å si noe da han gikk ut av bilen. Men det forsvant. Så det ble bare «ha det».
Men han overrasket henne da han brått åpnet bildøra igjen, stakk hodet inn og så rett på henne. -Celia … jeg er lei meg. Så ble han raskt borte.
Hva han nå enn mente med det. Jeg tror ikke jeg svarte – kanskje fikk jeg fram et par utydelige ord.
Mamma var blitt litt forskrekket da bildamen ringte på og fortalte at hun hadde kjørt Celia hjem fordi det var skjedd en ulykke ved fotballbanen – enda verre da hun oppdaget hvordan Celia så ut. Kelvin klarte etter vært å roe henne ned. Etter det trakk han Celia inn på rommet sitt og plasserte henne på sengekanten. De satt der lenge – trodde hun. Han lot henne fortelle det på sin egen måte. Ingen spørsmål. Han slo til og med av PCen sin.
Jeg tror aldri jeg har sett PCen hans avslått før.
Det var langt på natt da hun sovnet. Urolig. Og hun våknet flere ganger. De samme bildene. Tankene. Spørsmålene.
Peter. Hva har de gjort med deg? Og hva har du gjort? Hvorfor var du i damegarderoben? Vi skal trene sammen. Jeg skal på kurs med deg. Vi skal … Og Tanya .. hva med Tanya?
Mamma ville absolutt at hun ikke skulle gå på skolen. Men heldigvis vekket Kelvin henne – hadde han sovet i det hele tatt? – han var aldri oppe så tidlig.
-Jeg skal på skolen. Jeg orker ikke å være hjemme.
-Skal jeg følge deg? hadde Kelvin spurt. -Et stykke på vei iallfall? Men hun ristet på hodet. -Det går bra.
Det var ikke blitt noen lang skoledag. Denne gangen valgte rektor å gjøre det annerledes - å ta det samlet med alle elevene. Så tidlig som mulig. Mange av elevene spilte fotball i klubben, og dessuten hadde alle juniorgutta – og de gikk på skolen alle sammen – vært til stede på klubbplassen da det skjedde. Det var heller ikke mange år siden Peter selv hadde vært elev. Dette angikk skolen på en helt annen måte enn det forrige dødsfallet.
Så hun tok en rask gjennomgang med lærerne da de møttes halv åtte og bad dem sende alle elevene til auditoriet ved starten av første timen. Hun hadde snakket med politiet sent kvelden før, og så klart og rolig hun kunne forklarte hun det som var hendt og sa det hun mente måtte sies. Det ble ingen skole i dag – alle fikk fri resten av dagen. Men så sant de ikke fikk melding om noe annet, ville det være vanlig skoledag igjen dagen etter.
Det var ulike reaksjoner i auditoriet og flere spørsmål. De fleste av dem kunne hun ikke svare på. Men hun sa at de var velkomne til å snakke med læreren sin før de gikk hjem – hvis de følte behov for å ha noen å spørre ut litt mer eller prate med. -Og, la hun til, -snakk gjerne med foreldene deres hjemme – det er bedre at dere får satt ord på det dere tenker enn at dere holder ting for dere selv.
Huset virket først helt tomt da Celia tidlig på formiddagen låste seg inn i entreen hjemme. Mamma var ute – hun skulle nok noen timer på jobb i dag. Var Kelvin gått ut også? – nei, uteklærne hans lå her. Ved toppen av trappa kunne hun se at døra til rommet hans var lukket. Så han hadde lagt seg til å sove igjen.
Takk for i går kveld, Kelvin.
Hun gikk inn i stua og satte seg med føttene sammenkrøllet i det vanlige sofahjørnet sitt. Hun satt fremdeles der da Christine ringte en time senere.
-Hei Christine – godt å komme seg inn i varmen.
Celia var kommet bort til kafebordet. -Jeg ser du har handlet allerede, fortsatte hun og nikket mot et lite fat med to kaker. -Til meg også? – jeg liker de der.
Christine kikket opp på henne og smilte litt. Kanskje var det godt å kunne begynne med noe vanlig. Som kaker. Selv om det var en utenpå-greie.
Det virker så hverdagslig. Som to jenter som møtes for å skravle.
Og det er det jo på en måte også, tenkte Christine.
