Celia

Kapittel 36

Andefamilien

 

Hun var først ute av klasserommet da siste timen var slutt og gikk rett på do. Der ble hun sittende til all aktiviteten utenfor lot til å være over. Hun hadde ikke lyst til å høre på teoriene til Beatrice på hjemveien i dag.

 

Så da hun til slutt kom ut, var korridoren tom – og ute i skolegården var det bare et par grupper igjen – og ingen av dem det kunne være aktuelt for henne å slå følge med hjem.

 

Jeg går meg en runde. Jeg må samle tankene. Prøve å finne ut hva som er riktig – eller galt.

 

Hun var ikke sikker på hvor hun ville gå, men i krysset utenfor skolen tok hun en annen veg enn vanlig, og etter hvert skjønte hun at det bar i retning av tjernet. Der stien tok av ned mot klubbanen, fortsatte hun rett fram til enden av vannet. Her stod det en benk som ikke var oppgradert på mange år.

 

Vi var her da vi var små. Mamma, pappa, Kelvin og jeg. Mange ganger. Det er fortsatt samme benken.

 

Pappa pleide å ta med litt brød og kanskje andre matrester. Der borte ved kanten stod jeg og kastet brødsmuler til endene. Det var mange ender. Andre vannfugler også. Noen store svaner. Og gjess. Pappa rettet meg da jeg kalte dem «gåser». På sin egen måte.

 

Og mamma tok med et par godteriposer. Til Kelvin og meg. Det hjalp nok på tålmodigheten til to små unger.

 

Celia satte seg på benken og så utover vannet. Gulgrønne – og innimellom noen smårøde – blader svevde rolig gjennom lufta og landet på overflaten – noen også på gangveien rett foran henne.

 

Høsten har begynt å kle av trærne.

 

Jeg må tenke logisk. Ta bort følelser. Finne ut hva jeg vet – og hva jeg kan tenke meg til.

 

Samtalen – krangelen – hun hadde overført utenfor rekkehuset. Hun kunne gjenta den inne i seg – ord for ord. Og det Christine fortalte i storefri.

 

Det er noe med huset. Og Mariam? Hvis de eide halvparten hver, og hvis de fremdeles var gift. Da ville han vel arve hennes del – og eie alt? Men hvis Linda ønsket å skille seg …

 

-Til Linda? Før cupen? Hun hadde følt seg dum etter det umiddelbare svaret sitt i praten med Christine.

 

Med ett skar en tanke gjennom hodet.

 

Cupen – det er feil cup. Hun var på cup med Michael. Da var sikkert også pappaen der. Var Mariam med?

 

Hvis de var blitt enige om å … gifte seg? Da ville hun bryte alle bånd. Men hva så?

 

Det var Peter som hadde fortalt henne om overnattingscupen med sekstenåringene. -Jeg snakket en del med henne … Og hva hadde han sagt mer? … får vite ting du ikke er ment å vite?

 

Det skjedde noe mellom Linda og pappaen til Michael på den cupen – jeg er sikker på det.

 

Teoriene til Politi-Mai. Tre muligheter. At Peter og Linda ble drept på grunn av det samme – de var begge en hindring eller en trussel. Det var ikke politiets hovedteori. Men de var på overnattingscupen sammen. Det er en sammenheng.

 

Enda en ny tanke slo ned i henne.

 

Linda viste Peter mobilmeldingen fra pappaen til Mariam. Eller meldingene. -…vite ting du ikke er ment å vite …

 

Så tett på hverandre var de vel ikke? Men Peter – han har … hadde … en egen evne til …

 

Det gjorde plutselig vondt. Nei. Jeg vil ikke tenke på det.

 

Tankene hennes skiftet setting – til cupen på klubbanen. Igjen stod hun på kunstgresset og dømte kampen mellom de blå og de gule.

 

Han vinket til meg. Sa «hei». Han kom fra retningen klubbtrappa er. Og hvis det er som Mai tror, kom Linda også derfra noen minutter senere. Ikke fra kafeteriaen.

 

De kan ha møttes – nede på plassen? Har hun satt fra seg saftkoppen? Har han …

 

Men hva hadde Christine sagt?

 

-Det er noe som … ikke stemmer.

 

Celia så ikke helt hva det var. Akkurat nå var det eneste som rev ned tankebygget hun var i ferd med å lage i hodet sitt, det samme som hun brukte for Christine.

 

Han er snill. Han kan ikke gjøre noe så fryktelig. Og Mariam må ikke miste pappaen sin.

 

Men Christine har rett. Jeg må ringe Mai. Jeg gjør det når jeg kommer hjem.

 

-Hei Celia – sitter du her alene? Hun hadde ikke merket at Simon var kommet bort til benken – nå stod han der foran henne.

 

Som den kvelden, slo det henne plutselig.

 

-Jeg kom opp stien fra banen – og syntes jeg dro kjensel på deg. En liten pause. -Jeg tenkte jeg ville prate med deg … uansett.

 

Han tok et par skritt mot vannkanten og satte seg på huk. Øynene flyttet seg et par ganger mellom det krusende vannet og jenta på benken.

 

-Unnskyld at jeg var så dum … den ettermiddagen. Jeg bare stod der. Jeg er lei for … Og jeg vet at du …

 

Han fullførte ikke.

 

Det kom et lite smil fra Celia. -Det er helt i orden, Simon. Det var et sjokk – for … oss begge – for alle.

 

Du må ikke gå rundt og unnskylde deg. Du har ingen grunn til det.

 

Det siste var bare i hodet hennes.

 

En andefamilie hadde fått øye på Simon og var på vei mot han. Rett som det var kunne det være mat å få, og enhver slik anledning måtte sjekkes. Simon hadde ingen ting. Men han ble sittende og studere dem. Andemor og andefar – og to unger som så langt ut på høsten begynte å bli voksne. Ungdommer, tenkte han plutselig. Som Celia og meg.

 

-Se på dem. Se hvordan de holder sammen. Han var ikke klar over om han snakket til Celia eller seg selv. -Jeg tror de har det … bra. Jeg innbiller meg iallfall det. Selv om de sikkert ikke tenker på det – eller har evne til å gjøre det. Men dette er deres – dette er det de har – og jeg tror de lever for å ta vare på det.

 

Plutselig snudde han på hodet, og det kom en forsiktig latter. -Dyrefilosof – det er bra hva?

 

-Det er bare en uke til høstfesten, fortsatte han litt etter. -Kommer du i år?

 

Det ble et direkte spørsmål. 

 

Han var ikke sikker på om bevegelsen hun gjorde med hodet var en risting eller et nikk.

 

-Jeg vet ikke ennå, Simon. Har ikke tenkt så mye på det. Har vært så … mye annet.

 

Simon reiste seg fra huk-stillingen og tok et skritt mot benken. Han så skrått ned på ansiktet hennes.

 

-Jeg mente det ordentlig … at jeg er lei for … Peter. Stemmen var stillere - og varmere? – enn da han holdt på å filosofere om andefamilien. -Jeg vet du var glad i han.

 

Han snudde seg rolig og begynte å gå. Han spurte henne ikke om hun ville slå følge. Hun ble sittende og se etter han – nok en gang så hun ryggen hans bli mindre og mindre.

 

Lille Simon. Nei – ikke nå igjen.

 

Et lite klukk fra en av andungene. Så de pratet med hverandre av og til. Hun vendte blikket mot den lille familien som nå var på vei mot noen sivstrå litt lenger borte.

 

Simon har rett. De vet at de hører til her. De vet at de hører sammen. De har det fint her. De gjør ikke noe vesen ut av det. Det er bare slik.

 

Men hva gjør de andre hvis andefar plutselig blir borte? For godt?

 

Hun kjente at det venstre kinnet begynte å bli vått. Like etter kom høyrekinnet. Etter hvert små bekker som rant langs en småkald nese og bøyde av mot de små flekkene der smilehullene skulle vært. Hun gjorde ikke noe forsøk på å tørke det bort. Simon var uansett altfor langt unna. Og hun visste ikke hvorfor det kom akkurat nå – så hun hadde ingen mening om hvordan hun kunne stoppe det. Munnen var stille – det var ingen lyd. Bare øynene som tømte ut alt det salte vannet som hadde hopet seg opp innvendig.

 

Kanskje det litt småkalde høstværet var skyld i at det var en uvanlig stille ettermiddag ute. Så det kom ingen turgåere som kunne lure på hvorfor en voksen jente satt og gråt på en benk lengst bort ved det lille tjernet.

Kapittel 37

Et trekløver snakker sammen

 

-Jeg trenger å snakke med dem. Gjerne sammen. Få dem til å fortelle hva de vet - hva de tror – hva de tenker. Kanskje noe de har sett eller hørt.

 

Mai hadde sittet i besøksstolen tvers over skrivebordet på kontoret til sjefen sin ettermiddagen før.

 

-Men da trenger jeg å gi noe. Jeg må fortelle dem ting. Lufte meninger. Jeg må trigge dem.

 

Kvinnen bak skrivebordet var betydelig eldre. Hun betraktet den unge etterforskeren.

 

Den jenta kan nå så langt hun bare vil. Men jeg må passe på henne – så hun ikke går seg bort. Blir for ivrig.

 

-Er det noe spesielt du vil fortelle? – eller tror du bør fortelle?

 

-Ikke som jeg kan si deg her og nå. Kanskje i forbindelse med det som har skjedd siste døgnet. Noe mer enn det som skrives på nettet. Men jeg kan ikke vite på forhånd – det er derfor jeg må ha … litt frihet.

 

Mais overordnede bestemte seg for å utfordre henne.

 

-Jeg ser på det som en klar mulighet at han vi nå har inne hos oss, vil vise seg å være gjerningsmannen vår, sa hun. -Men hva om så ikke er tilfellet? – da leter vi etter en annen person, og mest trolig en i miljøet knyttet til klubben.

 

Hun tok en pause for å fange blikket til Mai. Det var nødvendig at hun var klar på dette punktet. -De to du vil snakke med – de kan vel i så fall være kandidater? Vel – attenåringen er nok usannsynlig, men den andre? Hun er så vidt jeg forstår ganske tett knyttet til klubben – hun var dessuten cupsjef og hadde tilgang til alt den aktuelle lørdagen.

 

Hun kunne se at utfordringen hennes ikke overrasket den yngre kollegaen. Det tok et par sekunder før hun svarte – like rolig.

 

-Skulle det være slik, er det enda viktigere å få henne til å snakke. Da må jeg bare være flink nok med tanke på hva jeg gir.

 

-Hva vet du om henne?

 

-Jeg har prøvd å sjekke opp de fleste sentrale i miljøet. Sonia kom til landet som tiåring. Har en datter på samme alder nå. Ingen negative anmerkninger. Godt gift – kalles det vel? Har begynt å engasjere seg i aktivitetene til datteren – i klubben.

 

-Så dere innvandrerjentene rotter dere sammen?

 

Hun lot et mykt smil bre seg over ansiktet i det hun reiste seg fra sjefsstolen og kom rundt skrivebordet. Mai lurte på om hun også burde reise seg, men hun ble sittende mens hun fulgte sjefen sin med øynene – som kom helt bort og forsiktig la venstrehånda på skulderen hennes.

 

-Mai – jeg har gjennom de forholdsvis få årene vi har jobbet sammen lært meg til å stole så godt som hundre prosent på deg. Ikke minst gjelder det dømmekraften din. Så du har min aksept. Men jeg må råde deg til å trå varsomt – bruk denne dømmekraften for alt den er verdt. Vi trenger ingen unødvendige lekkasjer. Og selv om vi ikke kan gi de to noen spesiell status, så gi møtet du tar med dem et litt formelt preg – jeg mener at det ser ut som et møte.

 

Så da Celia var kommet hjem etter sin refleksjonstur til det lille tjernet – etter å ha brukt hjemveien til å tenke gjennom hvordan hun skulle fortelle politidamen om det hun overhørte utenfor Lindas rekkehusinngang – var Mai kommet henne i forkjøpet. Hun var så vidt innenfor døra hjemme da telefonen ringte. Som vanlig gikk stemmen i andre enden rett på sak.

 

-Jeg vil gjerne møte deg – og snakke om det som har skjedd. Har du mulighet i morgen ettermiddag?

 

Det kom såpass overraskende på Celia at hun ikke fikk fram noe svar i den lille pausen politidamen gav henne.

 

-Jeg kommer også til å spørre Sonia om å være med – ja, det er hun som ledet klubbcupen, jeg antar at du kjenner henne eller iallfall vet hvem hun er.

 

Stua i rekkehuset. Krangelen jeg overhørte. Jeg har bestemt meg for å fortelle henne det. Jeg kan gjøre det nå.

 

Men hun fikk seg ikke helt til det. Til tross for forberedelsene på hjemveien. Så hun nøyde seg med å si ja til tidspunktet Mai foreslo dagen etter. Og registrerte at forbindelsen var brutt like etterpå.

 

Det var Sonia som foreslo at de kunne møtes i klubbkantina. Såpass tidlig på ettermiddagen var den ennå ikke åpen, og Sonia hadde nøkkel. Det har vel for så vidt politiet fremdeles også, tenkte hun i det samtalen hennes med Mai var avsluttet.

 

De fant seg et bord innerst i kafeterialokalet og satte seg som i en trekant.

 

Det er best slik. Jeg skal ikke sitte på den ene siden og ha de to andre rett overfor meg. Nå sitter vi her som likeverdige. Dette er et møte. Men ikke et avhør.

 

Sonia hadde kommet noen minutter i forveien og klart å lage litt kaffe og finne fram noe vann og brus. En lett kommentar om forgiftning satt et øyeblikk på tunga, men hun klarte heldigvis å holde den tilbake.

 

Jo – jeg hadde rett - det jeg tenkte om den unge jenta. Jeg ser det i øynene hennes. Men likevel – hun virker litt mer … sårbar … enn jeg forestilte meg.

 

-Jeg har bedt om dette fordi jeg vil at vi skal prate alle tre – om det som har skjedd og skjer. Tenke sammen. Prøve å finne ut av ting sammen. Jeg vil gjerne vite om det er noe dere vet som jeg ikke er klar over. Og også hva dere tenker. Så vil jeg prøve - så godt jeg kan - å være ærlig med dere også.

 

Mai hadde tenkt ordentlig gjennom åpningen sin. Det var viktig for henne at hun fikk de to andre med seg.

 

Sonia tok tak i det mest umiddelbare temaet med det samme. -Vi har selvsagt alle lest og hørt at dere har … faren til Mariam … hos dere. Hun unngikk å bruke «arrestert» eller «avhør». -Tror dere han er den dere leter etter?

 

Mai kunne ikke la være å smile. -Nå utfordrer du ærligheten min med en gang, svarte hun. -Jeg kommer ikke til å si dere noe som er usant. Men det er ikke absolutt alle tankene mine – eller våre – jeg kan dele. Jeg kan si at han har status som mistenkt.

 

-Og, la hun til da hun så reaksjonen i ansiktet til Celia, -han er ikke hos oss lenger. Han dro hjem tidligere i dag.

 

-Og Mariam? Det kom umiddelbart fra Celia.

 

-Hun er hos dem som har tatt vare på henne siden i forgårs. Jeg tror kanskje det er best inntil videre. Men han kommer på besøk til dem nå i ettermiddag. Og du må tro meg, Celia – jeg kjenner selv henne som har hovedansvaret, og hun er den aller beste du kan tenke deg til å kunne håndtere forholdet mellom dem på best mulig måte slik situasjonen er.

 

-Det er noe jeg må fortelle. Som jeg kanskje burde ha sagt før. Noe jeg så. Og hørte. Det var før … Peter …

 

Celia hadde bestemt seg for at dette var anledningen. Og hun kjente etter hvert Mai godt nok til at hun visste at politidamen nå kom til å være stille helt til hun hadde gjort seg ferdig med historien sin. Hun forsøkte å gjengi hendelsen og ordene så nøyaktig som mulig – det var ikke så vanskelig, ettersom det fortsatt var som å skru på en filmsnutt i hodet hennes.

 

-Det verste er, la hun til da hun var ferdig med å fortelle, -at det gjør det verre for han. Du skjønner, Mai, jeg vil ikke at det skal være han. Han er … snill, og … Mariam.

 

Mai unnlot å kommentere hvor mange snille personer eller småbarnsforeldre som var skyldige i drap eller andre fryktelige forbrytelser.

 

-Men Christine sa noe rart da jeg fortalte henne det samme. At det kanskje ikke var slik. At noe ikke … stemmer. Men jeg klarer ikke å skjønne … at det er slik.

 

Et par små rynker i pannen avslørte at Mai konsentrerte seg. -Kanskje, kom det etter litt. -Jeg må tenke gjennom det. Og vi kan jo høre med henne.

 

En annen setning fra mobilpraten med Christine dukket opp i hodet til Celia. Spørsmålet kom som stikkord. -Biologiske spor … Mariams … garderoben?

 

Gjetter hun? – eller har noen hos oss fortalt noe? Til avisdamen?

 

Hun bestemte seg for å være så ærlig kun kunne. -Vær forsiktig med dette, men ja – han har vært i garderoben. Men det kan ha vært tidligere. De brukte inngangspartiet til å oppbevare noe fellesutstyr for jentelagene, og han …

 

Det som kunne være en fortsettelse, kom ikke.

 

Hun vil ikke si mer om dette. Men jeg fikk et svar. Selv om jeg ikke helt skjønner hva det betyr.

 

-Det er en ting jeg har stusset over. Sonia skiftet tema. -Forgiftning og slag – med hammer? – mot hodet. Det er så veldig forskjellig. Men det er kanskje bare i fortellinger at en drapsperson … Hun lot være å fullføre setningen.

 

Mai tok seg tid til å smake på Sonias kaffe. Det er jo det kaffe er til for – skape nyttige pauser.

 

-Du husker, Celia, at vi snakket i telefonen om muligheter. En av dem at de to drapene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det du peker på her, Sonia, trekker i den retningen. Og det er noe mer.

 

Hun fokuserte på Celia og forsøkte å veie ordene sine.

 

-Jeg håper ikke det gjør deg for vondt, Celia, for jeg vet at du trente sammen med Peter og kanskje … stod nær han. Dette er ikke noe som kommer ut – hvis det ikke må. Men det finnes personer som hadde grunn til å … mislike han – vi var til og med inne i bildet en gang.

 

-Jenter? Celia sa det mest til seg selv.

 

-Og kanskje foreldre? Det var Sonia som tok opp tråden. Hun husket tankene sine da han kom og slo av en prat med henne før han gikk ned til garderobene – den siste hele dagen han var i live. -Litt rart at ingen i klubben visste noe – iallfall ikke noe som har kommet meg for øre.

 

-Noen har nok visst. Selv om det meste ligger litt tilbake i tid. Og kanskje var han blitt forsiktigere – eller rett og slett mer moden – i den rollen han etter hvert hadde fått.

 

Kanskje ikke. Tanya. Det verker fortsatt. Samme hva hodet mitt sier.

 

Kafeteriadøra gikk opp i det motsatte hjørnet av rommet, og Johnny kom inn. Han fikk øye på dem og hilste – stod et par sekunder og betraktet dem, men lot være å komme bort og gikk i stedet rundt disken og inn på det lille kafeterialageret.

 

-Uansett … Mai konkluderte temaet da Johnny var ute av syne. -Det er mange jenter – og gutter – der ute som er blitt utsatt for ting de skulle vært forskånet for. Men det skal svært mye til for å ta livet av noen. Så vi tror fremdeles at det siste drapet er en ren følge av det første.

 

-Solbærsaften – flasken – koppen - dere har ikke funnet noe mer? Celia forsøkte å få tankene bort fra Tanya og Peter og var tilbake på cupdagen.

 

-Nei – vi har ikke vært her og lett noe mer heller, men vi har snakket om det nede hos oss. Det kan bety noe – at vi ikke fant den.

 

Mai oppdaget plutselig det lille spørsmålstegnet i Sonias ansikt og forstod at hun ikke visste hva de snakket om.

 

-Det er din historie, Celia. Fortell den til Sonia.

 

Så Celia fortalte – rolig og tydelig nå – om Philip som kom med den fulle flasken, om Samir som serverte Linda en kopp, og om Linda som - en liten stund senere – gikk overende utenfor kafeteriaen uten noen kopp i hånda.

 

-Var det ikke en sjanse å ta? avsluttet hun, -jeg mener … hvis den ble fjernet fra boden … bevisst.

 

-Nei, jeg tror ikke det. Sonia forsøkte i hodet sitt å gjenskape minuttene etter at Linda falt om mens Celia fortalte. -Det var mye folk. Og litt kaotisk. Og jeg tror ikke at de som hadde stått i utsalgsboden var der hele tiden. Og fokus var på det som skjedde … her ute.

 

Det ble en liten kaffe- og bruspause. Mai så fra Sonia over til Celia. Dette skulle vært etterforskningsteamet mitt. Hun smilte litt av tanken. Vi trenger slike små pauser.

 

Ender. Andefar og andemor. Unger. Gulgrønne blader som lander på vannet. Om jeg skal på høstfesten. Godteriposer. En rygg som blir mindre. Og cupen … til Michael.

 

Celia tok initiativet igjen. -Du tok med en tredje mulighet, Mai. Om noe som bandt dem sammen. Som vil gjøre de to … hendelsene … like.

 

Det var fortsatt vanskelig å snakke om drap.

 

-De var på en overnattingscup sammen … jeg tror det var et par uker før cupen vår. Et godt stykke unna. Peter var trener for Michael – gutten til den nye kjæresten hennes.

 

Sonia overtok før Celia var ferdig. -Jeg tenkte på det samme. Hun nevnte det … litt indirekte … på et cupmøte vi hadde, selv om jeg ikke knyttet det til Peter da. Og jeg lurte på om kanskje … faren … også var der? Og at det har skjedd noe der …

 

Hun lot det siste henge i lufta.

 

De små rynkene var kommet fram igjen over øynene til Mai. -Kan du – eller en av dere - finne ut for meg nøyaktig når og hvor dette var?

 

Et lite kvarter senere var Mai på vei ut. Hun kolliderte nesten med Johnny da hun åpnet utgangsdøra – han hadde enda et ærend i kafeteriaen. Det småkjølige høstyret var en overgang fra det oppvarmede kafeterialokalet og bidro til tankestrømmen innvendig.

 

Det var nesten nyttigere enn jeg hadde håpet. Jeg fikk vite noe som var helt nytt – og nye tanker om ting jeg kjente til fra før. Nå må jeg bare prøve å ordne det – finne ut hva som betyr noe.

 

Hun låste opp den lyseblå bilen med fjernkontrollnøkkelen og satte seg inn. Det ble ikke politibilen i dag. Hun ønsket ikke det. Et møte, javel – men det var ingen grunn til å publisere det.  

 

Hun likte den lille el-bilen. Og hun var ikke så lite stolt av den. Den var hennes egen – hun hadde kjøpt den rett før sommerferien. Riktignok med noe billån. Men likevel – å få sin egen bil var en liten milepæl.

 

Selv mamma og pappa hadde lyst opp og var tydelig stolte da hun kom hjem til dem og viste den fram. Pappa måtte studere den grundig. En helt ny bil. Kanskje politiet hadde noe for seg likevel.

Kapittel 38

En flaske og en kopp

 

Han brukte venstrehånda til å ta tak i begge bærestroppene på den blåstripede baggen han hadde plassert mellom beina foran setet og åpnet bildøra med høyrehånda. Da han halvveis reiste seg og dro baggen etter seg ut av bilen, falt det han inn at den virket litt tung – som om det var noe mer i den enn utstyret han hadde med seg.

 

Han kom seg ut og slengte baggen over den venstre skulderen. Han var den heldige i dag som fikk sitte framme – det var alltid litt trangt med tre gutter pluss utstyr i baksetet. Og denne foreldrebilen var heller ikke av det romsligste slaget.

 

Det kan være noe der som jeg ikke var klar over. Det ligger alltid noen ubrukte klær og andre ting nederst i baggen, og når sant skal sies, så jeg ikke etter hva som lå der i dag – jeg puttet vel bare det jeg trengte for kvelden øverst og kom meg av gårde. Litt dårlig tid også.

 

Det er i og for seg ikke så uvanlig, måtte han innrømme for seg selv.

 

Når brukte han forresten denne baggen forrige gang? Tanken kom – som en slags oppfølger. Han hadde to, og det var den andre han brukte til vanlig. Det var den han likte best. Den var litt mindre og lettere å bære. Og litt stiligere også – uten at det spilte all verdens rolle. Men i dag fant han den ikke da han måtte løpe. Kanskje mamma hadde ryddet den bort – tatt ut noe for å vaske – et eller annet. Og det var ikke tid til å lete.

 

Så det ble denne. Greit nok det.

 

Siste seriekampen for i år. Borte. Og de måtte kjøre ganske langt – motstanderen var et av lagene som holdt til lengst unna.

 

Den ville ikke bety så mye.

 

Vi spiller ikke om noen topplassering. Og vi kan ikke rykke ned. Det blir sånn midt på. Enten vi vinner eller taper i kveld.

 

Det skal på en måte bli godt å være ferdig for i år.

 

Han hadde ikke vært på sitt beste de siste ukene. Ikke på banen. Kanskje ikke utenfor heller. Det var noe som … forstyrret. Som skapte uro. Som ikke var helt greit. Han merket det på skolen også.

 

Jeg klarer ikke konsentrere meg ordentlig. Prøven sist fredag var elendig. Det ligner ikke meg. Jeg kan mye bedre.

 

Han var sikker på at det var hun politidamen fra cupen han hadde sett komme ut fra kafeteriaen og gå ned til klubbplassen tidlig i ettermiddag. Selv om det ikke var noen politibil. Hva skulle hun der nå? De hadde vel tatt han de tror gjorde det?

 

Det var en trang garderobe, så de ble sittende nærmest oppå hverandre. Han plasserte seg innerst – det var blitt en vane etter hvert. Han skiftet så raskt han kunne og så at de andre gjorde det samme. Men treneren måtte selvsagt si noe. Selv om de godt visste hvordan de burde spille. Uansett måtte de få vite hvilke spillere som skulle starte kampen.

 

Han ble nesten litt overrasket over at han var i startoppstillingen.

 

Treneren og flere av gutta var allerede på vei ut mot den opplyste banen da han plukket opp yttertøyet han hadde hatt på seg før de skiftet for å legge det i baggen. Selv om tøy og bagger skulle bli igjen i garderoben, pleide han å pakke det ned – istedenfor å la det ligge og slenge.

 

Den raske bevegelsen – han var litt på etterskudd nå også – gjorde at han brukte armen ganske hardt. Han merket straks gjenstanden – noe rundt? – og som gav etter, som halvveis rullet unna. Han stusset litt. Så tok han og dro et håndkle og en treningsbukse – det var en ekstrabukse, den lå der nærmest i reserve – til side og tok tak i det som lå under.

 

Det var som en kald vind presset seg inn gjennom munn og hals og fylte resten av kroppen. Han stivnet til og ble sittende og stirre på gjenstanden som hånda hans holdt nede i bagen.

 

En plastflaske. Stor plastflaske. Med noe mørkeblått i. Nesten full.

 

Han skjønte med en gang hva det var.

 

Dette er helt feil. Denne skal ikke være her. Jeg har ikke lagt denne i baggen min. Jeg kan ikke ha lagt den i baggen min. Jeg forstår det ikke.

 

Etter noen sekunder løftet han blikket – de siste lagkameratene forsvant ut døra – han var igjen alene.

 

Han løftet flasken forsiktig opp og holdt den foran seg. Det blå innholdet skvulpet bak den gjennomsiktige plasten – det var hendene hans som skalv, han klarte ikke holde flasken rolig.

 

I det han halvt automatisk satte flasken ned igjen, oppdaget han at noe annet var kommet fram fra håndkleet og treningsbuksa. Han tok tak i den lille pappkoppen med venstrehånda. Den var helt tørr nå, men han kunne se de blårøde flekkene langs randen nederst i koppen – rester etter det som var drukket. Han løftet den opp under nesen – det luktet også.

 

Han slapp koppen og registrerte at den falt ned på yttertøyet og ble liggende ved siden av flasken. En ny gufs – nesten som is denne gangen. Han ble sittende med hodet i hendene mens blikket mellom fingrene fanget de to gjenstandene i baggen på golvet.

 

De må ikke finne koppen og flasken i baggen min. Jeg må ta dem ut. Gi dem til noen? Nei. Kaste dem? Ja – men hvor?

 

Han var ikke klar over hvor lenge han hadde sittet slik. Men han registrerte med ett at hodet jobbet med å finne løsninger.

 

Han så raskt opp. Han var alene. Ingen i den trange garderoben og ingen i korridoren utenfor.

 

Han tok tak i koppen og flasken, reiste seg og gikk noen meter mot utgangsdøra. Midtveis i rommet bøyde han seg ned og åpnet en rødaktig bag. Han passet på å plassere de to gjenstandene under tøy og andre ting som lå i baggen fra før.

 

Han visste ikke om treneren – eller lagkameratene – hadde lagt merke til at han drøyde så lenge. De var uansett vant til at han var litt sen.

 

Han spilte hele kampen. Og han var overrasket over at han spilte så bra. At han fikk til så mye. Det var som noe utenfra styrte og fikk det til å fungere. Han hørte treneren rope ros fra lederbenken.

Kapittel 39

Simon ringer sent

 

Celia og Sonia så etter Mai i det hun forsvant ut kafeteriadøra. De var begge blitt sittende ved hjørnebordet – uten at noe var avtalt var det som begge følte behov for å ha noen minutter sammen etter at politidamen hadde brutt opp.

 

Celia fikk med seg at Johnny og Mai så godt som åpnet døra samtidig – fra hver sin side. Heller ikke denne gangen kom han bort til dem. Men han småvinket med den ene hånda mens den andre bar på et lite skrin eller liten kasse. Han gikk rundt disken, satte fra seg skrinet og begynte å dra et av skapene lengst bort ut fra veggen.

 

Verktøyskrin. Det er noe han skal fikse på skapet.

 

-Han har det travelt i dag. Det var en ufarlig åpning på en samtale, tenkte hun.

 

-Jeg har inntrykk av at han alltid er rundt her, kom det lett smilende fra Sonia. -Han og Emma - det er de to du alltid treffer på. Og etter det jeg hører har det vært slik så lenge noen kan huske.

 

Hun sa det forholdsvis forsiktig, selv om det var såpass langt fra diskområdet til bordet deres at han neppe kunne oppfatte annet enn utydelige stemmer.

 

Men hun skjønte med ett at Celia neppe hørte kommentaren hennes. Det var kommet et par små rynker mellom øynene til den unge jenta - blikket hadde fjernet seg både fra henne, diskområdet og utgangsdøra og så ut til å fokusere ut i løse lufta.

 

Det er noe her oppe nå. I hodet. Noe nytt. Som ikke var der før. Noe jeg nettopp fikk vite av Mai? Noe jeg har sett? - eller hørt? – noe jeg ikke har tenkt på? Det er her, men jeg får ikke tak i det. Ikke ennå. Jeg tror det er viktig.

 

Celia ristet plutselig på hodet og var tilbake ved hjørnebordet.

 

-Sonia … hvis det ikke var han – og jeg vil ikke at det skal være han, det har du sikkert skjønt – tenk om … tenk om …  det er en av oss? Jeg mener … ikke dere … 

 

En liten pause – det var like før munnen formet «gamle».

 

- … voksne.  Men en av oss unge? Jeg mener … juniorgutta. Eller oss juniorjentene. Som jeg går på skolen med. Eller … og som slår han med …

 

-Det er lite sannsynlig at det er en av ungdommene, Celia. Sonia forsøkte å fange blikket hennes over bordet. -Men likevel …

 

Hun lot selv øynene gli til side igjen da hun ikke klarte å få kontakt.

 

-Etter cupen sa jeg til meg selv at det måtte være noen utenfra – vi var tross alt mange folk der – fra mange steder. Men etter Peter … og hvis de to henger sammen … det må være en som … har med oss å gjøre.

 

Dette var vel ikke særlig til trøst for henne. Men jeg tror Celia er typen du må være ærlig mot – jeg kan ikke si noe til henne som jeg ikke tror er riktig.

 

-En av trenerne? Det kom rett på fra Celia. Men Sonia lot det ligge.

 

For det kan like gjerne være en trener som en av oss andre. Foreldre. Lagledere. Frivillige. En i miljøet. Klarer vi å gå videre i klubben? – hvis ingen finner ut av dette?

 

Stemmen til Philip. Eller var det Johnnys? På styremøtet. Damelaget. Skal jeg fortelle det?

 

-Det er en ting til. Det ble nevnt på et styremøte etter det andre … Damegarderoben. Det er vanligvis bare seniorlaget som bruker den. Og de hadde fri den dagen. Ingen kamp. Ingen trening. Det var tilfeldig at en av spillerne kom innom – og fant han.

 

Celia fanget straks poenget. -Den som gjorde det, visste det. Peter skulle egentlig ha ligget der … til dagen etter?

 

-Ja, nå er det skapet ordnet. Den rolige stemmen gjorde samme inntrykk som alltid. -Det var like før ene siden løsnet. Politiet på besøk?

 

Johnny var kommet bort til hjørnebordet. Han satte verktøykassa på stolen der Mai hadde sittet.

 

-Hun ville spørre om et par ting, og Celia … Sonia nikket i retning attenåringen, - … Celia var tett på da det skjedde – begge gangene.

 

-Jeg vet det. Han henvendte seg direkte til Celia. -Går det bra med deg?

 

Hun nikket og viste et lite smil. -Det går greit. Det var et svar som var innafor. Men ikke mer. Og hun var takknemlig for at han hadde tatt seg av henne den kvelden utenfor damegarderoben.

 

Johnny plukket opp skrinet og begynte å gå tilbake mot disken. Etter noen meter snudde han seg mot dem.

 

-Prøv å ikke la det gå for tøft inn på dere. Vi må stå sammen nå – bygge videre. Sørge for at klubben er like sterk som før.

 

Noen sekunder senere var han ute av kafeteriaen.

 

Verktøykassa. Skrinet. Det er noe jeg må spørre henne om.

 

-Sonia – husker du den søndagen? Ganske tidlig – på plassen. Laura. Kom ut fra garderoben. Hun snakket om et skrin – noe som ikke var der. Vet du hva slags skrin det var? Hva hun mente?

 

Sonia skjønte at verktøykassa til Johnny hadde trigget henne. Men hun var usikker på hvor Celia ville.

 

-Det var et pengeskrin, svarte hun. -Du forstår – jeg kom litt overraskende på henne, så hun slapp det nesten i golvet. Det var penger, papirer og litt skrot. Nei – jeg vet ikke hva hun mente med det hun sa.

 

Jeg trodde kanskje det var slik. Skal jeg fortelle henne om praten ved gjerdet – i treningspausen? Eller det hun svarte meg på den kampen? Nei – jeg er ikke klar til det.

 

-Vi kan jo rett og slett spørre henne? – ettersom hun tok seg bryet med å komme med den ene setningen.

 

Men Celia ristet på hodet. -Ikke ennå. Kanskje senere. Du skjønner … det er slik at jeg får mer med Laura å gjøre, og jeg må ikke …

 

En midlertidig løsning, kalte Emma det da hun ringte henne for noen dager siden - Celia begynte å forstå at hun stelte med mye mer enn kafeteriaen i klubben. Laura ville inntil videre fungere som hovedtrener for femtenåringene. Hun håpet det var greit for Celia å fortsette som hjelpetrener sammen med henne.

 

De hadde ikke hatt den første treningen sammen ennå, og Laura sa ingen ting om det på forrige juniortrening, enda det var dagen etter telefonen fra Emma.

 

Celia grudde seg litt, selv om hun hadde sagt ja.

 

Det blir ikke det samme som med Peter. Han gjorde meg liksom … trygg.

 

-Det er greit, Celia. Sikkert noe helt trivielt uansett.

 

-Husk det, fortsatte Sonia og smilte over bordet. -De fleste av oss har noe – kall det gjerne små hemmeligheter – som vi ikke vil at noen andre skal få greie på. Og det behøver slett ikke være noe galt med det.

 

-Men hva om hemmelighetene blir store? Celia visste ikke hvorfor hun sa det – det kom bare.

 

-Jeg må stikke nå – Sara venter snart på meg. Sonia ble alvorlig, og denne gangen fikk blikket hennes respons. -Jeg går ut fra at noen har fortalt deg at du ikke bør holde på med dette? At dette ikke er noen … lek … for en attenåring? 

 

Eller for den saks skyld for en som er dobbelt så gammel. Det siste var bare innvendig.

 

En guttegjeng i treningsdresser laget litt støy i det de passerte på gangveien noen meter utenfor det ene vinduet ved hjørnebordet. Ettermiddagens aktiviteter på banen var i ferd med komme i gang.

 

-Flere. På ulike måter. Aller mest jeg selv – tror jeg. Men jeg klarer ikke. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det er for … nært.

 

Det var en ettermiddag med treningsfri for Celia, så det ble nesten tre timer med skolearbeid utover kvelden. Hun var litt overrasket over at hun klarte å være så konsentrert – hjernen fungerte slik hun ville. Så da hun la de siste bøkene tilbake i ryggsekken, følte hun at hun var nesten ajour.

 

Helt i mål kommer jeg aldri.

 

Det var sent da telefonen ringte. Hun hadde tatt en «krølle beina»-pause i sofahjørnet før hun skulle gå og legge seg, og hun var begynt å bli søvnig da hun plukket opp mobilen som lå på stuebordet ved siden av henne. Det var ikke et nummer hun hadde lagt inn som kontakt, så det kom ikke noe navn fram, men hun kjente det igjen.

 

-Unnskyld at jeg ringer deg … og så sent. Men jeg måtte ringe … noen.

 

Simons stemme var forsiktig – nesten spak.

 

Han høres litt engstelig ut. Har han grudd seg til å ringe meg?

 

-Jeg har funnet flasken med solbærsaft. Og … Mobilen ble stille i flere sekunder. - …  koppen hun ble forgiftet med.

 

Celia var med ett lys våken. Bare ett ord. -Hvor?

 

-I treningsbaggen min. Som jeg bruker … nesten hver dag.

Kapittel 40

Tenk om det er en av oss

 

Den smale skikkelsen kom mot henne med langsomme, men faste skritt. Hun kunne ikke se hvem det var i halvmørket. Slitt dongeribukse. Så kunne hun se hendene. Det var Samirs hender. Men det kunne ikke være ansiktet hans – det var for … Lille Simon? Ikke han heller. Med ett var ansiktet helt opplyst, og Beatrice stirret ned på henne med et rart smil om munnen.

 

Hun krøp enda tettere sammen mot veggen.

 

Hendene til Samir holder i noe. En blåaktig plastflaske i venstrehånda. Og den høyre? Det må være … en hammer.

 

Skikkelsen løftet hånda med hammeren og svingte den bakover for å ta sats. Så kom den i full fart rett mot henne.

 

Celia reiste seg brått opp i senga. Hun dunket hodet i soveromsveggen i det hun satte seg bakover. Hjertet slo langt over hvilepuls, og hun sanset svette i ansiktet. Men hun var raskt våken.

 

Jeg må ha ropt. Jeg husker jeg skrek.

 

Men det var stille i huset, så verken Kelvin eller mamma kunne ha hørt det.

 

Det var en drøm. Heldigvis blir de som oftest fort borte.

 

Men samtidig som innholdet i drømmen var i ferd med å viskes bort i hjernen, kom den gufne følelsen krypende tilbake. I brystet. I magen. Matet av korte raske tankebiter i hodet.

 

-Tenk om … det er en av oss. Juniorgutta. Juniorjentene.

 

-Det må være en som … har med oss å gjøre.

 

Den var kommet før hun sovnet. Ikke med det samme. Ikke mens hun snakket med Simon. Ikke rett etter heller. Da hadde hjernen jobbet – klart og konstruktivt – med å finne ut av ting. Planlegge. Men etter at hun var krøpet til køys.

 

Mamma hadde allerede lagt seg da telefonen ringte, og Kelvin var på rommet sitt. Så hun var blitt sittende i stuesofaen med mobilen.

 

-De lå nederst i baggen. Skulle tømme den da jeg kom hjem fra kamp i kveld.

 

-Siste seriekampen, la han til.

 

-De kan ikke ha vært der lenge. Jeg bruker den nesten hver dag. Men det er ikke alltid jeg sjekker alt. Jeg har nok en del … Han nølte litt – innholdet i en treningsbag kan være litt personlig. -… skrot i den.

 

-Tok du dem opp? Holdt i dem? Det var det første som falt henne inn.

 

-Jeg er redd for det. Stemmen var fortsatt forsiktig.

 

Han høres ut som en unge som har gjort noe galt. Og som er redd for å fortelle det.

 

Hun måtte spørre om dette. -Simon … Nå var det hun som nølte litt. -Ikke misforstå. Men … brukte du baggen på cupen?

 

-Jeg tror det. Ja, jeg er sikker på det. Så ble stemmen høyere. -Men de kan ikke ha vært der siden den gangen. Jeg ville ha merket det.

 

Det ble stille noen sekunder.

Jeg hører pusten hans. Han holder mobilen tett inntil munnen.

 

-Skal vi … jeg … ringe politiet? Det var Simon som fortsatte. -Men tenk om de …

 

-Vi venter til i morgen. Celia avbrøt ham. Hun ville ikke at han skulle fullføre setningen.

 

De var blitt enige om at Simon skulle ta baggen med på skolen dagen etter. Det var litt knotete, for han måtte ha den vanlige skolesekken med også.

 

-Kan jeg ikke bare ta flasken og koppen opp i ryggsekken min?

 

Hun hadde avfeid det. -Jeg tror de vil se hele baggen. Med begge tingene oppi. Og resten. Legg dem slik du fant dem.

 

-Men det er mye …

 

-Ikke tull, Simon. Jeg har sett skitne fotballstrømper og treningstøy før. Det har sikkert politiet også.

 

Det var han som brøt forbindelsen. Denne gangen etter et «ok» og et litt nølende «takk skal du ha». Men verken «ha det» eller «god natt».

 

Hun tok opp mobilen som lå på nattbordet. Halv to.

 

Da har jeg ikke sovet så lenge.

 

En av oss. Juniorgutta. Juniorjentene. Simon.

 

Hun ristet på hele overkroppen. Det kom av seg selv - kroppen forsøkte å kvitte seg med uroen som hadde begynte å gnage for fullt igjen innvendig.

 

Kutt ut de tankene. Det er bare tøys.

 

Kroppen lyktes ikke. Gnagingen fortsatte.

 

Men da har noen lagt flasken og koppen i baggen hans. Så langt nedi som mulig. For å skyve skylden på han? Eller er det tilfeldig? Kanskje den som la tingene i baggen, ikke visste hvem den tilhørte.

 

Jeg må ringe Mai tidlig i morgen. Men jeg vil se baggen først. Jeg vil se flasken. Og ikke minst koppen.

 

Hun lot skuldrene og hodet sakte gli ned mot den store hodeputen igjen. Mobilen ble liggende på lakenet – halvveis under den høyre overarmen.

 

Det var ennå noen få uker til det ville være mørkt på vei til skolen. Men det var en klar og kald morgen. Celia hadde gått tilbake og hentet et skjerf fra kommoden i gangen etter først å ha stukket hodet ut av ytterdøra.

 

Hun satte pris på den kalde luften. Den kjentes deilig i ansiktet. Den fikk henne våken. Og klar. For det var ingen tvil om at antall sovetimer i natt uten problemer kunne telles på en hånd.

 

Meningen var at de skulle være på skolen litt tidligere enn vanlig, men de hadde ikke avtalt å møtes på skoleveien. Så Celia ble litt overrasket da hun oppdaget at han stod og ventet på henne i den nesten tomme skolegården – hun trodde selv hun var tidlig ute.

 

Simon bøyde seg ned og åpnet baggen som stod foran han på asfalten. Celia satte seg på huk og gjorde en bevegelse med armen mot baggen. Tanken at det var dumt var der med det samme. Men hun ble likevel overrasket da han forsiktig skjøv overarmen hennes tilbake.

 

-Det er ingen grunn til at du skal legge igjen spor her, kom det rolig.

 

Eller du vil ikke at jeg skal røre de skitne fotballstrømpene. Hun klarte å skjule det lille smilet.

 

Han ryddet forsiktig treningstøy, et håndkle og diverse utstyr til side. Nederst i baggen kom en blå flaske og en litt skrukkete pappkopp til syne. Han tok en av gjenstandene i hver hånd og løftet dem opp.

 

-Jeg har tatt dem opp før, sa han da han merket at Celia skulle til å protestere.

 

Plasten var gjennomsiktig, så det var lett å se hvor full flasken var.

 

Skulle jeg ha gjettet, ville jeg sagt at det var tatt en kopp eller to fra den – disse pappkoppene rommer ikke så mye.

 

Hun ble sittende en stund å se ned i den tomme koppen – på blåfargen som saften hadde etterlatt på bunnen. Han kunne se rynkene som laget ørsmå linjer mellom øynene hennes.

 

-Det er rester nok etter saften. Hvis giften var her, vil de finne den. Hun var ikke sikker på om hun sa det til Simon eller seg selv.

 

-Hvis det ble gjort i går – og jeg skjønner ikke at jeg ikke har merket det før – må det ha vært … vi hadde tingene i garderoben mens vi spilte. I bilen kanskje. Men da ville jeg ha sett det – tror jeg.

 

-Var Samir på kampen? Det direkte spørsmålet kom i det hun reiste seg fra huk-stillingen.

 

Han tok et skritt bakover, og hun så at uttrykket i ansiktet hans endret seg. Men hun klarte ikke helt å tolke det. Så ristet han på hodet.

 

-Du kan ikke tro at … Samir… det er umulig at han kan ha … Peter …

 

Du har rett. Jeg tror ikke det. Men det var det første navnet i hodet ditt også.

 

-Jeg ringer politidamen etterpå. Hun jeg har snakket med før. De vil helt sikkert se … og kanskje ha … baggen. Og de vil nok også … Hun dro litt på setningen før hun fullførte. -… snakke med deg.

 

Hun merket at han reagerte, selv om han ikke svarte. Så hun bestemte seg for å fortsette, og denne gangen gjorde hun ikke noe forsøk på å skjule det ørlille smilet.

 

-Simon – kutt for all del ut alle tullete tanker. Dette er fantastisk – dette er et … stort skritt framover. At du har funnet saftflasken og koppen. Du gjør dem en kjempetjeneste.

 

Jeg lurer på om det er det peneste jeg noen gang har sagt til han?

 

Og - sier jeg det mest for å gi ro i meg selv? – mer enn han?

 

Klassene de skulle starte dagen i, lå i to forskjellige bygninger på skoleområdet. Så da Simon en stund senere gikk mot inngangen sin – med sekk på ryggen og bag over den venstre skulderen – snudde Celia og gikk i andre retningen. Men hun stoppet underveis og satte seg på steinkanten som gikk rundt den tørre fontenen.

 

Så nå vet vi hvorfor politiet ikke fant toddyflasken. Noen gjemte den. Sammen med koppen. Men hvor har de vært før de havnet i baggen til Simon? Og hvem la dem der?

 

Jeg tror jeg vet svaret på det siste. Men jeg holder det for meg selv. Sier ingen ting om det til Mai. Hun kommer uansett til å finne det ut.