Kapittel 41
Etter begravelsen
Det var godt å komme hjem, og enda bedre da jeg en ikke altfor lang stund senere kunne sette meg i den behagelige sofakroken med en kopp nykokt te.
Selv om det hadde vært en god dag. Og en fin opplevelse. Og alt inne i meg hadde fungert som det skal. Det var ingen stikk lenger. Iallfall var de blitt sjeldne.
Det var en fin begravelse. Litt rart at jeg skal tenke slik. Og mange vil kanskje ikke tro at jeg tenker på den måten. Men de kjenner meg ikke godt nok. For jeg gjør det. Begravelser er viktige.
Jeg er imponert over presten. Jeg kjenner henne ikke. Men jeg har vært i kirken her før. Og jeg husker henne fra konfirmasjonsfesten. Hun traff skikkelig i dag. Jeg håper mange i salen tok til seg det hun sa.
Men den andre talen var den viktigste. Jeg var litt redd for den. For det er fremdeles slik at det er ting som ikke bør komme fram. Som ikke må røpes. Iallfall ikke ennå. Men det gikk bra. Det var flere ute på kirkegården etterpå som trakk fram denne talen – og kommenterte det ene eller det andre. På en lavmælt måte, så bare de som står aller nærmest hører. Slik man snakker sammen i en begravelse.
Jeg reiste meg med tekoppen i hånda og gikk bort til det store vinduet. Det vendte sørvestover, og jeg kunne skimte den lave høstsola som var i ferd med å forsvinne bak tretoppene langt der oppe. Bortenfor tjernet. Den skapte storslåtte farger på kveldshimmelen. Sola er det største vi har. Og det kan være strålende vakkert når den er i ferd med å bli borte.
Jeg likte Peter. Mange vet nok ikke hvor mye jeg satte pris på han. Så jeg er glad for at han fikk en så fin avskjed. Og at det var så mange til stede. Nesten full kirke.
Men han skulle ikke ha gjort det. Det var tåpelig. Og han må ha visst at det var farlig.
Vi må bygge videre nå. Jeg skal være med på det. Jeg skal gjøre en innsats. Jobbe videre for Peter – den jeg trodde han var.
Kanskje kommer det et stikk nå og da. Men det blir langt mellom dem. Og det er ikke uro lenger.
Samvittighet? Det kan tenkes. Men da kan jeg snakke imot. Inne i meg. Jeg har verdens beste grunner. Det er ikke mitt ansvar. Det var ingen annen vei.
Så jeg skrur av samvittigheten. Og får godfølelsen. Det er blitt som med kattungen likevel.
Det er alltid det som ligger foran meg som er viktig.
Jeg hørte skrittene på trappa utenfor. Kommer nå. Jeg ser fram til det. Det blir en fin kveld.
Jeg satte tekoppen på stuebordet og gikk i møte.
Jeg er trygg nå. Jeg er fri. Dette er mitt.
Kapittel 42
Skolefest
Den lille salgsboden var satt opp rett bortenfor garderoben, og det var tre av lærerne på skolen som hadde påtatt seg å betjene den. Det var i og for ikke noe nytt – det var snarere blitt en tradisjon.
-Det er en praktisk løsning, hadde rektor kommentert på lærerværelset. -Da har vi voksne til å holde øye med både garderobene, inngangene til toalettene og utgangsdøra. Ikke at jeg venter noen utskeielser. Men det kjennes trygt uansett.
Celia tok en tohundrelapp ut av innerlommen på høstjakka og gikk mot boden. Hun glemte å ta den ut da hun kom, og hun hadde ikke kjent behov for å kjøpe noe før nå.
De kommer nok til å mobbe meg fordi jeg bruker penger. Ikke lærerne da. Men kameratene. Jeg lurer på om jeg er den eneste. Det går på mobil for alle sammen.
Det var ikke bare henne, for en gutt i klassen under henne dro fram noen mynter for å betale en NoSugar-cola. Hun fulgte eksemplet hans, men avslo forslaget fra læreren om en kake. Mat har ikke noe for seg tidlig på en skolefest.
Musikken slo mot henne da hun åpnet døra til aulaen. En rockelåt – ganske gammel, trodde hun. Skolen hadde sitt eget musikkanlegg og også sin lokale DJ. En fyr som gikk i Simons klasse. Ganske sprø, men godt likt av de aller fleste. Og han var flink med musikken. Selv om han kanskje hadde skrudd lyden litt høyt akkurat nå.
Men det er litt deilig. Jeg trenger å få dunket lydbølgene gjennom hodet og kroppen min. Så jeg merker det ordentlig. Det stimulerer … og beroliger … samtidig.
Bordene var plassert i en hestesko mot scenen, og hun satte seg der hun var kommet fra – i den ene av de to skarpe sko-svingene. Ikke at det spilte noen rolle hvor hun satte seg ned. Det var langt fra noen faste plasser, og de fleste av elevene var innom flere bord i løpet av kvelden – i takt med at festen og kontaktene utviklet seg.
De andre stolene rundt bordet var tomme. Beatrice og Mayouri satt der da hun gikk ut til garderoben – nå kunne kun skimte Beatrice et stykke ute på dansegolvet, mens Mayouri – som var året yngre - hadde funnet seg et bord i nærheten med to-tre gutter fra sin egen klasse.
Det hadde dratt seg litt ut i november, og gradestokkene var krøpet ned på minussiden. Så det kjentes godt å komme inn i aulaentreen etter turen hjemmefra. Aktivitetsdagen ute var – etter iherdig kampanje fra elevrådet og også noen av lærerne – blitt skjøvet litt fram i tid. Og i tillegg hadde rektor bestemt å droppe siste skoletimen – det gjorde det mulig å starte festen litt tidligere på kvelden.
-Det er midt i uka, og vi kan ikke holde på utover natta.
En snau uke var gått siden Simon viste henne toddyflasken og pappkoppen i skolegården. Hun hadde ventet til første friminutt før hun ringte. Mai svarte med det samme, og litt ut i storefri stod Simon og Celia utenfor skoleporten med den rødgrønne baggen mellom seg i det den lyseblå el-bilen sakte svingte inn mot fortauskanten. Ingen politibil eller uniform i dag heller, selv om noen nok ville sagt at det hadde vært passende. Mai var strengt tatt i embeds ærend denne gangen.
Men jeg vil ikke annonsere besøket for hele skolen.
Hun tok med seg baggen etter at Simon kort fortalte historien.
-Jeg må snakke litt mer med deg - vi tar det på telefon, så du behøver ikke komme ned til oss. Men jeg trenger mobilnummeret ditt.
Ikke mer enn det.
På ettermiddagen to dager senere ringte hun i det Celia var i ferd med å pakke sammen etter sin egen trening.
-Jeg synes du fortjener å få beskjed – og jeg ville ta det muntlig istedenfor å sende en melding. Men aller først, Celia …
Det virket som hun tenkte seg litt om før hun fortsatte. Litt uvanlig, slo det Celia, for hun høres alltid ut som hun vet akkurat hva hun skal si.
-Jeg vet ikke hvordan du og Simon … snakker. Men jeg vil du skal være helt trygg på det jeg sier nå. Jeg stoler helt og fullt – uten forbehold – på det Simon forteller om baggen og tingene i den. Noen har plassert koppen og flasken der.
Det var en klar melding. Celia kjente at det gjorde litt godt å få den.
-Har du fortalt det til Simon?
Et dumt spørsmål. Men svaret overrasket henne.
-Jeg tenkte du kunne gjøre det for meg.
Smilte hun i andre enden?
-Vi fikk svar fra laboratoriet i dag – de fant samme gift i pappkoppen som den som drepte Linda. Og noe som jeg innrømmer var uventet for meg …
Den ørlille pausen og svake endringen i stemmeleiet understreket forbauselsen.
-Det var gift i flasken. Nok til å ta livet av enhver som ville ha fått saft fra den.
Kapittel 43
En dans med Shakir
De har pyntet seg alle sammen. Forsøkt å bli så … attraktive som mulig. Vise fram det fineste på kroppene sine. Klær som understreker det beste de har. Klær som passer sammen. Farger som matcher. Ikke bare jentene. Gutta like mye. Kanskje på litt forskjellige måter. Men de vil oppnå det samme.
Jeg har forsøkt selv også. Selv om det ble snudd på hodet etter en sjekk-runde med Kelvin.
-Du er aldeles nydelig uansett, Celia. Men jeg tror jeg vil foreslå …
Det ble å starte fra scratch.
Ikke alle forresten. Noen få later ikke til å bry seg. Shabby bukser. Skjorter som flagrer. Og hår som det absolutt ikke er gjort noe med siste døgnet. Men kanskje tror de at det er slik de kan tiltrekke. Og det er mulig de har rett.
Hun lot blikket gli over dansegolvet og bordene rundt. De er her alle som en - nesten. Dans. Musikk. Latter. Småhøye stemmer for å bli hørt. For å få oppmerksomhet. Ingen lekser. Ingen fag. Ingen trening. Ingen … giftdrap? En herlig flukt fra hverdagen. Fra virkeligheten. Eller tvert om? … på vei inn i virkeligheten?
-Sitter du her alene? Hun hadde ikke hørt eller sett at han kom før han satt på stolen skrått overfor henne. -Nå ja, ikke nå lenger da. Han satte en colaboks foran seg på bordet.
Celia merket at han forsøkte å fange blikket hennes da hun vendte hodet mot han. De mørke intense øynene var fascinerende – spesielt under de enda mørkere brynene.
Og han har et småsjarmerende smil. Selv om resten av ansiktet ikke helt står i stil med øynene. Jeg tror de færreste vil kalle han kjekk – men kanskje interessant likevel.
-Jeg tror du trenger en dans.
Det hørtes mest ut som en utfordring. Men hun bestemte seg for å ta den. Hun var raskere oppe av stolen enn han hadde regnet med – hun smilte ned mot han i det hun tok tak i høyrearmen og halvveis dro han opp. -Du har rett, Shakir – jeg kan trenge det nå.
Hun tok han med seg innover på golvet – inn på en liten ledig flekk – bort fra bordene. Så er det ingen som glor. Hun merket at kroppen begynte å følge rytmene til musikken og at øynene lukket seg – og åpnet seg igjen – i takt med det blinkende blårøde lyset.
Jeg er ingen ivrig danser. Men en fotballjente har kroppskoordinasjon god nok til å følge en rockerytme. En smådeilig følelse – to ting som glir inn i hverandre. Og blir ett. Musikken og kroppen – felles rytme. Jo – jeg trengte dette.
Et par låter senere bestemte DJen seg for at det var tid for en rolig dans – kanskje etter en oppfordring. Celia forstod at det var nok for denne gangen og tok Shakir med seg tilbake til bordet. Ingen hadde okkupert det i mellomtiden.
-Det er bra at vi er godt trent. Men jeg blir tørst av det likevel. Shakir tok colaboksen og touchet munnen med den.
Han ble stanset av armen til Celia. -Det er ikke din, Shakir. Vi satt annerledes i stad.
Han tok boksen bort fra ansiktet, holdt den et øyeblikk på strak arm og stirret på den. -Er du sikker?
-Ja – dette er din. Hun var på nippet til å småle i det hun skjøv den andre nosugar-colaen bortover bordet.
Hun merket med ett at hun stivnet. Øynene forlot colaboksen og dansepartneren, og hun ble sittende og stirre rett fram – rett mot parene som fulgte den rolige låta på golvet. Men hun så ikke dem heller.
Det er noe som har skjedd igjen. Noe jeg må gripe. Lagret som på en harddisk. Jeg må bare hente det fram – bruke det. Men jeg klarer ikke se hva det er.
En rask risting av overkroppen brakte henne tilbake til skolefesten. Shakir hadde byttet cola-bokser og var i ferd med å tømme den Celia hadde skjøvet over til han.
Hun visste ikke om det var den korte timeouten hennes som var årsaken, men hun merket at noe begynte å jobbe inne i hodet hennes. Hun så rett på Shakir i det han satte den tomme boksen sin på bordet. DJen kjørte fremdeles rolig musikk, så det var forholdsvis greit å snakke.
-På cupen. Du dømte kampen før meg. På sammen banen. Jeg stod og så på deg – grudde meg litt fordi det var første kampen min - noensinne. Jeg husker at du gjorde meg roligere.
En innledning. Kanskje unødvendig smiger. Men det er faktisk sant.
-Etter at du var ferdig og gått av banen – ble du på området? Så du noe spesielt?
Dette er for upresist.
-Så du Linda da hun kom?
Det var mer direkte.
Hun kunne se at munnvikene formet antydningen av et smil, og det var et lite glimt i de intense øynene.
Han kunne vært storsjarmerende. Øynene – og munnen også – det er en god begynnelse. Men det er noe mellom der som mangler. For flate kinn? Kinnben som ikke er plassert ordentlig?
-Du vet det går rykter på skolen om den lille etterforskeren vår.
Hun kunne gjerne være med på humoren hans, og hun forstod at det slett ikke var sarkastisk, så hun tok det pent.
-Men når du spør. Ja – jeg så henne. Jeg så faktisk litt på deg – på dere – også. Fra gjerdet. Så gikk jeg for å hente … tingene mine. Kom tilbake. Like etter det kom hun …
-Hvor kom hun fra? Celia mente ikke å avbryte, men det kom som av seg selv.
-Det vet jeg ikke. Men jeg så henne i det hun var øverst i trappa – så gikk hun mot kafeteriaen – og oss.
Det var en ting til. -Så du Mariam?
-Det er jenta hennes? Ti-tolv år? Ja, jeg tror jeg så henne. Selv om det var mange unger som kom og gikk. Men de var ikke sammen. Jenta gikk forbi meg litt tidligere, mens jeg stod og så på dere – før jeg hentet …
Det begynner å klarne – en del av det som skjedde. Men det mangler noe. Og solbærflasken full av gift. Kanskje ta livet av en haug med folk. Og hvis en annen hadde fått en kopp fra den først … Nei – det rimer ikke.
-Jeg husker faren din.
Skiftet av tema overrasket Celia, og han oppdaget straks reaksjonen hennes.
-Unnskyld, Celia – det var ikke meningen å …
-Det er greit.
-For han steppet inn og trente oss av og til. Da vi var små. Ikke fast. Johnny også forresten – du vet, han gamle som nesten alltid er der.
-Turnkongen. Det kom etter en ørliten pause.
Hun klarte ikke helt å følge han nå, og han skjønte det også.
-Det var bare noe Johnny sa. Til meg. Jeg var … veldig god … i balanseøvelsene. Kunne beherske kroppen. Er fortsatt det – kan vri og vende på meg så mye jeg vil – har likevel kontroll.
En liten latter lå på lur hos Celia, men hun nøyde seg med et smil. -Du vet, Shakir – det er de gamle som skal tenke tilbake og mimre – vi unge skal bare se framover.
Og det sier jeg.
-Jeg tar og kaprer han fra deg. Dere sitter jo bare og skravler uansett.
Det var Tanya som var kommet bort til bordet. Den første setningen var henvendt til Celia, men hun snudde seg og tok Shakir i armen. -Kom da.
Hun har nok jobbet med det lenger enn jeg holdt på. Selv om Kelvin gjorde en god jobb. Ansikt, øyne, hår – en perfekt match. Passer til klærne også. Eller omvendt.
-Takk for dansen, Shakir! Men han var allerede et godt stykke ute på dansegolvet – hengende i armen til Tanya. Så han hørte henne ikke.
Jeg trodde jeg visste hvem som la flasken og koppen i baggen til Simon. Nå er jeg ikke så sikker lenger.
Hun vendte kroppen bort fra dansegolvet og så i retning av den andre hesteskosvingen. Simon stod lent mot det lille gelenderet der svingen var skarpest. Med ansiktet vendt mot henne. Men det var for langt unna til at hun kunne se ansiktsuttrykket.
Den lille bevegelsen med høyrehånda – var det et vink? Han står der – ser mot meg. Det er en vane han har.
Kapittel 44
En måneskinnstur
Hun gikk ut i entreen noen minutter før halv elleve. Det var nok et par danselåter igjen, men hun likte å finne og få på seg klærne før alle på festen skulle dra samtidig.
Hun var ikke først – i det hun rundet hjørnet på vei inn mellom to garderoberader, kolliderte hun nesten med Simon.
-Hei Celia – skal du hjemover? Vi kan slå følge … så lenge det varer. Hvis du ikke har …
-Det ser ikke slik ut.
Hva slags svar var det? Det hørtes neppe særlig hyggelig ut. Som en unge som furter. Men sagt er sagt. Og jeg er glad for følget. Istedenfor å gå veien og bakken alene.
Han lot ikke til å oppfatte noe galt. -Jeg venter borte ved boden. Og det var et smil der.
Lærerne hadde avsluttet salget og var i ferd med å pakke sammen. Men det var en del varer igjen – ikke minst kaker, og de var lagt fram for den som ville ha – uten betaling. Best å bli kvitt så mye som mulig.
Så Simon takket ja. Og hadde munnen dekket av et stort kakestykke i det Celia kom ut fra garderoberaden og gikk mot han. Latteren kom spontant.
-Det er bra – nå får du ikke sagt noe på et par minutter. Da kan jeg be deg om hva som helst uten at du protesterer.
-Jeg pleier … ikke å … protestere? Han lyktes delvis i å motbevise påstanden hennes.
Han har kanskje rett i det. Eller så har jeg ikke bedt han om de rette tingene.
De var kommet litt ut i skolegården da en velkjent stemme innhentet dem.
-Vent på meg! Jeg liker ikke å gå hjemover alene.
Beatrice var raskt borte hos dem. -Og tre holder varmen bedre enn to. Det er iskaldt.
Hun plasserte seg strategisk mellom de to skolekameratene – skulderen hennes skubbet nesten Simon inn i den ene portstolpen i det de var på vei ut på fortauet.
Hun har rett. Det må være mange minusgrader. Uvanlig kaldt for begynnelsen av november? Men helt klart og stille. Jeg elsker den kalde lufta i ansiktet. Så lenge ikke den halvsvette kroppen begynner å fryse. Vi må gå fort.
-Jeg har gått og ventet på at dere ikke skulle komme på skolen. De siste dagene. Etter at politidamen kom og avhørte dere. Utenfor porten her.
Det er ikke mye hun ikke får med seg.
-Jeg regnet med at iallfall en av dere ble buret inne. For en stund. Men da mangler de vel bevis.
Hun fisker. Og hun er ganske god til det. Spørsmålet er om vi biter på.
Simon klarte ikke la være. -Det var meg. Men de lot meg slippe ut på prøve. Mot kausjon. Svært beløp.
Leppene hans – det er ikke antydning til noe smil. Godt gjort.
-Ok – bra for meg. Ellers hadde du ikke vært her og kunnet varme meg.
Hun stakk venstrearmen inn bak albuen hans. -Varm jakke. Og stilig. Ny? – jeg kan ikke huske å ha sett deg med den før.
Den hadde vært oppe en stund, men da de gjorde en sving etter den første lille bakken, dominerte den himmelen rett foran dem.
-Den kaster skygger – nesten som sola. Det var Celia som kom med bemerkningen. Intetsigende, tenkte hun med det samme, men fortsatte likevel. – Det er noe spesielt med fullmånen.
Beatrice tok straks opp tråden. -Er den på sitt … fulleste?
Simon snudde hodet mot henne. -Tolv minutter over fem i morgen tidlig.
Jeg visste det også. Men hvorfor irriterer det meg litt at det er han som svarer?
-Og den er faktisk litt større enn vanlig. Den er nærmere oss denne gangen enn ved de fleste fullmåner.
Celia snudde på hodet for å sjekke høye stemmer bak dem. Latter og et rop innimellom. Opplagt god stemning. Flere elever på vei hjem. Men så langt bak at de tre ikke kom til å bli tatt igjen.
-Enig med deg, Celia. Den er spesiell. Alle ser på den. Du er nødt til å legge merke til den. Og den lyser godt opp også. Noe helt annet enn sola – den er der bare om dagen, og da er det jo lyst likevel. Ingen ser på sola.
En artig logikk, tenkte Celia. Den skal jeg prøve meg på når rette tilfellet dukker opp. Si hva du vil om Beatrice, men det kommer et gullkorn nå og da.
-Tenk å være slik – jeg mener at alle ser deg. Tankestrømmen til Beatrice fortsatte. -Jeg har lyst til å gjøre noe – være noe – så folk ser meg. Og jeg tror ikke at jeg blir en god nok fotballspiller. Kanskje begynner jeg å synge for gruppa til Oscar – dere vet DJen i dag – han har et band også, og de skal i studio snart. Kan bli kjent. Har pratet med han noen ganger. Jeg er god til å synge. Hva tror du, Simon?
Hun fikk et lite smil til svar og lot til å være fornøyd med det. -For dere vet – hvis du gjør noe når du er ung – noe ordentlig bra, slik at mange legger merke til deg … ser deg … snakker om deg – alt åpner seg for deg, du kan leve på det hele livet.
Enda en filosof? Kanskje har hun rett?
Beatrice slapp det forsiktige albuetaket i Simon da de nærmet seg krysset der bjørkegata gikk inn. Bjørkene stod tett langs den ene fortauskanten. Det var ikke igjen et eneste blad så vidt Celia kunne se. Men det kalde været hadde lagt et ganske tykt lag med rim over de tomme greinene, og spesielt på de små mangeformede kvistene lengst ut fra stammene reflekterte rimkrystallene månelyset i alle retninger.
Det er fascinerende å se på. Bjørkene bruker måneskinnet til å skape sitt eget lys – på sin egen måte - som jeg kan beundre og glede meg over.
Simon hadde sagt takk for følget og var på veg innover gata. Månen kastet en skygge av kroppen hans – den ble halvveis borte, kom fram igjen og ble enda litt mer borte etter hvert som stadig flere av de småglitrende bjørkegreinene kom mellom han og de to jentene.
-Han er egentlig ganske … fin. Det hørtes ut som hun sa det mest til seg selv – Beatrice stod fortsatt og så innover gata.
Celia var allerede kommet over krysset og på veg oppover mot rekkehusgata da «vent på meg»-ropet kom fra Beatrice på nytt. Noen sekunders løpeinnsats spiste opp forspranget, og hun var ved siden av skolekompisen igjen.
-Ikke så fort – du har da vel ikke dårlig tid.
-Jeg vil ikke stå og fryse. Det bør ikke du heller. Og nå kan du ikke lenger varme deg på han … fine.
De skottet raskt bort på hverandre, og Celia oppfattet det lille glimtet i øyekroken og munnviken som dannet et skjevt smil. Men smilet var godartet – litt småertende kanskje – og det var noe i øynene som overrasket litt – som hun ikke husket å ha sett før.
Jeg har lenge visst at hun får med seg det meste. Men det er noe mer enn det. Bak pratingen. Bak det hun viser fram. Kanskje jeg misbedømmer Beatrice.
Kapittel 45
Pappaen til Mariam
Det var på vei til skolen fredag morgen to dager etter festen hun tok beslutningen.
Det var fortsatt kaldt, og hun pakket seg godt inn i den nye vinterjakka. Den var varm nok, men hun kjente seg ikke helt trygg på om den passet til henne. Kler den meg? -- ser jeg dum ut i den? -- som en innpakket ishavsjeger? Men de hadde sagt den stod fint til henne. I butikken. Og at den var ny av året. Ingen gammel tilbudsjakke.
Hun kunne ikke skylde på andre heller. For mamma lånte henne kortet sitt så hun kunne handle selv.
-Det er kaldt – du må få deg en vinterjakke.
Så hun hadde vært på kjøpesenteret i går ettermiddag.
Jeg har aldri vært noen motedronning. Og kommer aldri til å klare å bli det heller. Så hvorfor tenker jeg slik?
Hun passerte rekkehusinngangen til Linda. Det var tydelig at det fortsatt var tomt. Hun hadde ikke sett noen der siden krangelen mellom de to mennene. Ikke Michael. Eller faren hans. Og ikke pappaen til Mariam heller.
Men Mai sa at han ikke var hos politiet lenger. Og at Mariam ikke bodde sammen med han, men at hun var på besøk.
Jeg så Mariam på trening tidligere i uka. Men jeg så ingen ting til pappaen.
Jeg må snakke med han. Det er flere ting som … Jeg må høre han fortelle om det selv. Både det jeg lurer på – og det jeg ikke lurer på.
Og det nytter ikke med telefon. Jeg må være der – sitte og se på han når han sier noe. Se hvordan han reagerer på det jeg sier – og spør om.
Hun hadde hatt det i hodet helt siden praten med Sonia og Mai i kafeteriaen. Og i det hun kikket opp på det mørke stuevinduet i rekkehuset, bestemte hun seg.
Jeg må finne nummeret hans i dag. Og ringe han. Høre om jeg kan få komme på besøk. Eller møte han et annet sted. Jeg vet ikke engang hvor han bor. Ettersom han ikke er her.
Skal jeg høre med Sonia først? Nei – hun vil bestemt råde meg fra det. Og Mai er det ikke snakk om – der vil jeg få et kontant nei.
Det var en ganske liten leilighet et stykke unna. Men ikke lenger enn at bussen brakte henne dit på et kvarters tid. Nå satt hun i en myk sofastol og så seg rundt. Det vanlige. TVen i passe avstand fra sofaen. En stueseksjon. En bokhylle full av bøker, så han leste nok litt. Bilder. Nokså store høyttalere til musikkanlegget. Og en laptop på et lite bord borte i det ene hjørnet.
Han har ryddet. Ingen aviser som ligger utover golvet. Ingen tomme kopper, glass eller tallerkener. Duk på stuebordet. Til og med en vase med friske blomster.
-Jeg kjøpte dem i dag. Han leste tankene hennes i det han kom inn i stua gjennom døra til kjøkkenet. -Jeg tenkte det var greiest med et glass brus til deg – jeg tar en kaffe selv. Si fra hvis jeg tar feil.
Han kjenner meg nok bedre som en litt mindre jente enn en voksen ungdom. -Brus er strålende.
-Du var litt … lite konkret på telefonen. Han hadde satt seg i sofaen tvers overfor henne – så vidt klar av de friske blomstene. -Men jeg regner med at du vil prate om det som … har skjedd.
Jeg så han ganske ofte før. Da han bodde hos Linda. Og det er ikke så mange ukene siden cupen. Men han virker litt … annerledes. Eldre? Ser kanskje litt småsliten ut. Ja – det er ikke så rart.
Jeg tenker fortsatt på han som snill. Ikke det mest sjarmerende av ansikter. Munnen og kinnene – litt … intetsigende? Men øynene er gode. Jo – han er snill.
-Jeg har ikke fått takket deg for at du hentet meg. Det var han som fortsatte da Celia nølte med å ta ordet. -Det betydde fryktelig mye for meg. Og – tror jeg – for Mariam.
-Hun er en del hos deg? Celia tok sjansen på å henge seg på det siste.
-Minst annenhver dag. Ikke i kveld. Men de kommer med henne i morgen – det vil si … hun som har ansvaret. Jeg håper bare at det snart … blir en … avklaring.
Det siste virket mest til han selv. Så ble det stille – ganske lenge. Men denne gangen tenkte han ikke å fortsette. Han ventet på henne.
-Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kommer hit, begynte hun. Så slo hun kontra. -Nei, det er ikke sant. Jeg vet hvorfor jeg er her. Jeg har kommet så tett innpå alt dette … får det ikke ut av meg.
Hun forsøkte å se rett på han, men merket at øynene gled i retning blomstene. -Jeg tror ikke på … mistanken mot deg.
Hun måtte ta en ny rettepause. -Nei – jeg må være helt ærlig. Du får be meg gå om du vil. Det jeg mener er at … jeg vil ikke at mistanken mot deg skal være … riktig.
Hun så det litt forsiktige smilet som kom fram ved siden av blomstene. -Og når du ikke får det ut av deg, må du få … noen svar?
-På cupen – du gikk forbi meg da jeg dømte. Du hilste. Traff du Linda før det? Hun kom mot det runde bordet … ikke lenge etter.
Hun hadde tatt mot til seg nå. Dette var direkte.
Svaret kom rolig. Han skjønte hva spørsmålet kunne innebære. -Politiet spurte meg om det samme. Nei – jeg gjorde ikke det. Men jeg hadde ikke vært lenge på området heller. Jeg kom fordi Mariam skulle spille litt senere. Og jeg måtte sjekke hvilken bane kampen skulle være på.
Et bomskudd. Men iallfall en avklaring.
Hun lot øynene gli en snau halvrunde rundt i rommet igjen og festet seg et øyeblikk på et bilde nede i bokhylla. De tre – foran tjernet. Linda, Mariam og han.
Så han har ikke fjernet henne helt. De ser lykkelige ut. Men – bilder kan bedra.
-Michael – ja, du vet … Hun oppfattet nikket hans. -De var på en cup. Overnattet. Et godt stykke unna. Vet du om det … skjedde noe? Jeg husker ikke helt hva det het der.
Det var Sonia som fulgte opp Mais «hvor-og-når»-oppgave fra kafeteria-møtet. Så stedet var fremdeles bare en vag forestilling i hodet til Celia - nevnte Peter det? - kanskje Michael? Hun var ikke sikker. Hun hadde neppe kunnet plassere det uansett.
Hun fikk et navn. -Det er navnet på stedet – noen vil kalle det en liten by. Men jeg tror klubben der oppe heter noe annet – har det ikke for meg … iallfall ikke akkurat nå.
-Litt rart at du spør om det. Politiet har ikke nevnt det. Hun ringte meg på kvelden. Faren til Michael var med dit, selv om jeg kanskje ikke tror at han overnattet. Jeg har en forestilling om at han var dratt da hun ringte. Det var ikke helt sammenheng i alt – iallfall ikke slik jeg oppfattet det. Blant annet pokaler – og bilder. Men spesielt var det om huset. Og penger. Hva halvparten kunne være verdt.
Celia kjente en ubehagelig følelse starte et sted inne i seg. Dette var nettopp det hun var redd for.
-Men det rare er – jo mer jeg tenker gjennom det … Jeg er ikke sikker på at hun ville ha meg bort fra huset – det kjennes mer som hun ville ha tak i et beløp som … jeg kunne løse henne ut med.
-Uansett – det var litt ugreit innvendig i etterkant. Tenkte ikke klart. Det trigget den dumme meldingen jeg sendte til henne. Som politiet fant. Det var tullete gjort.
Han snudde på hodet, og hun var sikker på at han hvilte blikket et småsekund på bildet i bokhylla. Så var han rett på henne igjen, og stemmen endret seg litt.
-Du hørte oss den kvelden, ikke sant? Utenfor huset.
Hun nikket bare, og merket at overkroppen hans vred seg litt – før han flyttet seg en tanke på sofaen.
Han er ikke like rolig lenger – som da jeg kom.
Det var en siste ting hun verket etter å spørre om. Men det var vanskelig. Det var riktignok Christine som fortalte det, men bekreftelsen som Mai var kommet med, gjorde det … Kunne hun ta opp med en som var mistenkt noe hun hadde fått vite … i fortrolighet? Var det rett og slett … ulovlig?
Igjen tok hun en beslutning.
-Jeg har et siste spørsmål som jeg … må stille deg.
Hun følte seg med ett som en reporter som var i ferd med å jobbe seg gjennom et sett intervjupunkter.
-Jeg tenkte først å be deg love meg at du ikke vil fortelle noen at jeg har spurt om dette. Men jeg skjønner at jeg ikke kan … bør … kreve – eller … forvente det.
Ordene var vanskelige. Han hadde rettet seg helt opp nå, og ansiktet var aningen skjerpet – han var usikker på hvor hun ville.
-Du var i garderoben – den siste gangen? --- da Peter … døde. De fant spor …?
Han sank ørlite ned mot sofaen – som om han slappet av igjen. -Jeg var der to eller tre ganger tidligere i høst – det gjaldt utstyr til laget til Mariam. Jeg fortalte det til politiet.
Det ble stille i flere sekunder.
Jeg tror han vil si noe mer. Men han er usikker på om han skal.
Han bestemte seg til slutt.
-Celia, dette har jeg ikke fortalt politiet. Og jeg har ikke tenkt å gjøre det hvis jeg ikke er nødt. Jeg var i damegarderoben samme ettermiddag som Peter ble drept. Kan jeg be deg la være å spørre meg hva jeg gjorde der?
Han åpnet døra for henne da hun hadde fått på seg vinterjakka og støvlene. Hun snudde seg ute i oppgangen for å si takk for seg … og praten. Han kom henne i forkjøpet.
-Du er en spesiell jente, Celia. Det slo meg noen ganger allerede for flere år siden – da jeg så deg og de andre ungene i gata vår. Ta vare på deg selv. Det kan være tøft der ute.
Så lukket han døra. Hun gikk med langsomme skritt nedover trappa mot hovedutgangen. Hodet var fullt av tanker.
Det er kommet enda flere greier der inne. Flere rom med hendelser og anelser – eller til og med svar. Men jeg finner ikke veiene – kommer ikke gjennom. Det er som en labyrint i en gåtebok eller et mobilspill for unger – der alle veier til det neste stedet du må komme deg til, er blokkert – unntatt en. Jeg leter fortsatt etter denne ene.
